Foto: Henry Co, Unsplash.

En forsmak på klimakrisen

Som en miniatyrmodell for kommende klimaproblemer viser koronakrisen at kostnadene vil øke stort for hvert år vi utsetter å kutte vår avhengighet av fossil energi.

I mars satte helsekrisen klimaproblemene i andre rekke. I Frankrike var det imidlertid den tiende måneden på rad med snitt-temperatur over normalen. «Ti påfølgende ‘varme’ måneder nasjonalt har aldri skjedd før», bemerker landets meteorologiske institutt, Météo France, på bakgrunn av værstatistikk som går tilbake til 1900. Årets vinter slo alle rekorder med temperaturer to grader over normalen i desember og januar og tre grader i februar. Men i mediene har disse tallene blitt fortrengt av de små illusoriske glimtene av håp i koronakrisen, som den spektakulære bedringen i luftkvalitet, som blant annet har gjort at Himalaya igjen ble synlig i horisonten i byene nord i India.

Det er ingen tvil om at stans i en større del av økonomien i år vil føre til en enestående reduksjon i drivhusgassutslippene.1Se Christian de Perthuis, «Comment le Covid-19 modifie les perspectives de l’action climatique», Idées et Débats, nr. 63, Paris-Dauphine-PSL, april 2020. Men finnes det noen grunn til å tro at en historisk nedgang er underveis? Kan vi håpe på et reddende elektrosjokk fra koronakrisens avsløring av hvor sårbar vår sivilisasjon og den globaliserte økonomiske vekstmodellen er? Finanskrisen i 2008 førte også til en markant nedgang i utslipp, men så snart krisen var over ble stadig nye utslippsrekorder slått.

Som et forvarsel om enda verre kriser kan dagens koronakrise ses som både en miniatyrmodell og en forsmak på det kommende klimakaoset. Økningen i patogene virus er et helseproblem, men har sin opprinnelse i et miljøproblem forårsaket av menneskets beslagleggelse av naturen. Oppdyrking og nedbygging av stadig nye landområder forstyrrer balansen i den ville naturen, mens industrilandbruk med høy dyretetthet gir grobunn for spredning av epidemiske virus.

Hele fundamentet til samfunnene våre står i fare for å kollapse.

Viruset har så langt først og fremst rammet de mest utviklede landene, for spredningshastigheten er tett knyttet til maritime handelsruter og ikke minst luftfart, og veksten i disse er også en viktig årsak til at drivhusgassutslippene øker. Kortsiktig tenkning, just-in-time-produksjon og fjerning av forholdsregler viser, både innen helse og miljø, hvor selvdestruktiv prioriteringen av individuell berikelse, komparative fordeler og økonomisk konkurranse er for menneskeheten. Noen land eller regioner har vist seg å være mer sårbare enn andre, men pandemien rammer gradvis hele planeten, på samme måte som den globale oppvarmingen ikke er begrenset til landene som slipper ut mest CO2. Internasjonalt samarbeid er dermed avgjørende, for det er nytteløst å bremse viruset eller utslippene lokalt hvis ikke nabolandene gjør det samme.

Europeisk skjødesløshet

Det er vanskelig å late som man ikke har fått med seg den voksende bevismengden. Den energiske forskningen og vitenskapelige debatten innen både virologi og klimaforskning gir stadig mer presis kunnskap. I flere år har spesialister advart mot en virussykdom som Covid-19, blant andre Philippe Sansonetti, professor ved Collège de France, som lenge har ment at nye infeksjonssykdommer vil bli en av det 21. århundrets store utfordringer. Det har ikke manglet på konkrete advarsler: influensavirus som H5N1 i 1997 og H1N1 i 2009, koronavirus som SARS-CoV-1 i 2003 og MERS-CoV i 2012. På samme vis advarte Charney-rapporten, som ble lagt fram for det amerikanske senatet for allerede førti år siden, om de klimaskadelige konsekvensene av en økt mengde drivhusgass i atmosfæren. I over tretti år har det eksistert internasjonale instanser for kunnskapsdeling og felles handling, med FNs klimapanel og senere FNs klimakonvensjon. I tillegg gjør forskerne sitt beste for å informere beslutningstakerne og samfunnene om faren for at oppvarmingen vil løpe løpsk.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Krisescenarioene er også velkjente. Så snart Covid-19 dukket opp advarte flere forskere og helsemyndigheter om faren for pandemi.2Se Pascal Marichalar, «Savoir et prévoir, première chronologie de l’émergence du Covid-19», La vie des idées, 25. mars 2020. I midten av april var Kinas naboland de minst rammede: Taiwan (seks døde), Hongkong (fire døde), Macao og Vietnam (ingen døde).3Nettstedet til John Hopkins University, 17. april 2020, www.arcgis.com. Med erfaringen fra SARS-utbruddet i 2003 og bevissthet om faren for epidemi, innførte disse landene de nødvendige strakstiltak: helsesjekk ved innreise, omfattende testing, isolering av syke og karantene for mulig smittede, samt allmenn bruk av munnbind.

I Europa derimot mente regjeringene at andre saker var langt viktigere, som pensjonsreform i Frankrike, brexit i Storbritannia og den evinnelige politiske krisen i Italia. Så lovet de i ukevis å innføre tiltak og skaffe utstyr som burde ha kommet måneder tidligere. Denne skjødesløsheten tvang dem til å gå til langt mer drastiske skritt enn hva som ville vært nødvendig om de hadde handlet tidligere, med tiltak som har fått store konsekvenser for økonomien, samfunnet og offentlige friheter. Ved å stadig utsette utslippskuttene de har forpliktet seg til i Parisavtalen (2015) – eller å trekke seg fra avtalen som USAs president har gjort – tror disse landene at de kjøper seg tid. Vel, de taper tid.

Haster å handle

Koronavirusets plutselige og raske spredning i Europa før karantenetiltakene og portforbudene ble innført har satt en støkk i folk. Natursystemene utvikler seg bare sjelden på en lineær måte når de utsettes for betydelige forstyrrelser. Dermed må vi være oppmerksom de første tegnene på ubalanse slik at vi kan unngå en ukontrollerbar utvikling med irreversible vippepunkter. Da pleiere og personell på franske sykehjem ikke fikk smittevernutstyr og testmuligheter ble de selv smittespredere. Dermed spredte smitten seg midt i sårbare omgivelser, noe som kunne ha ført til at hele helsevesenet kollapset, og myndighetene ble tvunget til å innføre karantenetiltak for alle innbyggerne.

På lignende vis gir forsinkede virkninger og positiv feedback – tilbakevirkninger som forsterker virkningen av forstyrrelser – oss stadig større miljøgjeld, slik det er langt høyere renter på lånene en blakk låntaker tar opp for å betale gammel gjeld. Mindre snødekke og bresmelting fjerner lyse overflater som reflekterer solstråler og skaper dermed raskere oppvarming i disse områdene, noe som fører til enda mer issmelting og enda mer oppvarming. Opptiningen av den arktiske permafrosten – som dekker et område dobbelt så stort som Europa – kan føre til massive utslipp av den kraftige drivhusgassen metan og dermed forsterke den globale oppvarmingen.

En stadig større del av befolkningen har sett at det haster å handle. De har laget egne masker og organisert hjelp til de eldre. Men hva nytter det å sykle, kompostere avfall og redusere energiforbruket sitt når fossil energi fortsatt subsidieres stort og når utvinning av fossil energi driver økonomien og «veksten»? Hvordan unngå evig gjentakelse av det samme evinnelige kriseforløpet med forsømmelse, uro og redsel, før det hele glemmes, et forløp både politikere og medier bidrar til å forsterke?

Trusselen om kollaps

Det finnes to grunnleggende forskjeller mellom Covid-19 og klimaendringene. Den ene handler om muligheten til å regulere sjokket og den andre om vår evne til å tilpasse oss. Selvregulering gjennom flokkimmunitet gjør at Covid-19 ikke er en eksistensiell trussel for menneskeheten, som allerede har overlevd både pest, kolera og spanskesyken under langt vanskeligere omstendigheter. Med en dødelighet som sannsynligvis ligger på rundt én prosent – langt lavere enn andre infeksjonssykdommer – er planetens befolkning på ingen måte truet med å forsvinne. I tillegg har myndighetene, selv om de overså de første tegnene, både kunnskapen og midlene til å gjøre denne naturlige selvreguleringen mindre brutal.

Koronakrisen er relativt avgrenset. Den kan sammenlignes med skogbrannene i Australia i fjor. Pandemien har en begynnelse og en slutt, selv om den for øyeblikket er vanskelig å skimte og det ikke er usannsynlig at epidemien vil bli en årlig affære. Tiltakene for tilpasning er blitt relativt godt mottatt i befolkningen, mye fordi de oppfattes som midlertidige.

Manglende handling mot klimaendringene vil derimot forstyrre økosystemenes selvregulerende mekanismer og føre til irreversible skader i et omfang menneskeheten aldri før har opplevd. Vi kan forvente en rekke ulike og stadig kraftigere sjokk som blir mer og mer forbundet: hetebølger, tørke, oversvømmelse, sykloner, nye sykdommer. Håndteringen av hvert av disse sjokkene vil minne om koronakrisen, men krisene vil komme så hyppig at pausene ikke vil bli lange nok til at vi kommer oss til hektene igjen. Enorme områder hvor en stor del av verdens befolkning bor vil bli ulevelige, eller simpelthen forsvinne under et stigende havnivå. Hele fundamentet til samfunnene våre står i fare for å kollapse.

Et forverrende aspekt er at CO2-en som nå hoper seg opp i atmosfæren forsvinner svært sakte. 40 prosent vil fortsatt være i atmosfæren om hundre år og 20 prosent om tusen år. For hvert år som går der vi ikke drastisk kutter vår avhengighet av fossil energi, blir det dermed dyrere å gjøre noe med utslippene. Hver beslutning som i dag avvises som vanskelig, vil lede til at man må ta enda vanskeligere beslutninger i morgen, uten håp om en enkel kur og uten annet valg enn å tilpasse oss så godt vi kan til et nytt mer eller mindre uhåndterlig miljø.

Masker og munnbind

Betyr det at vi bare må gi opp i påvente av dommedagen? Koronakrisen viser at offentlig handling nytter, men også at vi må bryte med fortidens tankegang. Etter en teknologisk og økonomisk akselerasjon som har gått hardt ut over mennesker og natur i mange tiår, gir denne pausen en anledning til kollektiv bevisstgjøring og refleksjon rundt vår livsstil og tenkemåte. Viruset SARS-CoV-2 og molekylet CO2 er nanometerstore objekter som er usynlige og luktfrie for vanlige dødelige. Likevel erkjenner de aller fleste, både beslutningstakere og borgere, at de finnes og er patogent i det ene tilfellet og klimaforstyrrende i det andre. På tross av tidvis motstridende anbefalinger fra myndighetene har folk raskt forstått hva som står på spill og behovet for å ta forholdsregler. Vitenskapen utgjør i disse tider en verdifull rettesnor for beslutninger, så lenge den ikke blir en religion som ikke må bevise sine påstander og som ikke aksepterer motsigelser. All fornuft tilsier nå mer enn noensinne at særinteresser må holdes unna.

Alle land har nødlagre med olje, men ikke alle har lagre med masker og munnbind. Koronakrisen viser at vi må prioritere eksistensmidler – mat, helse, bolig, miljø og kultur. Den viser også at de fleste forstår alvoret, og det langt raskere enn beslutningstakerne. I Frankrike dukket de første hjemmelagde maskene opp mens regjeringens talsperson, Sibeth Ndiaye, ennå mente det var unødvendig å gå med munnbind. Vi virker langt bedre i stand til å reagere på umiddelbare konkrete trusler enn å bygge strategier for å unngå mindre håndgripelige framtidige farer.4Se Daniel Gilbert, «If only gay sex caused global warming», Los Angeles Times, 2. juli 2006. Derfor er det viktig med en kollektiv organisering utelukkende motivert av allmenninteressen og en økonomisk planlegging ut fra reelle behov (se side 26–29).

Unik anledning

Klimaendringene sår enda mer enn Covid-19 tvil om vårt sosioøkonomiske system. Hvordan gjøre en radikal endring av både samfunn og individ akseptabel? Først og fremst ved å se at det er forskjell mellom dagens skadelige resesjon og samfunnsnyttige kutt i uholdbar produksjon og forbruk. Det må bli mindre energisløsing, færre eksotiske produkter, trailere og biler, og flere tog, sykler, bønder, sykepleiere og forskere. De konkrete konsekvensene av en slik endring vil bare aksepteres av folk flest hvis sosial rettferdighet får forrang og folkevalgte organer på alle nivå får større autonomi.

En svært konkret og rask test på regjeringenes evne til å snu ryggen til gårdagens dogmer er deres holdning til Den europeiske energichartertraktat (ECT). Avtalen som trådte i kraft i 1998 og har vært under reforhandling siden november 2019, har etablert et internasjonalt «fritt» energimarked mellom 53 land. Avtalen gir private investorer muligheten til å forfølge, i tvistedomstoler med enorm makt, enhver stat som kan finne på å beslutte noe som kan ramme deres investeringer, for eksempel å slutte med atomkraft (Tyskland), midlertidig stans i leteboring til sjøs (Italia) eller stengning av kullkraftverk (Nederland). Og de nøler ikke med å bruke muligheten: Så langt har det vært minst 129 slike tvistesaker5Nettsiden til ECT-avtalen, www.energychartertreaty.org. – en rekord for frihandelsavtaler – hvor statene har blitt dømt til å betale totalt over 51 milliarder dollar.6«One treaty to rule them all», Corporate Europe Observatory og Transnational Institute, Brussel, juni 2018. I desember ba 280 fagforeninger og organisasjoner EU om å trekke seg fra avtalen som de mener er uforenlig med Parisavtalen.7«Open Letter on the Energy Charter Treaty (ECT)», 9. desember 2019.

For å komme seg ut av koronakrisen trenger de industrialiserte landene ikke en gammeldags økonomisk stimuleringspakke, men en plan for å forvandle våre samfunn til samfunn der alle kan leve verdige liv uten å sette økosystemene i fare. Den enorme mengden offentlige midler som nå mobiliseres gir en unik anledning til å betinge støtten og investeringene ut fra om de er forenlige med drastiske utslippskutt og klimatilpasning.

Oversatt av redaksjonen

Philippe Descamps er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

Thierry Lebel er hydroklimatolog, forskningsleder ved Institut de recherche pour le développement (IRD) og Institut des géosciences de l’environnement (IGE, Grenoble), bidragsyter til FNs klimapanel.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Ekstremglobaliseringens endepunkt

Neste sak

Framtiden starter nå

Andre saker om Miljø

Bolivias døende breer

Verdens isbreer trekker seg tilbake. I de bolivianske Andesfjellene har bresmeltingen skutt fart de siste tretti

Parasittens perspektiv

Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.