Japans skyldkompleks

Siden den økonomiske krisen på 1990-tallet har likhet og solidaritet gradvis måttet vike plassen for jiko sekinin, «egenansvar». Japans arbeidsledige, hjemløse og syke har nå kun seg selv å skylde på.

Tokyo. Foto: Jason, Unsplash.

Da Noriaki Imai ble tatt som gissel av en væpnet gruppe i Irak i april 2004, hadde han aldri forestilt seg at han ville bli fordømt i hjemlandet. Preget av angrepene 11. september 2001 hadde 18-åringen bestemt seg for å dra og hjelpe de mange barna som led under Golfkrigen (2003–2011). Men så snart han kom til Irak ble han og to andre japanere bortført av tjue væpnede menn fra en inntil da ukjent motstandsgruppe kalt Mujahedins brigader. «De anklaget oss for å være amerikanske spioner», forteller Imai i dag. Det var slutten for hans humanitære engasjement og begynnelsen på ni dager i fangenskap. Etter at han var frigjort, ble han behandlet på et sykehus i Dubai, hvor broren overleverte den dystre nyheten: «Vi blir utsatt for en svertekampanje. Pappa må til og med slutte i jobben som unnskyldning».

I likhet med sine medfanger ble Imai anklaget for ikke å ha tatt ansvar for egne handlinger, jiko sekinin. Hvorfor skulle myndighetene bruke skattebetalernes penger på å redde disse folkene som hadde tatt risikoen med å dra til et farlig land? «Det er virkelig tankeløst. Her har de ikke tatt jiko sekinin», sa daværende miljøminister Yuriko Koike, som i dag er guvernør i Tokyo. «De valgte selv å dra til området.» På lederplass mente landets største avis Yomiuri Shimbun at man burde lytte til de politiske lederne som sa at «ofrene burde betale en del av utgiftene» for redningsoperasjonen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Erobringen av polhavene

Neste sak

Til siste mann

Mer Japan

0 kr 0