Tokyo. Foto: Jason, Unsplash.

Japans skyldkompleks

Siden den økonomiske krisen på 1990-tallet har likhet og solidaritet gradvis måttet vike plassen for jiko sekinin, «egenansvar». Japans arbeidsledige, hjemløse og syke har nå kun seg selv å skylde på.

Da Noriaki Imai ble tatt som gissel av en væpnet gruppe i Irak i april 2004, hadde han aldri forestilt seg at han ville bli fordømt i hjemlandet. Preget av angrepene 11. september 2001 hadde 18-åringen bestemt seg for å dra og hjelpe de mange barna som led under Golfkrigen (2003–2011). Men så snart han kom til Irak ble han og to andre japanere bortført av tjue væpnede menn fra en inntil da ukjent motstandsgruppe kalt Mujahedins brigader. «De anklaget oss for å være amerikanske spioner», forteller Imai i dag. Det var slutten for hans humanitære engasjement og begynnelsen på ni dager i fangenskap. Etter at han var frigjort, ble han behandlet på et sykehus i Dubai, hvor broren overleverte den dystre nyheten: «Vi blir utsatt for en svertekampanje. Pappa må til og med slutte i jobben som unnskyldning».

I likhet med sine medfanger ble Imai anklaget for ikke å ha tatt ansvar for egne handlinger, jiko sekinin. Hvorfor skulle myndighetene bruke skattebetalernes penger på å redde disse folkene som hadde tatt risikoen med å dra til et farlig land? «Det er virkelig tankeløst. Her har de ikke tatt jiko sekinin», sa daværende miljøminister Yuriko Koike, som i dag er guvernør i Tokyo. «De valgte selv å dra til området.» På lederplass mente landets største avis Yomiuri Shimbun at man burde lytte til de politiske lederne som sa at «ofrene burde betale en del av utgiftene» for redningsoperasjonen.1Yomiuri Shimbun, Tokyo, 19. april 2004.

Familien Imais postkasse ble fylt opp av brev fra folk som mente sønnen hadde fått staten til å kaste bort offentlige midler, og at han burde være sitt ansvar bevisst og ta sitt eget liv. «Jeg forsto ikke hva de mente», minnes Imai. «Hvorfor lot staten meg i stikken, når det er dens oppgave å beskytte borgerne sine?» Han ble også fysisk angrepet av en medborger og havnet i en dyp depresjon i fem år. Imais opplevelser etter at han kom hjem ble også inspirasjonen til Masashiro Kobayashis film Bashing (2005).

Siden den gang har jiko sekinin blitt trukket fram i nesten alle debatter om samfunnsproblemer. I tillegg til tilfeller med journalister og hjelpearbeidere som har dratt til farlige områder, slik Imai gjorde, brukes det til å anklage de marginaliserte i det japanske samfunnet – enslige eller hjemløse mødre, folk med livsstilssykdommer (som fedme og lungekreft) eller overgrepsofre. Å gi offeret skylden på denne måten er nå blitt godt forankret i det japanske samfunnet, også på toppen. I 2018 uttalte finansminister Taro Aso: «En venn sa til meg: Hvorfor må vi betale for helsen til folk som drikker for mye og ikke trener, mens jeg gjør mitt beste for å holde meg i form? Jeg tror han har rett.»2Yotaro Hamada, «Er diabetes et personlig ansvar? Livsstilssykdommer», nettsiden til Asahi Shimbun, Tokyo, 30. mars 2019, www.asahi.com (på japansk). Underforstått: Får du en sykdom som diabetes er det din feil, for du skulle gjort mer for å ta vare på helsen din.

Fattigdomsforakt

Ideen om egenansvar er så dypt forankret i samfunnet at de mest utsatte internaliserer den og legger skylden på seg selv for sitt «personlige nederlag» – som de ser som eneste årsak til sin egen situasjon. «Nesten alle hjemløse mener de selv er skyld i situasjonen sin og at de ikke fortjener offentlig hjelp», forteller Makoto Yuasa, professor ved Universitetet i Tokyo, som i 25 år har engasjert seg mot fattigdom. «Det er en skam for dem å få hjelp. Noen nekter helt til de ikke har annet valg», forteller han. I 2012 søkte ikke 85 prosent av de som hadde rett til sosialhjelp om det.3Kensaku Tomuro, «Fattigdom og fattige arbeidere», studie fra det juridiske fakultetet ved universitetet Yamagata, april 2016 (på japansk). «Vi kan si at jiko sekinin er det motsatte av solidaritet: Har du havnet utfor, er det din feil og det angår bare deg. Dermed må du selv få deg ut av uføret og du må ikke be om hjelp fra andre eller fra det offentlige», forklarer sosiologiprofessoren Shintaro Nakanishi ved universitetet Kanto Gakuin i Yokohama.

En rekke sosiologer og filosofer har undersøkt denne holdningen, og alle har kommet fram til at den har oppstått med nyliberalismen og de økende ulikhetene de siste tretti årene. Ordet dukket først opp på midten av 1990-tallet i avisspaltene og politiske dokumenter. Japan opplevde den gang en av sine største og mest langvarige økonomiske kriser etter at en bolig- og finansboble sprakk vinteren 1991–1992. I 2002 krøp den offisielle arbeidsledigheten over fem prosent for første gang siden 1948. Antallet som mottok sosialhjelp steg med 40 prosent mellom 1992 og 2002. De ulike regjeringene i perioden myket gradvis opp loven om midlertidige ansettelser, såkalte hiseiki («ikke-regulære»). Antallet arbeidere på slike kontrakter gikk fra 9,5 millioner til 14,5 millioner i samme tidsrom. I 2003 tok 34 427 japanere sitt eget liv, 56 prosent flere enn i 1992.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Rådet for økonomisk strategi, en komité etablert i 1998 for å rådgi statsminister Keizo Obuchi og beryktet for sin politiske innflytelse, erklærte at det var nødvendig å justere den sosiale modellen. Ifølge dem var modellen altfor egalitær og dermed årsaken til landets økonomiske stillstand. Medlemmene – deriblant Hiroshi Okuda, daværende direktør for Toyota og arbeidsgiverforeningen Keidanren, og den kjente liberale økonomen Heizo Takenaka – ville i stedet skape «et konkurransedyktig, sunt og kreativt samfunn [basert på] individuelt ansvar [jiko sekinin] og egeninnsats for å lykkes».4«Strategi for økonomisk revitalisering av Japan», rapport fra Råd for økonomisk strategi, 26. februar 1999, tilgjengelig på nettsiden til National institute of population and social security resarch, Tokyo, ipss.go.jp (på japansk). Altså, en ny sosial modell basert på kompetente individer som tok ansvar for sine egne handlinger.

Ironisk nok kan landets begredelige framtidsutsikter gjøre slutt på jiko sekinin.

Rådet for økonomisk strategi, økonomer og mediene hyllet ustanselig meritokrati og kritiserte likhetstanken, og bidro til at jiko sekinin gradvis fikk fotfeste i resten av befolkningen. Ifølge sosiologen Kenji Hashimoto fra universitetet Waseda i Tokyo har særlig den økonomiske eliten, arbeidsgiverne og bedriftsledere tatt til seg begrepet. «Jiko sekinin gjør at man kan fjerne skyldfølelsen for at de sosiale ulikhetene øker. Nå kan elitene si ‘vi har lykkes fordi vi har jobbet hardt for det’», sier Hashimoto. Resonnementet kommer ofte sammen med en forakt for de som ikke lykkes. «For dem er folk fattige fordi de er latsabber. Det er deres egen feil», sier han.

Selvstendighet og meritokrati

At det ikke er noen større motstand mot disse holdningene, har historiske grunner. Ifølge forskeren Kinoshita Mitsuo ved Universitetet i Nara, så lederne i Edo-perioden (1600–1868) «den sosiale nøden til folket som landsbyens ansvar. Først etter Stillehavskrigen og press fra de allierte vedtok regjeringen i Tokyo en lov, i 1946, som ga staten plikt til å ta vare på de vanskeligstilte. Historisk sett har ideen om at offentlige myndigheter må beskytte borgerne mot fattigdom aldri fått feste i den japanske mentaliteten.» Statens forpliktelser overfor de fattige er nedfelt i grunnloven, men fortrenges ofte av verdier som selvstendighet og meritokrati, som tradisjonelt har betydd mer i landet.

Dessuten skjuler tilhengerne av jiko sekinin ofte ikke sin forakt for folk som hever stemmen. «Ettersom det er tøft for alle å leve med dette prinsippet, mener tilhengerne at det er egoistisk å ikke tåle byrden slik som alle andre og å gjøre opprør mot samfunnet», forteller sosiologen Nakanishi. De som slåss mot et sosialt problem blir sett som del av en privilegert krets som ikke fortjener å bli hørt, for «de som virkelig sliter har verken tid eller midler til å handle». Det er grunnen til at argumentet om ansvar for egne handlinger blir brukt så ofte og at ofrene for sosiale problemer blir brakt til taushet med at «det er din feil».

Femten år er gått siden hatkampanjen mot Imai. I de samme femten årene har kårene blitt stadig verre for arbeidstakerne. Samtidig skimtes en annen fare i horisonten, en fare som er like ødeleggende som den økonomiske krisen, men som paradoksalt nok kan slå beina under jiko sekinin: en aldrende befolkning.

Motstand og solidaritet

I 2035 vil hver tredje japaner være over 65 år, mens den yrkesaktive befolkningen vil skrumpe til ti millioner. Landet er allerede sterkt forgjeldet med rekordhøye 250 prosent av BNP, og setter alle kluter til for å stagge sosialbudsjettet, som kan bli på hele 15 830 milliarder kroner i 2040.5«Japan’s daunting long-term social welfare costs», Japan Times, Tokyo, 24. mai 2018. Med forverringene i arbeidslivet har pensjonene begynt å synke. Fra 2004 til 2016 ble beløpet på alderstrygden for et ektepar redusert med fem prosent i absolutt verdi. I 2016 var dermed fattigdomsraten hos personer over 65 år 19,6 prosent, en av de verste i OECD-landene.6«Society at a Glance 2019», OECD, Paris, 2019.

I tillegg kommer lønnsstagnasjon, et direkte resultat av eksplosjonen i midlertidige ansettelser som nå omfatter 40 prosent av arbeidstakerne. Ifølge næringslivsavisen Nikkei falt timelønnen i privat sektor med ni prosent mellom 1997 og 2017.7«Timelønnen ned ni prosent», Nikkei, Tokyo, 19. mars 2019 (på japansk). Men det er ikke nok for arbeidsgiverne. «Modellen med livslang ansettelse er dømt til å forsvinne. I nær framtid vil alle arbeide midlertidig med bestemte oppdrag», mener Yoshihisa Masaki, sysselsettingspolitisk talsperson i Keidanren. På spørsmål om det ikke vil forverre de sosiale ulikhetene, svarer han uaffisert: «De mest kompetente vil tjene mer.» Men, vedgår han, «det vil ikke lenger være en verden hvor alle kan ha samme levestandard».

Ironisk nok kan landets begredelige framtidsutsikter gjøre slutt på jiko sekinin-retorikken. Livslange ansettelser, gode lønninger og anstendige pensjoner utgjør et sikkerhetsnett som i dag svekkes for nesten alle. «Bortsett fra de som har jobbet i de store selskapene i hele sitt yrkesliv, kan alle nå bli fattige når de når pensjonsalderen», sier sosiologen Hashimoto. Han er overbevist om at noe vil skje når denne majoriteten av japanerne, som har levd helt normale liv og ikke har noe som helst å bebreide seg selv for, går av med pensjon. «Selv tilhengerne av jiko sekinin vil etter hvert forstå at de risikerer å bli fattige som pensjonister. De vil dermed bli tvunget til å innse at de tok feil. Slik kan aldringen av samfunnet sparke bort fundamentet for jiko sekinin», sier sosiologen optimistisk.

Imai har på sin side startet en ideell organisasjon for å hjelpe tenåringer som har falt ut av skolen, «spesielt de som kommer fra vanskeligstilte hjem og som har en tendens til å isolere seg», forteller han. «De blir ofte plaget på skolen og får ingen støtte, verken fra foreldrene eller lærerne.» Han er fortsatt på vakt mot svertekampanjene som han selv ble utsatt for: «I Japan møter folk som ikke følger et forhåndsbestemt løp ofte mye kritikk. Mens i mange tilfeller trenger de bare bedre omgivelser for å få fram talentet sitt.» Organisasjonen hans jobber med å sette dem i kontakt med bedrifter. «Normalt burde staten ta seg av det, men det gjør den ikke». Det er også en måte å gjøre motstand mot jiko sekinin, tankegangen som ruinerte ungdommen til Imai, som nå jobber for å skape et mer solidarisk samfunn.

Oversatt av redaksjonen

Yuta Yagishita er journalist, bosatt i Tokyo.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Erobringen av polhavene

Neste sak

Til siste mann

Andre saker om Japan

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.