Saint Louis, Senegal. Foto: Imani Bahati, Unsplash.
/

Myten om Afrikas framvoksende økonomier

Den økonomiske veksten til mange land i Afrika har fått IMF, Verdensbanken og finanssektoren til å gi merkelappen «framvoksende økonomier» til de som følger de nyliberale oppskriftene. Bak fyndordet skjuler det seg en lunefull vekst som bare kommer en liten minoritet til gode.

En gang i tiden dukket det opp en idé om at Afrika var «framvoksende». Ideen stammer sannsynligvis fra Richard Nixons rapport The Emergence of Africa (1957). USAs daværende visepresident hadde nettopp kommet hjem fra en Afrika-turné der han hadde møtt et dusin ledere, deriblant presidentene Kwame Nkrumah (Ghana) og Gamal Abdel Nasser (Egypt). Hvor var det snart uavhengige Afrika på vei? Det var hovedspørsmålet i rapporten som bar preg av frykt for at sovjetisk «propaganda» og den miserable situasjonen til de svarte i USA skulle drive det postkoloniale Afrika mot kommunismen. Nixon var uforskammet nok til å påpeke den gang at ingenting «vokser fram» i et tomrom, men alltid fra noe. Slike språklige forbehold forsvant mer eller mindre da finansindustrien stakk av med ordet to tiår senere.

Siden «tredje verden» ikke var et særlig attraktivt uttrykk for potensielle investorer, med fattigdommen man forbandt med det, foretrakk finanssektoren på begynnelsen av 1980-tallet det nye og mer dynamiske begrepet «framvoksende markeder». Under den franske revolusjonen oppfant det framvoksende borgerskapet nye ord for å endre tingenes tilstand, mente den sosialistiske journalisten Paul Lafargue i 1894. I nyliberalismens tidsalder trenger man ikke lenger nye ord for å forvandle virkeligheten – noe som ville krevd innsats og fantasi. Det er mer lønnsomt å investere i flertydighet, det gir minimal risiko og maksimal avkastning. Slik ble «framvoksende» endemålet for land med et historisk formål som nå sammenfalt med den globale finanssektorens forventning om vekst og avkastning. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Oljeprisens framtid

Neste sak

Styrt av de verste

Mer Afrika

Afrikas underlige taushet

Svikten til det internasjonale samfunnet da 800 000 tutsier ble massakrert i Rwanda har blitt gransket med lupe siden 1994. Men tausheten i de afrikanske landene om det 20. århundrets siste folkemord har sjelden vært et tema.

Belgias ansvar i Rwanda

Belgia styrte Rwanda fra 1920 til 1962, godt hjulpet av katolske misjonærer. Disse kolonisatorene innførte «etniske» hierarkier på bakgrunn av rasistisk ideologi og la med det grunnlaget for folkemordet på tutsiene.

Frankrikes godt bevarte hemmeligheter

En ny rapport om Frankrikes rolle i folkemordet i Rwanda, avslører at president François Mitterrand systematisk støttet hutuene og ignorerte varsler om et kommende folkemord. Men den fulle sannheten om Frankrikes rolle ligger fortsatt godt skjult i arkiver få forskere får tilgang til.

Senegals «fem sinte»

Store protester og opptøyer rystet Senegal i begynnelsen av mars. Elleve demonstranter i alderen 12 til 35 mistet livet da politiet slo ned protestene mot myndighetenes despotiske tendenser og mislykkede økonomiske politikk.

Frankrike outsourcer krigen i Sahel

Med en årlig kostnad på nær ti milliarder kroner forsøker Frankrike nå å få sine europeiske partnere til å engasjere seg i den franske militæroperasjonen i Sahel. Flere land har gått med på å sende styrker, men ikke uten å kreve noe i gjengjeld.

0 kr 0