Gruvegiganter som Glencore, Umicore og BHP står for 80 prosent av Kongos totale produksjon, mens resten kommer fra nokså primitive mer eller mindre lovlige gruver. Her fra en mellom Lubumbashi og Kolwezi, 31. mai 2015. FOTO: FEDERICO SCOPPA / NTB SCANPIX.

Kongolesiske koboltproblemer

Kobolt er unnværlig i dagens batterier og en av verdens mest ettertraktede råvarer. Mens de store produsentene av elbiler, mobiltelefoner og datamaskiner frykter knapphet, arbeider barn i de kongolesiske gruvene for å forsyne dem med det blå metallet.

Risikerer verdens industri en dag å mangle kobolt? De siste årene har dette lille markedet – i fjor ble det produsert 136 000 tonn1«Major countries in worldwide cobalt mine production from 2014 to 2019», Statista. Hvis ikke annet er oppgitt er produksjonstallene i tonn oppgitt i denne teksten estimater for 2019. – fått mye oppmerksomhet etter en prisstigning utløst av frykt for knapphet. Det «blå metallet» som lenge har blitt benyttet til MR-undersøkelser og i strålebehandling, er blitt en sentral komponent i litium-ion-batteriene som brukes i de fleste mobiltelefoner og elbiler. Et forskningsnotat fra konsulentselskapet McKinsey anslår at 22–30 prosent av den globale bilparken vil bestå av elbiler i 2030.2«Lithium and cobalt: a tale of two commodities», McKinsey, juni 2018, www.mckinsey.com. Siden det ikke finnes noen reell erstatning, og resirkulering av batterier fortsatt er lite utbredt, vil produksjonen av kobolt øke til 220 000 tonn, altså en økning på 162 prosent på et tiår. Og denne prognosen er nokså lav ettersom den ikke har tatt høyde for at elsykler blir stadig mer populært.

Kobolt er ikke spesielt utbredt i verden. Hele to tredjedeler av de kjente forekomstene finnes i Den demokratiske republikken Kongo. Selv om landet er verdens fremste produsent (100 000 tonn i fjor), sliter det med å utvikle og modernisere gruveindustrien sin. Det har blitt annonsert flere planer om nye gruver i Russland (som produserte 6100 tonn i fjor), Australia (5100 tonn), Cuba (3500 tonn) og Marokko (2100 tonn), men faren er stor for at «elbilrevolusjonen», som McKinsey-økonomene kaller den, vil bli stanset av koboltmangel. Analytikere i banken UBS har beregnet at hvis hele verdens bilpark skal elektrifiseres, vil koboltutvinningen måtte økes med 1928 prosent (i tillegg til 2989 prosent for litium og 655 prosent for sjeldne jordarter).3«UBS takes apart Chevy Bolt, says electric vehicles will disrupt commodity markets», Financial Times, London, 19. mai 2017. Det er ikke mulig med mindre hele regioner forvandles til gruveanlegg med enorme miljøkostnader.4«Cobalt: le coût humain et environnemental de l’or bleu de nos transitions énergétiques», UP’ Magazine, Château l’Hermitage, 18. mai 2020.

Stille konkurranse

Markedene lar seg heller ikke lure. 21. mars 2018 slo koboltprisen en historisk rekord med 95 000 dollar per tonn på metallbørsen London Metal Exchange (LME). Da hadde koboltprisen steget med nesten 300 prosent siden begynnelsen av tiåret og levde opp til sitt andre kallenavn: det blå gullet. Prisen har senere sunket til mindre imponerende nivå, men er fortsatt betydelig: I første kvartal i år, og på tross av koronapandemien, svingte snittprisen mellom 28 000 og 35 000 dollar per tonn.

Som mange råvarer har kobolt også vekket appetitten til spekulasjonsfondene, som ikke vet hva de skal gjøre med alle pengene de har fått billig fra lavrentepolitikken til de store sentralbankene. Men det er mest frykten for knapphet på sikt som forklarer prisstigningen.

Siden 2018 har mobiltelefonprodusentene og bilfabrikantene konkurrert i det stille om å sikre seg det blå metallet. I frykt for at elbilene skal stikke av med hele produksjonen, har selskaper som Apple og Samsung innledet direkte forhandlinger med de store gruvekonsernene for å sikre seg leveranser i flere år. Samtidig har ideen om å etablere aktørstyrte strategiske lagre for å takle knapphet på markedet blitt forkastet. «Gruvekonsernene var imot, siden det ville få negativ innvirkning på prisene», sier en råvaremekler i Sveits. «Telefonprodusentene og elbilfabrikantene ville også ha måttet bevilge store midler til å beskytte lageranleggene.»

Den virkelige skandalen

Siden begynnelsen av 2000-tallet har koboltprisene, i likhet med prisene på råvarer som bomull, olje og sjeldne jordarter (se side 8–9), svingt etter Kinas økonomiske aktivitet (som etterspørselen og produksjonen i Kina, samt kinesiske etableringer i utlandet). I tilfellet med kobolt skyldes det mye Kinas tilnærmede monopol på raffinering. I fjor utvant Kina bare 2000 tonn kobolt fra egne gruver, men raffinerte 80 prosent av den globale produksjonen. Det plager Pentagon, som definerer kobolt som strategisk viktig for USA. Siden 2016 har det amerikanske forsvarsdepartementet derfor forsøkt å overbevise nordamerikanske selskaper om å bygge raffineringsanlegg for å redusere avhengigheten av Kina.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

6. mai annonserte kanadiske First Cobalt til store medieoppslag at det neste år vil åpne det største koboltraffineriet i Nord-Amerika. Prosjektet om å ombygge et industrianlegg nord for Toronto som ble lagt ned i 2015, har en prislapp på 56 millioner dollar. Kapasiteten vil bli på 25 000 tonn. Ifølge fortalerne vil anlegget bli like konkurransedyktig som de kinesiske raffineriene, men støtte fra de kanadiske myndighetene og forsikring om at nordamerikanske selskaper vil kjøpe kobolt fra anlegget var nok mest utslagsgivende.5«First Cobalt seeks government backing to restart Canadian refinery», Reuters, 13. november 2019. Malmen som skal raffineres her vil, ifølge ledelsen i First Cobalt, leveres av den britisk-sveitsiske gruvegiganten Glencore.

Det store spørsmålet er om malmen vil komme fra gruver i DR Kongo eller ikke. For i tillegg til faren for knapphet er de kritikkverdige forholdene i de kongolesiske gruvene et annet problem med kobolten. På slutten av 1800-tallet kalte den belgiske geologen Jules Cornet, som kartla området for utenlandske gruveselskaper, de store mineralforekomstene i Kongo generelt og provinsen Katanga spesielt for en «geologisk skandale». Over et århundre senere er forekomstene der fremdeles og er nå DR Kongos hovedinntekt, som sammen med olje og gass gir nær én milliard dollar i eksportinntekter. Men den virkelige skandalen er forholdene for arbeiderne i koboltgruvene, og at DR Kongo ikke klarer å gjøre noe med den lite misunnelsesverdige statusen som et av verdens ti fattigste land.

Steinaldertilstander

Gruvegiganter som Glencore, Umicore og BHP står for 80 prosent av landets totale produksjon, mens resten kommer fra nokså primitive mer eller mindre lovlige gruver, hvor 200 000 «gravere», som de kalles, risikerer livet for å hente ut kobolt med enkle redskaper og uten verneutstyr. Mange har lungeproblemer og hudbetennelser. Og om det ikke er nok så jobber flere tusen unge barn i gruvene, og fratas dermed skolegang.6Se «Inside the Congo cobalt mines that exploits children», dokumentar sendt på Sky News 27. februar 2017. Noen frakter slagg, andre sorterer og vasker malmen. Andre igjen tvinges til å åle seg inn i trange gruveganger for å hente ut de blålige steinblokkene med bare hender. Det er ofte ulykker i disse «dødstunnelene», som de kalles lokalt. 27. juni i fjor kollapset to slike gruveganger utenfor «kobolthovedstaden» Kolweizi. 36 gruve-arbeidere mistet livet og flere titalls ble skadet.

Menneskerettsorganisasjoner kritiserer ofte arbeidsforholdene i gruvene. 15. desember annonserte International Rights Advocates (IRA) at de hadde gått til søksmål i Washington mot flere selskaper anklagd for å være medskyldige i 14 tilfeller der barn har mistet livet i kongolesiske koboltgruver. Blant selskapene er Apple, Alphabet (moderhuset til Google), Dell, Microsoft og Tesla. Ifølge IRA blir kobolt «utvunnet i DR Kongo under ekstremt farlige forhold som hører hjemme i steinalderen, av barn som blir betalt en til to dollar dagen […], for å levere kobolt til dyre dingser laget av noen av verdens rikeste selskaper».7International Rights Advocates, 15. desember 2019.

I flere år har Amnesty International dokumentert, med bildebevis, forholdene i gruvene i DR Kongo. I 2016 publiserte Amnesty sammen med African Resources Watch (Afrewatch) en rapport som anklagde 16 store selskaper innen data og bil (blant andre Apple, Daimler, Lenovo, Microsoft, Sony og Samsung) for ikke å forsøke å finne ut om kobolten i batteriene deres kom fra gruver med barnearbeid. «De glamorøse vindusutstillingene og markedsføringen av den nyeste teknologien står i skarp kontrast til barn som bærer tunge sekker med stein, og gruvearbeidere i trange menneskelagde tunneler som risikerer permanente lungeskader», sa Amnestys spesialist på næringsliv og menneskerettigheter Mark Dummet da rapporten ble lansert.8«’This is What We Die For’: Human Rights Abuses in the Democratic Republic of the Congo Power the Global Trade in Cobalt», Amnesty, 15. januar 2016.

Ansvarsfraskrivelse

Selskapene har møtt både IRAs søksmål og Amnesty Internationals kritikk med kategoriske benektelser. Først forsikret dataselskapene og bilprodusentene at det ikke var noe kobolt utvunnet av barn i deres produkter. Da kritikken fortsatte begynte de å snakke om «kompleksiteten» i forsyningskjeden og at det tok tid å få på plass et effektivt system med «transparens» og «sporing», to ord som minner om talepunktene som juvelhandlerne brukte på begynnelsen av 2000-tallet, da de ble anklaget for passiv delaktighet i smuglingen av «bloddiamanter».9Greg Campbell, Blood Diamonds: Tracing the Deadly Path of the World’s Most Precious Stones, Basic Books, New York, 2012.

Det kontinuerlige mediepresset fikk i fjor BMW til å beslutte å ikke lenger kjøpe kongolesisk kobolt til sine elbiler. Tesla hevder at selskapets framtidige biler vil klare seg uten kobolt, noe som blir møtt med skepsis ettersom det blå metallet er nødvendig for å lage batterier. Apple hevder på sin side at de har innført «uavhengig kontroll av tredjeparter» for å sjekke om raffineriene får kobolt fra «gravere». I fjor annonserte selskapet også at det hadde ekskludert seks leverandører fra forsyningskjeden.

På denne måten skyver teknologiselskapenes krisekommunikasjon ansvaret over på gruvekonsernene og raffineringsselskapene. Glencore er tungt involvert i DR Kongo, hvor det står for 60 prosent av landets koboltproduksjon, men sverger på at ingen barn jobber i selskapets gruver og retter pekefingeren mot «graverne» som tar seg inn i selskapets gruver ulovlig og med fare for eget liv.

«Ikke rør min kobolt»

Det kinesiske konsernet Huayou, som raffinerer mye av kobolten i DR Kongo, annonserte 28. mai at det ville slutte å kjøpe fra gravergruvene. Inntil nå har «graverne» solgt produksjonen sin til grossister – de fleste kinesere. Disse mellommennene, som for det meste har etablert seg i provinsen Lualaba, selger kobolten videre til Huayou og andre raffineringsselskap.

«Vi vet lite om rollen til disse grossistene», sier råvaremegleren i Sveits. «De kjøper kobolt til raffinering fra hvem som helst og selger den videre til de som vil kjøpe den. Det finnes ikke noen instans som kan regulere aktiviteten deres ordentlig.» Han forteller også at Huayou bare har stanset innkjøpene fra «graverne» midlertidig, sannsynligvis inntil medieoppmerksomheten skapt av IRAs søksmål demper seg.

Den kongolesiske regjeringen synes ute av stand til å gjøre noe med utviklingen. For å vise at den ville beskytte landet mot en intensiv utvinning, erklærte regjeringen 24. november at koboltmalm var en strategisk ressurs i likhet med coltan og germanium. Den lovet også å temme gruveselskapene da den fastsatte en ny gruvelov som øker utvinningsavgiften fra 3,5 til 10 prosent. Men når det kommer til arbeidsforholdene i gruvene har regjeringen advart om et komplott mot kongolesiske interesser og støttet kampanjen «Ikke rør min kobolt» som lokale journalister og organisasjoner i Lualaba lanserte i 2018, i protest mot det de ser som vestlige selskapers politisering av koboltindustrien under dekke av «sporbarhet».10 «Don’t touch my cobalt, to dirty it, to blacklist it» (PDF), congomines.org, mars 2018.

Myndighetene har holdt lav profil overfor de mange avsløringene og for det meste påpekt at barnearbeid er forbudt i DR Kongo. Et nokså dårlig argument, som ikke klarer å dekke over at landet – hvor 90 prosent av arbeiderne er ufaglærte – fortsatt ikke har en reell plan for industriutvikling som vil komme befolkningen til gode, på tross av de enorme ressursene under bakken.

Oversatt av redaksjonen

Akram Belkaïd er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Gud i en kakerlak

Neste sak

Egypts griske generaler

Andre saker om DR Kongo

Kirken mot Kabila

Siden nyttår har katolikker demonstrert i Den demokratiske republikken Kongo med krav om frie valg før

Krangelen om Kongo

Før finanskrisen slo til, strømmet vestlige gruveselskaper til Den demokratiske republikken Kongo, uten at det ga

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.