Å ankomme Santa Cruz de la Sierra er en forvirrende opplevelse. På flyplassen vrimler det av dresskledde menn, rødhårede mennonitter og velstående kvinner som alle synes å ha tydd til plastisk kirurgi, samt taxisjåfører på jakt etter kunder (som ofte har lysere hud enn dem). Ferden inn til byen går via en uendelig lang snorrett vei gjennom en brennhet tørr slette, hvor store SUV-er kjører forbi lastebilene og skurtreskerforhandlerne stiller ut de nyeste modellene som om det var sportsbiler, og slik minner om hvor regionens velstand kommer fra. Etter de lutfattige strøkene i utkanten av byen passerer vi luksuriøse leilighetskomplekser med svømmebasseng på taket og treningssentre i første etasje, før vi ankommer byens gamle sentrum.
Santa Cruz de la Sierra, midt i slettelandet øst i Bolivia, er hovedstaden i departementet Santa Cruz. Landets største og mest folkerike departement er større enn Tyskland i utstrekning. Det legger beslag på en tredjedel av landets areal og huser to millioner innbyggere, de fleste i byen Santa Cruz. Departementet med olje og gass under bakken og en mektig næringsmiddelindustri er Bolivias økonomiske motor og står for over 30 prosent av landets BNP.
Millionær og frigjører
Under et tidligere besøk i desember 2018 møtte jeg Natalia Ibañez på flyet, hvor hun inviterte meg til å besøke henne i hjembyen. «Santa Cruz er den mest moderne byen i Bolivia. Du har jo sett alle disse leilighetskompleksene», sa hun den gang, med henvisning til de mange gated communities som har sprunget opp som paddehatter i byen. «Det er naturlig. I Santa Cruz er vi flinke til å investere, vi vet hvordan vi skal få penger til å vokse. Ikke som disse indianerne som graver pengene sine ned i bakken som offer til deres pachamama.» På den tiden drømte Ibañez bare om én ting, å bli kvitt president Evo Morales, som hun bare kalte den «analfabete Indianeren».
Ett år senere møter jeg henne igjen, på den splitter nye neglebaren Divine i marmor og glass. De mange ansatte har korte hvite bluser, platåsko og blå linser, som får dem til å ligne de generiske artistene på tv-skjermene på veggene. Kundene i neglesalongen anstrenger seg for å bare snakke engelsk seg imellom (inntil ordforrådet tvinger dem til å ty til spansk). Her er idealet å ligne en amerikaner. På flyplassen velger mange av innbyggerne med dobbelt statsborgerskap å bruke sitt amerikanske pass, selv om køen for de med boliviansk pass går mye raskere.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Mens Ibañez får en manikyr forteller hun hvor glad hun er for at ønsket hennes har gått i oppfyllelse. Stolt sier hun også at det var hennes fetter som «frigjorde Bolivia fra diktaturets helvete»: Luis Fernando Camacho. Millionæradvokaten i førtiårene – som gjennom sine tre selskaper i skatteparadiset Panama skal ha hvitvasket penger og unndratt skatt, ifølge informasjon publisert av Det internasjonale konsortium av gravejournalister (ICIJ) i april 2016 – håper nå å bli landets nye leder etter det kommende presidentvalget. Valget som skulle avholdes 3. mai ble først utsatt til 6. september, og så til oktober, på grunn av koronapandemien.
Moderne innflytelse
Morales ble styrtet i november i fjor i et statskupp støttet av politiet og militæret. Han befinner seg nå i eksil i Buenos Aires. Før statskuppet var det en generalstreik i 21 dager etter at mange sådde tvil om resultatet i presidentvalget i oktober, som ga Morales seieren i første runde med knapp margin. Mens streiken pågikk gjorde borgerkomiteen Comité pro Santa Cruz, som Camacho ledet, alt for å nøre opp under velgernes sinne. Organisasjonen hadde «den største mobiliseringsevnen i landet», ifølge sin administrator Diego Castel.
Camacho innkalte til demonstrasjon ved den gigantiske Kristi frelser-statuen i byen, hvor han ga sine instrukser for de videre protestene. «Fra et økonomisk og logistisk perspektiv bidro Santa Cruz med 80 prosent av jobben med å styrte Indianeren», mener Ibañez. Sirce Miranda, en annen av byens borgere, forteller at hun hver kveld så kjæresten sin og flere medlemmer av Comité pro Santa Cruz ta runden langs veiblokadene i byen for å «belønne» demonstrantene med penger og ris. Skremt av det hun så, gjorde hun det senere slutt med ham.
Komiteens hovedkontor ligger i gata Cañada Strongest midt i sentrum i et bygg fra kolonitiden omkranset av en stor skyggefull forgård hvor Santa Cruz’ grønne og hvite flagg vaier. Komiteen er «cruzianernes moralske regjering», sier Castel. «Dens rolle er å forsvare Santa Cruz’ interesser overfor staten». Selv om den består av tre hundre organisasjoner fra «sivilsamfunnet», har komiteen siden opprettelsen i 1950 vært en eliteinstitusjon kontrollert av det lokale oligarkiet. For å stille til valg til ledervervet må man anbefales av innflytelsesrike næringslivsledere og gjennomføre en nokså kostbar valgkamp, forklarer den 72 år gamle legen Herland Vaca Diez Busch, som ledet organisasjonen fra 2011 til 2013.
«Du må også være født i Santa Cruz og ha bodd her i minst femten år», sier Castel. «Vi har tilpasset oss den moderne verden, for inntil nylig måtte man også være sønn av innbyggere fra Santa Cruz.» Sønn, for som han glemmer å si, er den moderne verdens innflytelse ikke så stor at en kvinne kan være leder i denne konservative byen. Komiteen har en «kvinneseksjon», men den er perifer og driver mest med sosiale aktiviteter.
Væpnet ungdomsgren
På komiteens kontor møter jeg et av medlemmene i «kvinneseksjonen»: Carmen Morales de Prado, med kallenavnet «Negrita», som fikk sin 60-årsdag behørig dekket av kjendissidene i lokalpressen. Hun forteller at «komiteen er et springbrett inn i politikken». De fleste politiske lederne i Santa Cruz har blitt skolert i komiteen. En av komiteens tidligere ledere er nå inne i sin sjette periode som byens ordfører, mens en annen er i sin tredje som delstatsguvernør.
Hun forteller tydelig beveget om de intense månedene hun tilbrakte sammen med komiteens ungdomsorganisasjon, Unión juvenil cruceñista (UJC), som var «villige til å gjøre alt for at demokratiet skulle seire». Mange av medlemmene havnet i fengsel for å ha brukt vold for «å ta tilbake demokratiet».
Ungdomsorganisasjonen har lokaler i komiteens bygg, i første etasje helt innerst i gården, med et isende klimaanlegg og et gulv overstrødd med sigarettsneiper. Den har rundt tre hundre medlemmer, alle hvite og under tretti, mange av dem studenter fra middel- eller overklassen, selv om det blir stadig flere fra arbeiderklassen. På møtene løfter de ofte armen i fascisthilsen.
Den internasjonale menneskerettsføderasjonen (FIDH) definerer UJC som en paramilitær gruppe. Organisasjonen ble startet i 1957 av Carlos Valverde Barbery, leder for Bolivias Sosialistfalang, som ble opprettet tjue år tidligere etter modell av Francos falangistbevegelse i Spania. Medlemskap i falangistpartiet er fortsatt en betingelse for å bli med i ungdomsorganisasjonen, ifølge Gary Prado Araúz, en av byens mest prominente advokater. I en film om organisasjonens historie forteller Valverde Barbery: «UJC ble opprettet for å være komiteens ‘væpnede gren’, ikke bare for å ta seg av gatekampene, men også for å indoktrinere folket og gi militærstøtte til komiteen.»1«Historia de la Unión juvenil cruceñista». Camacho startet sin karriere i UJC og i 2002 ble han 23 år gammel dens yngste nestleder noensinne.
«Rikdom avler rikdom»
I privatklinikken sin, bak et skrivebord dekket av bilder av barn og barnebarn og gamle bøker om regionens historie, forteller Herland Vaca Diez Busch stolt at han var med på å starte og utforme ideologien til Camba-nasjonens frigjøringsbevegelse (MNC-L). Bevegelsen, sier han, sittende mellom Santa Cruz’ grønne og hvite flagg og en hylle med en Jomfru Maria-statue og byvåpenet på, ser Bolivia som «et slags søramerikansk Tibet, bestående av de miserable, akterutseilte etniske gruppene aymara og quechua, med en førrepublikansk, ikke-liberal, syndikalistisk og konservativ konfliktkultur, hvor det byråkratiske sentrum [La Paz] utøver en foraktelig kolonialistisk statssentralisme og utbytter sine ‘interne kolonier’, stikker av med vårt økonomiske overskudd og påtvinger oss deres underutviklede kultur». Konflikten står mellom de hvite og «vestlige» los cambas øst i landet og los collas, en nedsettende betegnelse på «de innfødte» i vest.
«Santa Cruz skylder ikke Bolivia noe som helst», fortsetter han. «Da jeg ble født i 1948, var denne byen bare en landsby. Det var ikke asfalt på en eneste gate og det bodde knapt 4000 her. Se nå hvor velstående vi er! Og i dag er vi over halvannen million. Sentralstaten lot oss i stikken, og hjalp heller gruvedepartementene. Vi ropte etter hjelp, men da staten ikke ga oss noe, tok vi saken i egne hender: Vi bygde våre egne system for vann, telefoni og strøm. Vi er stolt av det», sier han og legger til: «Alt som vi har oppnådd i Santa Cruz, har vi jobbet hardt for.» Han unnlater å nevne at det er den bolivianske staten som har bygd mye av infrastrukturen i Santa Cruz, som veier og gassledninger, og som har investert massivt i agroindustrien som har gjort regionen velstående.
Opptatt av at jeg skal framstille regionen riktig, inviterer Herland meg til å tilbringe helgen sammen med ham og broren Tulio i den lille byen Concepciòn, tretti mil nordvest for Santa Cruz. I BMW-en på vei dit sier brødrene at de er begeistret over å kunne vise meg «deres Santa Cruz». «Collaene er en spesiell rase, skjønner du. De er late og dumme. De venter bare på at pengehjelpen skal regne ned på dem. De har aldri gjort noe selv. Jeg passet alltid på at barna mine ikke var med fattige så de ikke ble late. Jeg ville at de skulle bade i lukten av penger og få smaken på det. At de skulle være med hardtarbeidende folk som hadde lykkes, for rikdom avler rikdom.»
Etter å ha skrytt av ekstrautstyret til BMW-en sin, fortsetter Herland: «Vi kunne ha utviklet oss enda mer i Santa Cruz, men Indianeren hindret oss. Folk i vest som ham hater oss fra fødselen av. Derfor holdt de oss tilbake. De ødela bedriftene våre med arbeidsrettigheter, velferd og sånt. Alt som skal til hvis du driver en business, er at tre kvinnelige ansatte blir gravide samtidig, så må du henge kroken på døra. For vi må betale dem et ammetillegg, i tillegg til doble aguinaldo2«Dobbel trettende måneds lønn». Morales doblet den årlige julebonusen på en månedslønn for statsansatte og tvang private bedrifter til å gjøre det samme. for alle ansatte i bedriften. Det er risikabelt å ansette kvinner.»
Hitlers klassiker
Halvveis på ferden vår passerer vi byen San Julián som oppsto fra intet for tretti år siden. De fleste av de 48 000 innbyggerne er urfolksbønder som har flyttet hit fra innlandet. «Denne jungelen», som de to brødrene kaller den, er et eksempel på «colla-invasjonen» de mener cruzianerne er «ofre» for. «Disse villmennene kaster steiner på oss når vi kjører gjennom landsbyen. Ikke bare har de invadert oss, de slår oss og iblant dreper de oss. Vi må separere oss fra disse galningene», sier brødrene som er tilhengerne av selvstendighet for regionen.
Mens vi, uten problemer, kjører gjennom byen, passerer vi flere kvinner med fletter i håret og kledd i de tradisjonelle vide skjørtene fra Altiplano. «De har ingenting her å gjøre», kommenterer Tulio. «De er ikke tilpasset omgivelsene. Dyr får mer pels på vinteren for å tilpasse seg omgivelsene. Disse folkene er varme, de svetter og stinker.» Urfolkskvinnene samsvarer åpenbart ikke med det cruzianske skjønnhetsidealet inkarnert av las magnificas, de slanke lyshudede modellene som poserer i undertøy ved siden av skurtreskere og hormon-kveg på den årlige internasjonale messen Fexpocruz.
Vi kjører langs enorme åkrer med mais og soya, mens vi hører smørsangerne Aldo Peña og Gina Gil synge sine lokale landeplager – «La cruceñidad», «Pena cruceña» og «Viva Santa Cruz». Hva er cruceñidad, Santa Cruz-het, spør jeg. Spørsmålet får de to brødre til å miste munn og mæle. De tenker seg lenge om, på samme vis som cruzianske Gabriela Oviedo, Miss Bolivia i 2003, gjorde da hun ble spurt om landet sitt under Miss Universe-konkurransen, før hun svarte: «Dessverre tror folk som ikke kjenner Bolivia særlig godt at vi alle bare er indianere. La Paz gir dette inntrykket, med sine kortvokste fattigfolk og sine urfolk. Jeg kommer fra den andre siden av landet, den østlige delen hvor det ikke er kaldt, men svært varmt, hvor vi er høye og hvite, hvor vi kan engelsk.»
Etter noen minutter svarer Herland på spørsmålet mitt med å sitere en passasje fra Mein Kampf. Jeg lurer på om jeg har hørt feil og spør: «Boka til Hitler?» Han svarer: «Ja, selvsagt, det er en klassiker. Har du lest den?»
Selvstendighetsseremoni
Etter over tre timer på veien blir landskapet mer kupert og frodig. I de små landsbyene ligger rekker med lave hus fra kolonitiden på hver side av gater av hardpakket jord. Vi møter på flere Harley-Davidson med hvite menn i cowboy-skjorter som kjører forbi de mindre, søletrukne motorsyklene som frakter mer mørkhudede familier. De to brødrene har familie fra området og forteller oppglødd om sine minner fra ungdomstiden. Tulio sier nostalgisk til Herland: «Husker du indianeren de kasta av sykkelen og banka opp i gata der?»
Vi ankommer så San Javier, hvor vi skal møte «autonomister» som er samlet for å plante en mojón (2,20 meter høy og 20 centimeter bred trepåle) på torget foran rådhuset. Arrangør Joe Nuñez Klinsky, en bedriftseier med rød bart, forklarer at «målet med denne borgeraksjonen er å reise markører for selvstendighetsbevegelsen i hver eneste by i landet, til støtte for kampanjen for en føderal grunnlov for Bolivia, som det første steget mot autonomi for Santa Cruz».
Rundt femti personer er møtt opp for seremonien, de fleste menn i sekstiårene i jeans og skjorte, mokasiner eller cowboy-støvler, og med hatt på hodet, kniv i beltet, Ray-Bans og store gullklokker. I talen nevner Herland sin onkel, Germán Busch Becerra, sønn av en tysk lege som ble berømt for sine heltedåder under Chaco-krigen mot Paraguay (1932–1935) og som utropte seg til president i landet i 1937. Så trekker han bort det grønne og hvite flagget og avdekker mojón-en, til applaus fra forsamlingen. Disse starter så å synge Santa Cruz-hymnen med hånden på hjertet og veivende på regionens flagg.
Død over kommunismen
Etter seremonien kjører vi videre mot Concepción, mot haciendaen til brødrenes tredje bror, en mangemillionær («og da snakker vi om dollar!», presiserer Tulio) som har tjent seg rik på trevirke, sukker og storfe, som de fleste store landeierne her. På torget i den pittoreske lille landsbyen fra kolonitiden som står oppført i alle turistguidene, påpeker Tulio at landsbyen er kjent for noe mer. «Her ble en stor mann født», sier han, generalen Hugo Banzer Suárez, som var landets president to ganger. Først fra 1971 til 1978, etter et statskupp, hvor han innførte et militærstyre som hadde den tidligere nazioffiseren Klaus Barbie som spesialrådgiver for tortur og undertrykkelse; så demokratisk valgt fra 1997 til 2001.
Vi spiser på en restaurant på torget, hvor restene blir pakket i en pose for å gis til «indianeren» som passer på haciendaen til mangemillionærbroren. Herland sier om sin gavmilde gjerning: «Folkene som satt med makten i La Paz hater oss, fordi vi har levd i harmoni med indianerne våre.» Denne broderlige sameksistensen er ikke akkurat påfallende neste morgen, når vi går til søndagsmesse i jesuittmisjonen. På den ene siden sitter de hvite sjefene og barna deres som ser på Disney-tegnefilmer på foreldrenes iPhone-er; på den andre urfolkarbeiderne og barna deres. Presten innleder: «Kjære brødre og søstre, vi er samlet her for at villmannen Evo Morales ikke skal komme tilbake.»
Vi kjører så til Hacienda Berlin tjue kilometer unna. Det er en eiendom på 12 000 mål, hvor eieren, Oscar Mario Justiniano, tar imot oss i sitt enorme herskapshus, bygget i kolonistil med en stor søylegang rundt. Rundt femten av mennene fra selvstendighetsseremonien er akkurat ankommet. Denne lille kretsen har kjent hverandre siden barndommen: De var klassekameratene til Justiniano og Tulio på den religiøse privatskolen La Salle i Santa Cruz, hvor barna fra regionens elite går. «Det er den beste skolen i byen, fordi det er den dyreste», forklarer en av dem: «Folkene her har klart å få pengene til å vokse, de har investert, blant annet i skog og storfe.»
Et lam og to pattegriser snurrer på spiddet, personalet til Justiniano gir oss forfriskninger. Stemningen er livlig. Under middagen sier en av gjestene til meg: «Å være et utviklet land er å ha militærkapasitet.» En annen følger opp: «Tenk om vi hadde en like stor hær som Frankrike, da kunne vi slått tilbake invasjonen til disse barbariske indianerne.»
Når middagen er over slenger noen seg ned i hengekøyene for å fordøye lassene med kjøtt de har inntatt, mens andre drikker øl. Jeg får vite at denne gjengen samles 9. oktober hvert år for å feire dødsdagen til Che Guevara, som ble drept i departementet Santa Cruz, og å ønske samme skjebne for alle kommunister i verden.
Fri fra det Onde
For dem er kommunisme det samme som skatt. Og under Morales skal cruzianerne ha blitt utsatt for «utpressing», mener Pablo Mendieta Ossio, leder for økonomisenteret til Santa Cruz’ næringskammer: «Problemet var ikke så mye skattenivået, for skatten er svært lav i Bolivia, som at det har blitt stadig flere bokettersyn de siste årene, noe som øker sjansene for at skattemyndighetene gjør feil og dermed gir bøter. Bedriftene har pådratt seg en stor skattegjeld, som de vil slite med å betale.»
Da general Banzer Suárez kom til makten, innførte han en tradisjon kalt perdonazo tributario, skatteamnesti: Når en ny president ble valgt, annullerte denne elitens skattegjeld. Morales brøt med denne tradisjonen da han ble valgt, dermed har mange av Bolivias rikeste nå skattegjeld på flere millioner dollar. De facto-regjeringen ledet av Jeanine Añez, som ble innsatt etter statskuppet i november i fjor, har bestemt seg for å «gjøre slutt på utpressingen til den tidligere regjeringen». Den jobber nå med en ny amnestilov, på tross av kritikken om at en overgangsregjering ikke har mandat til å vedta slike lover.
I Santa Cruz stanser den ene SUV-en etter den andre foran den evangeliske Familiens kristne kirke og fjerner all tvil om sognebarnas velstand. På en enorm patio venter kvinner i stiletthæler, veltrente menn i trange merkeskjorter og ungdommer i jeans og de nyeste sneakersene på at gudstjenesten skal begynne. Dørene åpnes og gudstjenesten innledes av en sanger, akkompagnert av trommer, bass, keyboard og tre gitarer, som varmer opp menigheten med kristne sanger. På to storskjermer på veggen vises gudsord mot bakgrunnsbilder av soloppganger, flammer og stjernehimler, mens en tekniker styrer fargespottene i rytmen til musikken. Tonen til sangeren, som styrker seg med noen slurker Red Bull mellom sangene, blir raskt mer manende. Menigheten løfter armene, synger høyere, kneler, gråter, lukker øynene.
Så entrer pastoren scenen. Pastoren i førtiårene, kledd likt som sine velstående sognebarn, leser prekenen fra en iPad. Når gudstjenesten er over ber han forsamlingen «takke Gud» og legger til: «Vi må alle gi, selv om vi ikke har mye penger. For å vise Gud at vi elsker ham, må vi gjøre ofre.» En gitarkasse på scenekanten fylles raskt av store sedler. Pastoren promoterer kirken sin på Facebook, hvor han annonserer «fantastiske» konserter med kristenrock-stjerner. Mellom fotomontasjer av kirkens unge kvinner med påskriften «Her er kvinnene vakre, bli med!», er det bilder av pastoren sammen med Camacho, som «med Guds hjelp, på overnaturlig vis, har fridd oss fra det Onde».
Oversatt av redaksjonen
Maêlle Mariette er journalist, i Bolivia for Le Monde diplomatique.
- 1
- 2«Dobbel trettende måneds lønn». Morales doblet den årlige julebonusen på en månedslønn for statsansatte og tvang private bedrifter til å gjøre det samme.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
