Et altfor enkelt statskupp

Et folkeopprør og en svekket venstreside ble utnyttet av Bolivias mest ekstreme høyrefløy til å styrte president Evo Morales. Hvordan kunne en av Latin-Amerikas mest populære presidenter falle så fort?

Hærsjefen «ber» presidenten trekke seg. Politiet skyter med skarpt mot demonstrantene. Tidligere politiske ledere blir arrestert, mens andre må gå i dekning. Medier stenges, journalister fengsles for «oppvigleri» og parlamentsmedlemmer hindres i å gå inn i nasjonalforsamlingen. En senator utnevner seg selv til president og foreviges i et foto der hun smilende får hjelp av en offiser til å ta på seg presidentbåndet. Generaler poserer for kameraene med øynene skjult bak mørke solbriller. Det er vanskelig å kalle det som skjedde i Bolivia i november noe annet enn et statskupp.

Likevel har de store mediene gjort alt for å unngå å bruke det ene ordet som er mest dekkende for avsettelsen av president Evo Morales. I likhet med disse forsøker også kontinentets første kvinnelige diktator, Jeanine Áñez, å nedtone det hele. «Et statskupp er når det er soldater i gatene», svarte hun da hun 12. november ble spurt om omstendighetene rundt innsettelsen hennes.1The Guardian, London, 13. november 2019. Problemet var bare at soldater faktisk patruljerte i gatene, ettersom hun dagen før hadde bedt hæren hjelpe politiet med å «gjenopprette orden» i hovedstaden La Paz.2The New York Times, 13. november 2019.

Fra uavhengigheten i 1825 og fram til Morales kom til makten i 2006 var det ikke mindre enn 188 kupp i Bolivia, mer enn ett i året. På tross av denne frekvensen forventet ingen at den første urfolkspresidenten skulle møte samme skjebne, og at det skulle gå så raskt. Morales hadde liten grunn til å være urolig, ettersom landet hans, et unntak i et Latin-Amerika i full resesjon, fikk skryt fra både progressive og internasjonale finansinstitusjoner. De progressive framhevet nedgangen i analfabetisme, oppgraderingen av infrastruktur og fattigdomsreduksjonen (fra 63,9 prosent i 2004 til 35,5 prosent i 2017). Finansinstitusjonene, blant annet Det internasjonale pengefondet (IMF), skrøt av en næringsvennlig politikk og «gratulerte Bolivia med en imponerende økonomisk vekst».3Pressemelding 6. desember 2018. Så hva skjedde?

«Velge og bli valgt»

Krisen ble utløst med offentliggjøringen av resultatet av presidentvalget 20. oktober, men har røtter lenger tilbake. Til 2016, minst. Da holdt myndighetene en folkeavstemning for å gi Morales lov til å stille til valg for en tredje periode, mens grunnloven satte en begrensning på to (hans første periode var før den nye grunnloven og ble dermed ikke tatt med).

Morales-regjeringens skjørhet ble åpenbar da den ikke klarte å forsvare legitimiteten til valget.

I valgkampen før folkeavstemningen «avslørte» opposisjonspressen at Morales hadde fått en sønn med et partimedlem, Gabriela Zapata, som attpåtil brukte sitt forhold til presidenten til å berike seg selv. Det var bare oppspinn, men det ble ikke brakt på det rene før etter avstemningen og da for det meste nevnt i noen små notiser. Saken ga noen riper i lakken til Morales som slet med å forsvare seg mot anklagene. Meningsmålingene viste et skifte i opinionen, noe som senere ble bekreftet i folkeavstemningen: 51,3 prosent stemte mot å la Morales stille til valg igjen.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Morales var overbevist om at motstanderne hadde lurt ham og aksepterte ikke resultatet. Han henvendte seg til Bolivias grunnlovsdomstol, som 28. november 2017 erklærte folkeavstemningen ugyldig. Med henvisning til Den amerikanske menneskerettskonvensjonen – som sier at enhver borger skal kunne «velge og bli valgt» og som ifølge Bolivias grunnlov står over de nasjonale lovene – mente domstolen at Morales hadde rett til å stille til valg for en tredje gang.

Tilhengerne hans pekte på at det fantes flere lignende tilfeller, blant annet Oscar Arias Sánchez som ble gjenvalgt i Costa Rica under lignende omstendigheter i 2006. Det betydde lite: Veien om rettsvesenet svertet presidentens rykte enda mer, også hos kjernevelgerne. Disse var fullt klar over at man nesten over alt i verden har regler for hvem som får stille til presidentvalg: I USA man må være over 35 år, i Frankrike må man få underskriften fra 500 folkevalgte. Opposisjonen fikk dermed en ny angrepsvinkel: Den sluttet å kalle Morales for «analfabet-indianeren» og «kommunisten» for i stedet å framstille ham som en diktator som klamret seg til makten. Opposisjonen gikk inn i valgkampen i år med å hevde at valget ikke handlet om å vinne over en rival, men å fjerne en tyrann.

Statistisk usannsynlig

Det foreløpige valgresultatet offentliggjort 20. oktober ga Morales 45,7 prosent av stemmene og 37,8 til tidligere president (2003–2005) Carlos Mesa, da 83,8 prosent av stemmene var talt opp. En avstand under ti prosent ville bety en andre runde,4Bolivias grunnlov sier at det skal være to runder i presidentvalget, hvis ikke en kandidat får over 50 prosent av stemmene i første runde eller over 40 prosent med en ledelse på ti prosent til neste kandidat. som var antatt å være mindre gunstig for Morales. Fire dager senere satte det offisielle resultatet fyr på bålet: Morales ble erklært vinner med 47,08 prosent av stemmene, mot 36,51 prosent for Mesa. Opposisjonen hadde i flere uker hadde advart mot valgfusk og mente at resultatet ga dem rett i det.

Da meldte Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), USAs forlengede arm i Latin-Amerika, seg på. Og som vanlig ble organisasjonen raskt en nøkkelaktør i krisen den hevdet bare å observere. 21. oktober sa OAS-utsendingene at de var bekymret for «uregelmessigheter», som de forsøkte å bevise i et dokument som først ble publisert over to uker senere.5«Análisis de integridad electoral. Elecciones generales en el Estado plurinacional de Bolivia, 20 de octubre de 2019», OAS, Washington DC, 10. november 2019. Men dette dokumentet gir ingen konkrete bevis på valgfusk, ifølge en studie fra Centre for Economic Policy Research (CEPR).6«What happened in Bolivia’s 2019 vote count?», Center for Economic and Policy Research, Washington DC, november 2019.

OAS synes her å blande samme det foreløpige valgresultatet (som er uten juridisk verdi og ble publisert mest for medienes skyld etter OAS’ egen anbefaling) og det offisielle resultatet, som vanligvis tar lengre tid å få ferdig i et land som Bolivia. OAS trekker dermed forhastede konklusjoner i flere av sine observasjoner. Organisasjonen framstiller endringen i favør av Morales’ parti Bevegelsen for sosialisme – politisk redskap for folkenes suverenitet (MAS-IPSP) som statistisk usannsynlig. «Men endringen stemmer overens med tidligere valg», forteller Guillaume Long fra CEPR. «Vanligvis kommer resultatene fra valgkontorene hvor MAS-IPSP har størst oppslutning til slutt, fordi de ligger lenger unna geografisk.» Med økende tvil om OAS’ observasjoner har OAS lovet nye, mer fellende bevis.

Habil taler

Men skaden har allerede skjedd. Morales-regjeringens skjørhet ble åpenbar da den ikke klarte å forsvare legitimiteten til valget. Svekkelsen av Morales burde styrket Mesas tradisjonelle høyreside, men i stedet utnyttet en håndfull andre aktører situasjonen til å kapre protestbevegelsen og gi den en ny retning.

For det første var det en rekke aktivistgrupper som Ríos de Pie, opprettet noen måneder i forveien for å fremme «kollektiv intelligens og ikke-vold med mål om å påvirke politikken». Grunnleggeren Jhanisse Vaca Daza har fått opplæring av Srđa Popović fra Center for Applied Nonviolent Action and Strategies (Canvas), en organisasjon spesialisert på «regimeendring». Ríos de Pie engasjerte seg først på miljøfeltet – hvor de påsto at «manglende handling» fra «regimet» var bevis på Morales’ tendens til å tråkke på flertallet. I oktober sendte gruppen ut en rekke dokumenter om hvordan man kunne forpurre valgfusket den påsto var under forberedelse. Så ga Ríos de Pie, i likhet med hundrevis av andre organisasjoner, sin støtte til en inntil da splittende skikkelse: Luis Fernando Camacho.

Camacho kommer fra den rasistiske, reaksjonære og evangeliske høyresiden i regionen Santa Cruz. Han ble kjent i 2008 under konflikten mellom Morales og provinsene i øst, som ville frigjøre seg fra resten av landet. På den tiden ledet Camacho Ungdomsforbundet i Santa Cruz, en av stormtroppene til det lokale oligarkiet. I år justerte han imidlertid retorikken sin: MAS-IPSP truet ikke lenger den hvite befolkningen, men demokratiet. Med denne omformuleringen av sitt hat mot Morales klarte han å få med seg større deler av befolkningen og spesielt folk i middelklassen: De som den økonomiske veksten har gitt en velstand som har fjernet dem fra venstresiden, de som etter de mange korrupsjonsskandalene har brutt med en politisk familie de anser som diskreditert, og ikke minst de som aldri har vært med i MAS og som i lang tid har irritert seg over at de har mistet tilgangen til staten, som er hovedmotoren for sosial mobilitet i Bolivia.

Den habile taleren Camacho presenterte seg nå som en samlingsfigur. Mannen som aldri snakker uten en bønnekrans i hånda holdt nå urfolksflagget wiphala, samtidig som vennene hans trampet på det i gatene. Han ble snart frontfigur i en protestbevegelse han bidro til å radikalisere. Og da Morales annonserte nyvalg, erstattet demonstrantene Mesas krav om en andre runde i presidentvalget, med ytre høyres krav om at presidenten måtte gå av.

Som navet i et hjul

De nye aktørenes stigende makt ble bare møtt med noen få mobiliseringer for Morales. «Grunnen er at partiet hans i lang tid har vært en koloss på leirføtter», mener statsviter Hervé Do Alto. Han beskriver partiet som konsentriske sirkler hvor sentrum med årene har fjernet seg stadig mer fra utkantene. «MAS-IPSP ligner mindre på et vanlig parti enn en sammenslutning av sosiale organisasjoner, av fagforeninger, bondeorganisasjoner, nabolagskomiteer og urfolksamfunn», forteller han. Organisasjonen må dermed hele tiden megle internt mellom disse bevegelsene som er mer eller mindre lojale alt etter omstendigheter og konfliktnivå.

«Morales har holdt det hele sammen som navet i et hjul. Gjennom ham har partiet klart å overvinne sine interne splittelser», forteller Do Alto. Vanskene begynte da det oppsto tvil om lederen. Regjeringsslitasje, politiske konflikter (spesielt med urfolksbevegelsene), skandalene (noen velbegrunnede, andre ikke) og traumet etter folkeavstemningen i 2016 svekket Morales. Da krisen brøt ut befant landets ledelse, som for ikke lenge siden hadde beskrevet seg som en «regjering av sosiale bevegelser», seg uten noen sosial bevegelse å støtte seg på. «I en tid med mindre lojalitet til MAS-IPSP, fikk noen av partiets medlemsorganisasjoner følelsen av at deres egen skjebne ikke avhang av Morales», sier Do Alto. Da fagforbundet COB, som er mindre mektig enn på 1980-tallet, men fortsatt sentral i arbeiderbevegelsen, ba presidenten gå av for å «skape fred i landet» 10. november, falt MAS-IPSP sammen som et korthus.

Innsettelser uten valg

Inntil da hadde krisen utspilt seg innenfor grunnlovens rammer: En president som har mistet støtten fra sine egne kan ikke gå av før det er avholdt nytt valg. Det endret seg med innblandingen fra hærsjef Williams Kaliman. Selv om han er utdannet fra School of Americas, en amerikansk krigsskole for latinamerikanske offiserer, hadde generalen inntil da vært lojal mot Morales, som hadde vært klok nok til å behandle hæren fint. Men i flere dager hadde politifolk gjort mytteri. Politifolkene, som lenge hadde mislikt MAS-IPSP, sluttet seg til Camacho. «Militæret måtte velge: gå imot politimytteristene eller la regjeringen i stikken», sier Do Alto.

General Kaliman tok et valg, men nøyde seg ikke med en diskré telefonsamtale til statslederen. Omgitt av høyere offiserer i uniform innkalte han til pressekonferanse for å «foreslå» at presidenten burde gå av, og gjorde dermed hæren til en politisk aktør i krisen, i strid med grunnloven.

Den tradisjonelle opposisjonen ble tatt på senga, venstresiden lamslått og det reaksjonære høyre oppildnet. Morales flyktet etter at han fikk vite at det var utlyst skuddpremie på ham. Camacho tok seg inn i presidentpalasset, hvor han omgitt av politimytterister la en bibel på landets flagg. Boligene til flere ledende politikere og Morales’ familiemedlemmer ble plyndret og noen påtent. Da befolkningen gikk ut i gatene i protest, svarte hæren med helikoptre og panservogner. Militæret nølte imidlertid med å skyte med skarpt inntil den nye «presidenten» signerte et dekret som fratar det alt strafferettslig ansvar.

Mens nyvalg ville latt landet velge om og hvordan det ville avslutte Morales-kapittelet, styres Bolivia nå av ultrafundamentalistiske selvutnevnte Áñez som står nær Camacho. Hun omgir seg med offiserer, ledere for rasistiske organisasjoner og næringslivsledere. Ingen har blitt valgt til postene de innehar. Det kalles et statskupp.

Oversatt av redaksjonen

Renaud Lambert er redaksjonssjef i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Truet tibetanskhet

Neste sak

Den morderiske myten om jødebolsjevismen

Andre saker om Bolivia

Default thumbnail

Skreddersydde regler

Bolivias gruvekooperativer er ifølge loven solidariske nonprofitt-organisasjoner. Selv om kooperativene sysselsetter 90

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.