Demonstrasjon for Abdallah under president Nicolas Sarkozys besøk i Beirut 7. juni 2008. FOTO: RAWAN, REX / NTB SCANPIX.

En gang «terrorist», alltid terrorist

Den europeiske menneskerettskonvensjonen forbyr å fengsle noen uten mulighet for løslatelse, men det synes å være skjebnen til Georges Ibrahim Abdallah, som har sittet fengslet i over tre tiår.

I begynnelsen av mars bestemte Frankrikes justisminister Bicole Belloubet at 13 500 fanger skulle løslates de neste to månedene for å hindre en ukontrollert spredning av koronaviruset i overfylte fengsler. De fleste som ble løslatt var innsatte som hadde sonet det meste av dommen sin. Blant dem var ikke Georges Ibrahim Abdallah, som har sittet fengslet i 36 år. Den libanesiske kommunistaktivisten, som kjempet mot Israels okkupasjon av hjemlandet sitt i 1978, sonet minstestraffen sin ferdig i oktober 1999. Han har altså kunnet blitt løslatt siden forrige århundre. Ingen politisk aktivist har sittet så lenge fengslet i Frankrike de siste femti årene. Med unntak av Italia er så lange fengselsopphold ekstremt uvanlig i EU-land.

I 1982 drepte den kommunistiske motstandsgruppen De libanesiske væpnede revolusjonære fraksjoner (LARF) den amerikanske militærattacheen Charles Ray og den israelske diplomaten og Mossad-agenten Yacov Barsimentov i Paris. Abdallah ble frikjent for drapene, men dømt for medvirkning. Under rettssaken nektet han for å ha noen befatning med gjerningene han er dømt for, men han erklærte sin solidaritet med noen radikale kampsaker og uttrykte støtte til LARF.

Bakgrunnen for de to drapene var at Israel i 1982 angrep Libanon, med Reagan-administrasjonens velsignelse, i et forsøk på å utslette Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og drepe eller ta til fange den palestinske motstandslederen Yasir Arafat. I LARFs øyne var drapene en motstandshandling mot militæraggresjon. Under den andre runden i retten i februar 1987, uttalte Abdallah: «Folket ga meg ikke æren av å delta i de anti-imperialistiske handlingene dere tilskriver meg, men jeg har i det minste fått æren av å bli tiltalt for dem av retten deres og få forsvare handlingenes legitimitet mot bødlenes kriminelle lovlighet.»

Politisk villedelse

Hva er grunnen til at en person som er dømt for medvirkning til drap og har sonet 36 år i fengsel ikke ble løslatt i år?

I fengselet i Lannemezan i Hautes-Pyrénées hvor Abdallah sitter skryter fengselsbetjentene av oppførselen hans, og fengselsdirektøren liker å diskutere situasjonen i Midtøsten med ham. Noen fagorganiserte betjenter har til og med gjort kommunistpartiets lokallag i nabobyen Tarbes oppmerksomme på den libanesiske marxisten, siden de ikke forsto hvorfor de lokale kommunistene ikke engasjerte seg for å få ham løslatt.

En grunn til hvorfor han ikke ble løslatt i år finner vi i justisminister Belloubets tale til nasjonalforsamlingen 8. april, hvor hun presiserte at de kommende løslatelsene ikke gjelder «kriminelle, personer som er dømt for vold mot familiemedlemmer, samt terrorister». Selv om den væpnede gruppen som Abdallah skal ha tilhørt ikke begikk terrorhandlinger i den vanlige betydningen (vilkårlige angrep mot sivile for å terrorisere befolkningen), definerer det franske rettsvesenet ham som terrorist. Hvorfor? På grunn av kriminelle handlinger som LARF ikke sto bak.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Noen måneder før Abdallahs andre runde i retten i Paris i slutten av februar 1987, var nemlig den franske hovedstaden utsatt for flere bombeangrep mot metroen, et postkontor og en Tati-butikk. 14 mistet livet og over to hundre ble skadet av bombene. De fleste store franske mediene videreformidlet ukritisk uttalelsene til innenriksminister Charles Pasqua og hans viseminister for sikkerhet Robert Pandraud, som hevdet at LARF og Abdallahs brødre sto bak terrorhandlingene. Men, som Pandraud og Pasqua innrømmet noen år senere, ga de navnet «Abdallah» til pressen for å skjule at de på det tidspunktet ikke visste hvem som sto bak: «Vi presenterte LARF-sporet på bakgrunn av de første vitneutsagnene, selv om vi visste at alle skjeggete menn fra Midtøsten så like ut for de franskmennene som mente at de hadde sett Abdallah-brødrene på åstedet», sa Robert Pandraud. «Jeg sa til meg selv at det ikke kunne skade å lansere Abdallah-sporet, selv om det ikke ville hjelpe. I virkeligheten hadde vi på den tiden ikke noe spor.»1Sitert i Pierre Favier og Michel Martin-Roland, La décennie Mitterrand, Seuil, 1996.

Mediemerkelapper

Kjente journalister som gravejournalistene Edwy Plenel og Georges Marion i Le Monde, og Charles Villeneuve fra TF1, holdt fast på «Abdallah-sporet». De påsto at Abdallahs brødre hadde sprengt bombene for å presse den franske regjeringen til å løslate ham. I virkeligheten ble terrorangrepene i 1986 begått av folk fra libanesiske Hizbollah på vegne av Iran, som på den tiden anklaget Frankrike for å gi militær støtte til Saddam Hussein i Irak i den brutale krigen mot Iran (1980–1988) hvor én million mennesker mistet livet.

LARF på sin side drev ikke med terrorhandlinger mot sivile, men drap på soldater. Det franske rettsvesenet, som var påvirket av medienes uriktige påstander, tvilte likevel ikke på at handlingene Abdallah og FARL var anklaget for var terrorhandlinger. Siden har denne merkelappen vært umulig å fjerne.

25. februar i år inviterte Bruno Foucher, Frankrikes ambassadør i Libanon, et titalls journalister til lunsj i Beirut. Etter desserten spurte en fransk korrespondent ham om Abdallah-saken. Foucher kunne ikke late som om han ikke kjente til saken. Hver 14. juli, den franske nasjonaldagen, samler flere hundre demonstranter seg foran den franske ambassaden i Beirut for å kreve at deres landsmann løslates. Etter det første avslaget om prøveløslatelse i 2004, har Abdallah ni ganger fått søknader om løslatelse avvist. Som forventet svarte Foucher at saken hører inn under rettsvesenet og ikke diplomatiet eller politikken. Men, som vi skal se under, grep innenriksminister Manuel Valls i François Hollandes regjering (2012–2017) direkte inn for å hindre at Abdallah ble løslatt.

Æresborger i to kommuner

14. april i år sendte Fabien Roussel, parlamentsmedlem og leder for Det franske kommunistpartiet (PCF), et brev til justisminister Belloubet. Der krevde han at Abdallah måtte løslates, fordi «ingen kan i dag hevde at han utgjør noen fare for landet vårt». Roussel gikk dermed mot den amerikanske regjeringen, som i lang tid har ment at «livsvarig fengselsstraff [er] passende for de alvorlige forbrytelsene Abdallah har begått, og det er legitimt å være urolig for faren han ville utgjort for det internasjonale samfunnet dersom han ble løslatt».2Uttalelse fra USAs ambassadør i Frankrike Charles Rivkin, 21. november 2012.

Roussel er valgt inn i parlamentet fra de kommunistiske bastionene i de gamle gruveområdene i Nord-Frankrike, hvor Abdallah iblant framstilles som «Midtøstens Nelson Mandela». Kommunene Grenay og Calonne-Ricouard i departementet Pas-de-Calais har sågar utnevnt Abdallah til æresborger.

6. mai kom Belloubet med sitt svar til Roussel: «Det er ikke justisministerens rolle å instruere aktor i enkeltsaker, og heller ikke å blande seg inn i rettsprosesser. […] Det er bare instansene som bestemmer straffeutmålingen som kan innvilge en endring av dommen, og som på eget grunnlag og fullstendig uavhengig vurderer hvorvidt det er grunn til å innvilge det.»

Vel, seks uker tidligere løslot den franske regjeringen Jalal Rohollahnejad, en iransk ingeniør som ble arrestert på flyplassen i Nice på anmodning fra USA. Rettsvesenet hadde godkjent USAs utleveringsbegjæring. Han var i ferd med å bli overlevert til de amerikanske myndighetene, da Iran foreslo å bytte ham mot den franske forskeren Roland Marchal, som var blitt fengslet i Iran i juni i fjor. 20. mars i år satte Rohollahnejad seg i et fly til Teheran, mens Marchal kom motsatt vei. Men Abdallah holdes åpenbart fortsatt fengslet for å blidgjøre USA.

Amerikanske instrukser

USA har kontinuerlig blandet seg inn i denne saken. 21. november 2012, da det franske rettsvesenet bestemte at Abdallah skulle prøveløslates, sa USAs ambassadør i Frankrike, Charles Rivkin, i en pressemelding at han beklaget avgjørelsen om å innvilge prøveløslatelse til «den dømte terroristen Georges Ibrahim Abdallah» og at han håpet «at franske myndigheter vil anke avgjørelsen som ble tatt i dag, og at den vil bli annullert». Påtalemyndigheten anket dommen, men denne gangen, 10. januar 2013, holdt ankedomstolen fast på at Abdallah skulle løslates.

Siden han verken hadde fransk statsborgerskap eller oppholdstillatelse, trengte han dermed bare å forlate fransk territorium. Abdallahs advokat Jacques Vergès jublet: «Jeg er fornøyd med dommen, for jeg hadde krevd at det franske rettsvesenet ikke lenger skulle oppføre seg som en hore for halliken USA.» Det eneste som gjensto for at klienten hans skulle bli løslatt var signaturen på en utvisningsordre – en ren formalitet.

Dagen etter ankedomstolens avgjørelse uttalte Victoria Nuland fra det amerikanske utenriksdepartementet: «Vi er skuffet over den franske ankedomstolens avgjørelse […]. Vi mener at han ikke bør løslates og vi fortsetter våre drøftinger med den franske regjeringen om saken.»3Reuters, 12. januar 2013.

USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton regnet med at noen i den franske regjeringen, blant andre utenriksminister Laurent Fabius, ville være lydhøre for de amerikanske myndighetens krav. Samme dag som ankedomstolens avgjørelse sendte hun Fabius følgende beskjed: «Selv om den franske regjeringen ikke har rettslig myndighet til å annullere ankedomstolens dom fra 10. januar, håper vi at franske myndigheter kan finne et annet grunnlag for å bestride lovligheten til dommen.»4E-post fra 11. januar 2013, «Hillary Clinton Email Archive», Wikileaks. Men for at Fabius skulle kunne imøtekomme forespørselen måtte han få med seg den franske justisministeren Christiane Taubira, som noen måneder tidligere hadde forbudt ham og alle de andre i regjeringen å instruere påtalemyndighetene.

Macrons uvitenhet

Så hvem kunne USA og Fabius henvende seg til for å hindre at Abdallah ble løslatt? Svaret kom tre dager senere. 14. januar 2013 nektet innenriksminister Valls å underskrive Abdallahs utvisningsordre. Justisminister Taubira ble overrasket over at et regjeringsmedlem blandet seg inn i en juridisk sak – som sto i motsetning til instruksen hun hadde sendt ut i september 2012 – og krevde at president Hollande avgjorde saken. Hollande grep ikke inn. Han overlot det hele til innenriksministeren, som på den tiden var langt mer populær enn ham. Abdallah ble dermed værende i fengsel, mens familien hans i Libanon hadde dratt til flyplassen i Beirut for å ta imot ham.

Emmanuel Macron fikk først kjennskap til saken under sitt første statsbesøk i Tunisia 1. februar 2018. Mens han ruslet omkring i medinaen i Tunis, begynte tunisiske demonstranter å rope: «Løslat Abdallah!» På mobil-opptakene av opptrinnet ser man den franske presidenten snu seg paff mot rådgiverne sine. Det virker ikke som om han forstår hva som skjer, før en tunisisk diplomat forklarer hvem Abdallah er. Ingenting skjedde da Macron kom tilbake til Frankrike. Mindre enn tre måneder etter tilropene i Tunis, benådet han en innsatt som var dømt til livstid for drap.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen forbyr fengsling uten utsikter til løslatelse. Det er nettopp det som synes å være skjebnen til Georges Ibrahim Abdallah.

Oversatt av Kaja Jenssen Rathe

Pierre Carles er regissør av filmen Who wants Georges Ibrahim Abdallah in jail? (i produksjon).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Vestens arvelige meritokrati

Neste sak

Tjueårskrigen

Andre saker om Frankrike

Anoreksi, en samfunnssykdom

I motsetning til andre sosialt betingede sykdommer rammer anoreksi nesten utelukkende unge kvinner fra velstående miljø.

Febrilsk virusindustri

Helsevesenet i Frankrike viser seg å være fullstendig uforberedt i møte med Covid-19, mye på grunn

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.