Muhammadu Buhari under valgkampen i 22. januar 2015. Foto: Heinrich-Böll-Stiftung. CC BY-SA 2.0.

Digitalt fusk truer afrikanske valg

I begynnelsen av juni stengte Facebook 446 sider, 96 grupper og over 200 Instagram-kontoer opprettet av det fransk-tunisiske selskapet URéputation etter forsøk på valgpåvirkning i det fransktalende Afrika. Kontinentet har lenge vært et laboratorium for digitalt valgfusk.

De siste tretti årene har demokratiske valg gått fra å være en utopi til å bli en realitet i mange afrikanske land. Men etter hvert som internettet fester sitt grep om kontinentet, vokser faren for valgmanipulasjon, spesielt på sosiale medier. At så få er bevisst faren, gjør den enda mer alvorlig.

For få har fått med seg at det var i Afrika, mer nøyaktig Nigeria og Kenya, at Cambridge Analytica testet ut sin ulovlige metode for å støvsuge sosiale medier for persondata, en metode som siden ble brukt i forkant av folkeavstemningen om brexit og under den amerikanske presidentvalgkampen i 2016. Uten å vite det fungerte velgerne i disse landene som forsøkskaniner for Cambridge Analyticas tretrinnsmetode: først samle inn persondataene (alder, kjønn og estetiske, kulturelle og politiske preferanser) til millioner av borgere på sosiale medier, hovedsakelig Facebook, så analysere dataene og sortere brukerne inn i mikrokategorier, for deretter å påvirke dem med målrettet algoritmestyrt propaganda.1Se R. Kelly Garret, Social media’s contribution to political misperceptions in U.S. presidential elections, Plos One, San Francisco, 2019.

To tidligere ansatte i Cambridge Analytica, Brittany Kaiser og Christopher Wylie, har fortalt at det britiske selskapet brukte denne metoden til å spre løgner og overdrivelser for å få den sittende statssjefen Uhuru Kenyatta valgt og gjenvalgt i 2013 og i 2017.2Se «The Cambridge Analytica files», The Guardian, London.

Seks dager før presidentvalget i Nigeria i 2015 var en nigeriansk milliardær, ifølge Wylie, «vettskremt av utsiktene til seier» for opposisjonskandidaten Muhammadu Buhari. Han kjøpte derfor tjenestene til Cambridge Analytica for to millioner dollar. Selskapet hentet inn hackere og lekket legejournalen til Buhari (som da var 72 år) på sosiale medier, med påstander om at han ikke hadde helse til å styre landet. Selskapet laget også videoer der de viste drap på sivile angivelig utført av islamister, og antydet sterkt at hvis muslimen Buhari vant ville det utløse en voldsbølge. Til tross for svertekampanjen vant Buhari valget.

Kuttet nettilgangen

Som det mest populære sosiale mediet i Afrika, med over 200 millioner brukere, er Facebook åsted for all slags manipulasjon. I fjor opprettet Archimedes Group, et selskap med hovedkontor i Tel Aviv (Israel) som siden har forsvunnet, Facebook-sider med falske profiler som spredte propaganda for visse kandidater i presidentvalgene i Togo, Den demokratiske republikken Kongo, Nigeria og Tunisia.3Se Simona Weinglass, «Who is behind Israel’s Archimede group, banned by Facebook for election fakery?», The Times of Israel, Jerusalem, 19. mai 2019.

Propagandaen ble rettet mot nær 2,8 millioner brukere. I Zambia og Uganda har myndighetene, med hjelp fra den kinesiske telekom-giganten Huawei, drevet med elektronisk overvåkning av opposisjonspolitikere og sivile organisasjoner.4Joe Parkinson, Nicholas Bariyo og Josh Chin, «Huawei technicians helped african governments spy on political opponents», The Wall Street Journal, New York, 15. august 2019 I Uganda hadde politiet tilgang til WhatsApp-kontoen til Bobi Wine, en populær musiker og motkandidat til president Yoweri Museveni. Med disse datatyveriene har myndighetene kunnet slå ned og svekke motstandernes mobilisering.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Disse og mange lignende avsløringer markerer slutten på en langvarig idyllisk illusjon. Sosiale medier har lenge blitt sett som katalysatorer for politisk deltakelse, som et redskap til å mobilisere velgerne og gi de stemmeløse mulighet til å ytre seg fritt.5Se Martin Ndela og Winston Mano (red.), Social media and elections in Africa, vol. 1, Palgrave MacMillan, London, 2020. I 2010 valgte Nigerias president Goodluck Jonathan å bruke Facebook til å annonsere sitt presidentkandidatur. Det ble startskuddet for afrikanske politikeres bruk av sosiale medier til valgkamp og politisk kommunikasjon. Før det hadde unge kenyanske ingeniører og bloggere laget plattformen Ushahidi, hvor innbyggerne kunne kartlegge volden under protestene som brøt ut etter valget i 2008.6André-Michel Essoungou, «Young Africans put new technologies to new uses», United Nations Africa Renewal, New York, april 2010. Drømmen til de tekno-utopiske profetene syntes å ha blitt virkelighet.

På samme tid brukte flere afrikanske ledere digital manipulasjon som påskudd for å forsøke å kontrollere sosiale medier. I 2006 blokkerte den etiopiske regjeringen adgang til visse nettsider, og innførte med det denne typen angrep på informasjonsfriheten i Afrika sør for Sahara. Lignende nettrestriksjoner har senere blitt utført i Tsjad, Burundi, Uganda, DR Kongo og Togo. Mellom 2016 og 2019 kuttet eller begrenset 22 afrikanske land nettilgangen, ofte i forbindelse med valg.

Lover mot datalagring

Parallelt med disse nettblokkeringene har opposisjonsledere og sivilsamfunnsaktivister blitt arrestert eller satt i husarrest.7Collaboration on international ICT Policy in East and Southern Africa (CIPESA), «State of Internet freedom in Africa 2019», Kampala, september 2019. Men nettbegrensningene har en ikke ubetydelig økonomisk kostnad, ettersom viktige deler av økonomien er blitt stadig mer avhengig av nettet. I fjor skal det ha kostet landene i Afrika sør for Sahara over 2,1 milliarder dollar.8Se Samuel Woodhams og Simon Migliano, «The Global cost of internet shutdowns in 2019», Top10vpn, London, 7. januar 2020, www.top10vpn.com. I tillegg svekkes også omdømmet til land som angriper ytringsfriheten på denne måten.

De siste årene har flere afrikanske regjeringer innført avgifter for bruk av sosiale medier. I Uganda koster det nå 200 ugandiske shilling (femti øre) om dagen for å ha tilgang til Facebook, Twitter eller WhatsApp. I Benin koster det fem CFA-franc (sju øre) per megabyte.9 Babatunde Okunoye, «In Africa, a new tactic to suppress online speech: taxing social media», Council on Foreign Relations, Washington, 2018. Avgiftene forsterker ulikheten i nettilgangen og ekskluderer de fattigste samfunnslagene. Det er dessuten vanskelig å se hvordan avgifter skal redusere digital manipulering, når denne som oftest utføres fra utlandet av selskaper med betydelige ressurser.

Etter initiativ fra nasjonale organisasjoner og folkevalgte har 25 afrikanske land nå lover som begrenser eller regulerer innsamling av persondata. I Sør-Afrika har valgkommisjonen engasjert flere hundre personer for å oppdage fusk og bevisstgjøre brukerne. Men de nasjonale myndighetene har fortsatt ingen reell makt til å kontrollere og sanksjonere selskaper som Cambridge Analytica og giganter som Facebook og Twitter.

Relasjoner for velstående

På samme måte som stive priser på fasttelefoni og mangel på telefonlinjer ga mobiltelefonen en rask utbredelse i Afrika på 2000-tallet, førte mangel og høye priser på datamaskiner til at smarttelefonen spredte seg raskt i forrige tiår. I dag brukes mobiltelefonen i stor grad til å surfe på nettet og sosiale medier. Med utbredelsen av både mobiltelefonen og smarttelefonen har kontinentet banet vei for nye teknologiske løsninger som har oppstått av nødvendighet og siden har blitt globale. Det var kenyanske ingeniører som i sin tid fant opp mobilbetaling.

Nettplattformene har endret de sosiale relasjonene i Afrika, spesielt med den massive utbredelsen av smarttelefonen. Med WhatsApp har afrikanerne kommet nærmere hverandre i tid og rom. Over 200 millioner afrikanere bruker mer eller mindre daglig Afrikas mest populære meldingsapp, som eies av Facebook, til å utveksle meldinger, bilder og videoer. I motsetning til andre deler av verden, hvor folk bruker ulike meldingstjenester, er WhatsApp så å si enerådende i Afrika.

På et kontinent med store distanser og hvor mange må reise langt for å finne arbeide, holder appen utvilsomt noen typer sosial interaksjon i live. I mange vestafrikanske samfunn, hvor sesong-arbeid og arbeidsmigrasjon tvinger kvinner og menn til å reise fra hjemstedene sine, følger de lokale imamenes prekener dem på ferden. For noen måneder siden møtte jeg en malisk forretningskvinne på flyplassen i Lomé i Togo, på vei til Den sentralafrikanske republikk, som hørte på en preken fra sin imam i Bamako. På samme flyplass lyttet en kongolesisk kvinne på en prest fra Kisangani, regionen hun kom fra og hadde forlatt noen dager tidligere for å gjøre innkjøp i Lomé.

Slike scener, som du finner fra Johannesburg til Nairobi, viser hvordan mange av afrikanerne som krysser kontinentet via smarttelefonen følger med på hva som skjer med familien og på hjemstedet, hvor det gjerne ikke finnes noen etablert lokalpresse. For to tiår siden var det langt vanskeligere, dyrere og forbeholdt de velstående å holde fast på slike sosiale relasjoner.

Ikke utenkelig

Tre sterke tendenser vil sannsynligvis prege den politiske utviklingen knyttet til sosiale medier i tiden som kommer. Den første tendensen er veksten i antall afrikanere med nettilgang. Bare 39 prosent av befolkningen er på nett, mens tallet i resten av verden er minst 50 prosent, men det er all grunn til å tro at andelen vil øke raskt. Mellom 2010 og 2020 gikk antallet med nettilgang fra under fem millioner til over 500 millioner, ifølge nettsiden Internet World Stats (IWS). Og ikke minst antyder investeringene som gjøres for tiden at veksten vil skyte fart. 17. mai lanserte Facebook, China Mobile International, franske Orange, sørafrikanske MTN, saudiarabiske STC, britiske Vodaphone, Telecom Egypt og West Indian Ocean Cable Company (Mauritius) et felles prosjekt om å bygge en undersjøisk kabel, kalt 2Africa, som vil øke netthastigheten drastisk når den er ferdig i 2024.

Den andre sterke tendensen er at den politiske debatten i store deler av Afrika er i ferd med å flyttes over på digitale plattformer. I tillegg til at den tradisjonelle pressen er diskreditert, har mange fått enkel tilgang til sosiale medier. I Mali foregikk valgkampen for parlamentsvalget i 2018 like mye på sosiale medier som i byene og landsbyene.

Den tredje og kanskje mest avgjørende tendensen er holdningen til selskapene som eier plattformene: Vil disse selskapene forsøke å beskytte demokratiske valg som er under sterkt press, eller vil de velge samme framgangsmåte som gir dem saftige inntekter andre steder i verden, nemlig innsamling og salg av brukernes persondata?

Svaret på dette spørsmålet vil i stor grad avgjøre skjebnen til de demokratiske valgene i Afrika, som ofte preges av vold. «I overskuelig framtid vil valg i demokratiene i Sør bli utsatt for hatretorikk, desinformasjon, innblanding utenfra og intern manipulering på digitale nettverk», advarer en rapport fra Kofi Annan-stiftelsen.10 «Protecting electoral integrity in the digital age» (PDF), Kofi Annan Commission on Elections and Democracy in the Digital Age, Genève, januar 2020.

Når de rikeste kan betale for manipulering og det finnes et svart marked av ad hoc-spesialister som selger billige klikk, likes og skreddersydde kommentarer til de fattigere kandidatene, er det ikke utenkelig at tre tiår med flerpartivalg i Afrika kan ende i massivt valgfusk av en ny type.

Oversatt av redaksjonen

André-Michel Essoungou er skribent og FN-rådgiver.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Skogens gåtefulle verden

Neste sak

De glemte filmpionerene

Andre saker om Afrika

Pinserepublikken Nigeria

Siden 1980-tallet har nypinsebevegelsen i Nigeria fått stadig større innflytelse i samfunnsliv og politikk, til tross

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.