Foto: James Coleman, Unsplash.
/

Kinas autoritære økologi

Hvor dypt stikker retorikken om Kina som foregangsland for en «økologisk sivilisasjon»? En ny bok av Judith Shapiro og Yifei Li legger vekt på Kinas autoritære tendenser, men forfatterne øyner likevel håp om en forsinket miljøoppvåkning i øst.

Kina er med sin økonomiske og industrielle ekspansjon avgjørende for kampen mot klimaendringene, og tar tilsynelatende rollen sin på alvor. I 2015 annonserte landets lederskap at Kina skulle bli en «økologisk sivilisasjon». I boka China Goes Green – Coercive Environmentalism for a Troubled Planet (2020) undersøker professor i miljøpolitikk Judith Shapiro og sosiolog Yifei Li substansen i Kinas miljøpolitiske offensiv. Hovedtesen synes å være at veien er kort fra autoritær miljøpolitikk, til en miljøpolitisk autoritarianisme, der grønne tiltak blir et middel til å styrke statens makt. Like fullt kan autoritære styringsmetoder virke mer effektive, og dermed forlokkende i en tid med en varslet miljøkatastrofe som krever drastiske tiltak.

– Da Kinas nåværende femårsplan ble annonsert i 2015 var det mye snakk om å skape en økologisk sivilisasjon, men hva har det ført til i praksis?

Shapiro: Mange har forelsket seg i Xi Jinpings snakk om en «økologisk sivilisasjon». Et utgangspunkt for det er tanken om at demokratiene har sviktet planeten. Vi finner demokratisk valgte ledere som Donald Trump og Jair Bolsonaro som fnyser av miljøhensyn og som avviser klimaendringene som problem. Selv europeiske myndigheter med de beste intensjoner sliter med å innføre effektive miljøtiltak i tide. I en slik situasjon er det noen som tenker – hva gjør så Kina? Kanskje de har løsningen?

– Vi ville se nærmere på denne tilnærmingen og bidra med kritiske innvendinger, men samtidig gi Kina den hederen de fortjener. Noen ganger er drastiske tiltak virkelig ønskelig, og i et planetarisk perspektiv har vi ingen tid å miste.

«Fødselssmerter»

I sine tidligere miljøhistoriske arbeider har Shapiro vist hvilken enorm pris drastiske tiltak kan ha, særlig der forståelsen av lokale forhold og økologiske sammenhenger er mangelfull. Det mest beryktede tiltaket var kampanjen for å utrydde spurvene, som lyktes med en enorm mobilisering av skolebarn over hele Kina. Tanken var at man skulle unngå at småfuglene spiste såkornet, men ingen hadde tenkt over at de også spiser insektene, som nå skapte store skader på avlingene.

Shapiro: Det er et betydelig problem at kommunistpartiet ofte beslutter å lansere en kampanje eller å vedta en forskrift uten å virkelig undersøke hvor landet ligger, og når embetsmennene omsetter prosjektene til praksis, gjør de det gjerne med en one size fits all-metode. Beslutningstakere og embetsmenn ser alltid oppover i stedet for nedover til vanlige folks erfaringer. Forfremmelser blir avgjort gjennom kaderevalueringer fra høyere partibyråkrater og evalueringskomitéer, og dette fører til en farlig iver etter å nå målsettinger.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

– I et tilfelle viste det seg at støv fra treskemaskinene ble fanget opp i målingene og skapte unaturlig høye verdier for luftforurensning. Bøndene fikk dermed ikke lov til å bruke treskemaskinene – med det resultat at alt kornet råtnet. Grunnen til denne lokale tragedien var at statstjenestemennene var så redde for at de ikke ville nå de fastsatte målene. Denne typen hendelser inntreffer stadig i Kina.

– Dere skriver også om hvordan skogplanting er et populært miljøtiltak, men at man ofte overser lokal kunnskap i iveren etter å skape nye skoger. Slik ender man opp med livløse monokulturer av popler, som ser ut som imponerende resultater, men som gjør mer skade enn nytte?

Shapiro: Kinesisk miljøpolitikk legger ofte for dagen en manglende forståelse av mangfold, både kulturelt og biologisk. Man streber for eksempel etter fornybar energi, som ofte blir en enkel rettferdiggjørelse for nye demninger som påvirker utallige arter og store naturområder.

– Kinesiske embedsmenn omtaler ofte feilgrepene som «fødselssmerter i overgangen til en økologisk sivilisasjon». Dette innbyr til en farlig offertankegang, som dessuten blir malplassert i den grad mange av feiltrinnene kunne vært unngått?

Shapiro: Vi ser mye av dette i Kinas storstilte Belt and Road-initiativ, som innebærer enorme investeringer og som foregir en grønn profil. Likevel er det lite oppmerksomhet om hvordan nye veier skjærer gjennom økosystemer og dyrs trekkruter. Det er heller ingen forståelse av hvordan nye dypvannshavner forstyrrer fiskernes levebrød eller påvirker livet under vann.

– Retorikken i dagens Kina er ofte misvisende, som i begrepet «økologisk migrasjon». Det høres ut som en fantastisk innsats: Folk flytter for å redde planeten! Men så ser du nærmere etter og finner ut at den kinesiske staten tvinger nomader bort fra gresslettene de har levd på i uminnelige tider og presser dem inn i bosetninger. Dette er et typisk eksempel på hva James Scott kaller «å se som en stat». Bosetningene er en måte å gjøre dem «leselige på» for staten, som dermed utvider sin maktsfære. Selv flere århundrer før maoismen forsøkte den kinesiske staten å forsterke kontrollen over disse grenseområdene.

Oppmerksomme myndigheter

– Som du argumenterer for i Mao’s War on Nature (2001), klandrer mange kapitalismen for klimaendringer og miljøødeleggelser. Men når vi ser tilbake på Maos Kina, eller Sovjetunionen under Stalin, var deres forhold til miljøet like destruktivt og dessuten understøttet av veldig aggressiv ideologi, som kanskje har mer med industriell modernisering å gjøre enn med samfunnsøkonomisk fordeling?

Shapiro: I debattene som fulgte etter den boka var det mange som opplevde at det avgjørende er graden av offentlig deltakelse, informasjonsfrihet, informasjon, åpenhet – det noen kaller «massenes tilsyn». Det er det viktigste elementet som faktisk mangler i både kapitalisme og historiske former for sosialisme.

– I en tid der klimaendringene seiler fram som det viktigste og mest presserende miljøproblemet, er det mange som tenker at nettopp en rask endring ovenfra er det eneste som kan utgjøre en vesentlig forskjell. Kina har denne farlige politiske kapasiteten, men står samtidig for godt over en fjerdedel av verdens klimagassutslipp, og har på kort sikt ekstremt mye å tjene på å fortsette å forurense. Kan vi håpe på at Kina vil kunne gå foran med selvpålagte utslippskutt?

Shapiro: Kinesiske myndigheter snakker gjerne om vinn-vinn-løsninger og er generelt opptatt av stabilitet og kontroll over befolkningen, mens vanlige folk på sin side er veldig opprørte over luftforurensningen og økningen i kreft og tuberkulose. Ved å kontrollere forurensning på bakkenivå kan myndighetene også gjøre noe med CO2-utslippene. Myndighetene har dessuten opprettet verdens største marked for handel med klimakvoter. Det er ufullkomment, og systemet er vanskelig å forstå, men de prøver virkelig å få det til å fungere.

– Når det gjelder langtidsperspektivene og klimatrusselen, er myndighetene langt mer oppmerksomme enn folket. Shanghai er veldig sårbart for stigende hav og bygger nå enorme diker og sluser, som i Venezia og Rotterdam. Myndighetene er bevisst trusselen fra bresmeltingen. I dag opplever Kina flommer og ustabilitet i den øvre Yangtse-elven som følge av bresmelting, ekstremvær og regnstormer. Den gigantiske Tre kløfter-demningen er også sårbar for flom.

«Vi gjør bare det Vesten gjorde»

Shapiro forteller hvordan sårbarheten for tørke og regn har ført til en mobilisering for å kontrollere været. Internasjonalt har det vært mange kommentarer om Kinas restriksjoner på biltrafikk for å sikre blå himmel eller i det minste redusert smog i forkant av politiske møter. Det vakte også oppsikt at myndighetene brukte kjemikalier for å sikre godt vær til de olympiske leker. Kinas meteorologiske inngrep går likevel mye lenger, og Shapiro forteller om hvordan enorme regnmaskiner har blitt installert i det tibetanske høylandet for å forlenge den indiske monsunen inn i de karrige områdene nord for Himalaya.

– Selv den intense kinesiske forskningen på geoingeniørkunst som dere skriver om, må forstås som en form for nødtiltak for å hanskes med konsekvensene av klimaendringene. Men hva med de dypere årsakene? Jeremy Rifkin skriver om potensialet for en ny grønn infrastruktur i The Third Industrial Revolution (2013), som er oversatt til kinesisk og ble innarbeidet i femårsplanen fra 2015. Siden Kina fortsatt bygger ut sin infrastruktur, mener han landet er i en unik posisjon til å skape et virkelig grønt nullutslippssamfunn.

Li: Hvis du tar et vanlig tog gjennom den kinesiske landsbygda, vil du se en masse hus med soloppvarmede varmtvannstanker på takene. Det er en enkel teknologi som er bra for beboerne og bra for miljøet. Andre tiltak er mer diskutable. Hvis du vil kjøpe en ny bil i Shanghai må du betale 100 000 kroner for å få den registrert – og det er bare for å delta i et lotteri der du kan vinne et nummerskilt! Hvis du kjøper en elbil, slipper du denne avgiften, men finnes ikke nok ladestasjoner. Løsningen blir for mange å kjøpe en hybridbil for å få gratis skilter, og så bruker de den kun med bensin.

– Hva med de større utslippskildene, kullkraftverkene?

Shapiro: Mange skylder på Trump og handelskrigen når Kina ikke lever opp til løftene sine om å ikke bygge flere kullkraftverk. Det er vanskelig for Kina, for de har alt dette kullet, og har en tendens til å se seg selv som et utviklingsland. Argumentet blir at den vestlige verden gjennomgikk sin industrielle revolusjon. London var skitten, Los Angeles var badet i smog, og da jeg vokste opp i New York pleide vi å komme hjem med skitne ansikter. Så kineserne sier: Vi gjør bare det Vesten gjorde og har rett til det.

Utenlandsk søppel

– Historikeren Dipesh Chakrabarty har kritisert dette argumentet. Til tross for at han har all forståelse for ideen om klimarettferd, påpeker han at planetens logikk er annerledes: De kritiske tersklene for utslipp er absolutte. Det er svært begrenset rom for historisk oppreisning og rettferdighet.

Shapiro: Like fullt ser vi ofte nasjonalistiske argumenter som går ut på at Vesten prøver å holde Kina nede, og at de vil hindre Kina i å reise seg igjen og gjenvinne sin rettmessige plass i historien etter ydmykelsen under opiumskrigene.

– Det stadige argumentet om en gjenreisning etter koloniale ydmykelser virker fortsatt sterkt i mange kineseres bevissthet. Opiumskrigene kom også opp da Kina begynte å utfase mottaket av resirkuleringsavfall, særlig plast, fra resten av verden. Slik kineserne hadde sagt nei til opium sier de nå nei til utenlandsk søppel?

Li: I den kinesiske offentligheten dukket uttrykket «utenlandsk søppel» opp allerede på 1980-tallet. Den gang betegnet det ikke resirkuleringsavfall fra utlandet, men usunne utenlandske ideer, popmusikk, filmer og alt man mente brakte kulturelt forfall. I pressen ble begrepet utenlandsk søppel etter hvert også brukt om ulovlige innvandrere fra Afrika og folk fra Vesten som presenterte seg som engelsklærere, men som etter sigende var inkompetente eller voldtok studentene sine. Blokkeringen av resirkuleringsvarer blandet seg med et element av fremmedfrykt. Dette skjedde samtidig med at Kina var inne i en omlegging av intern resirkulering og søppelinnsamling. Beslutning om å stanse importen av resirkulerbart avfall er en avgjørelse som kanskje vil være positiv for verdenssamfunnet i det lengre løp.

Imponerende gjennomføringskraft

Shapiro og Li gir en rekke eksempler på hvordan de brå endringene i renovasjonssystemet får negative konsekvenser. Den uformelle søppeløkonomien har blitt erstattet av et rigid system, der folk uten forvarsel får beskjed om at søppelet bare blir samlet inn på et visst sted to timer om ettermiddagen. Det blir umulig å gjennomføre i praksis og mange tar med seg avfallet på jobben i håp om å kvitte seg med det underveis. I tillegg blir sorteringen av husholdningsavfallet inspisert stadig strengere, og det har vært snakk om å installere kameraer med ansiktsgjenkjennelse på resirkuleringskontainerne, for å registrere de som feilsorterer. Spørsmålet blir om en overvåkning som belønner miljøvennlig adferd og straffer overtredelser kan bidra positivt, eller om de sosiale gevinstene er dømt til å bli overskygget av farene ved autoritær kontroll.

Shapiro: Inspektører har allerede rett til å åpne og undersøke avfallet ditt. Jeg har sett en masse krimserier der nøkkelen til å løse mordgåten er å lete gjennom noens søppel. Ikke for å overdramatisere, men dette er et område der vi ser en rekke «bivirkninger» som kanskje ikke er intenderte, men når de er blitt til virkelighet blir de raskt en innebygget del av systemet – en måte å skaffe seg kontroll over borgernes liv på.

Li: Det er ikke tilfeldige bivirkninger, men tendensen er heller at hvert eneste politiske tiltak har det samme settet av bivirkninger som alle fører til at staten trenger stadig dypere inn i den enkelte borgerens liv. Den stadige sterkere konsolideringen av statsmakten går hånd i hånd med en styrking av Kinas makt utenlands, særlig gjennom prosjektet om de nye silkeveiene (Belt and Road Initative), som risikerer å ende opp som en kinesisk maktovertagelse på innsiden av andre lands territorier. Det som først ser ut som utilsiktede bivirkninger, blir til overlagte strategier.

Utkonkurrert Vesten

– I China Goes Green trekker dere paralleller til «sjokkdoktrinen» slik den blir beskrevet av Naomi Klein. Til og med katastrofer og sammenbrudd blir anledninger til å gjeninnsette og forsterke kontrollen over befolkningen, selv om systemet eller staten selv har vært med på å skape problemene. Finnes det noen diskusjon om maktpolitisk utnyttelse av kriser i Kina?

Li: Tidligere i år innførte Kina et QR-kodesystem som sporer folks bevegelser for å identifisere risikoen for spredning av koronaviruset. Det er mye diskusjon på kinesiske nettsteder om farene for at teknologiene blir misbrukt. Hver gang noen poster interessante innspill om de obligatoriske sjekkpunktene med registreringskoder, forsvinner disse postene i løpet av noen timer og kommentarene er slettet. Så det er ikke slik at det ikke er diskusjon i Kina, men diskusjonen kommer ikke til syne. I Kina er det spesielt når intellektuelle retter kritikk mot statens initiativer og tvangsmekanismer at statens mottrekk virkelig melder seg. Noen kritikere har blitt fratatt stillingene sine ved universiteter og må flytte utenlands.

Jeg har en venn som er miljøengasjert og han sier at han ikke lenger vet hvordan han skal snakke når datteren er til stede, for hvis han lærer henne å være kritisk, risikerer hun å få problemer senere. Selv er jeg i en mellomposisjon, siden jeg beveger meg mellom USA og Kina, men med den atmosfæren handelskrigen har skapt, ser jeg at det blir tynnere i rekkene av frie akademikere som pendler mellom øst og vest. De akademiske båndene mellom USA og Kina har vært en viktig motvekt mot den spenningen som har ligget under overflaten, men nå har Kina begynt å blande seg inn i pensumlistene ved universitetet mitt, som har avdelinger i både Shanghai og New York, og de kinesiske studentene blir pålagt obligatoriske ideologikurs.

– Hva med disse kinesiske skolene i Vesten, Konfutse-sentrene, som var ment å spre kinesisk kultur andre steder i verden? Har de vært et middel til en diskusjon av økologisk sivilisasjon og utveksling av ideer?

Shapiro: Konfutse-instituttene i USA har alle blitt stengt, siden Kongressen truet med å trekke all statsstøtte til universiteter som ga dem en plass. Andre steder i verden, som i Nigeria, er Konfutse-instituttene veldig populære. I reklamevideoene ser du afrikanske barn som lærer kalligrafi, lager dumplings og får kinesisk skolegang. Og det er ikke bare barn: Afrikanere får stipender for å reise til Kina for å lære tekniske ferdigheter, ingeniørfag og ulike tekniske yrker. De ser ikke lenger en framtid i å lære engelsk og reise til USA, men heller i å lære mandarin og jobbe med silkevei-prosjektet.

– Selv om det har vært en del skepsis til silkevei-prosjektet, er folk imponert over de kinesiske myndighetenes gjennomføringskraft. Når de sier de skal bygge en motorvei, er det gjort før du vet ordet av det. Her har Vesten blitt fullstendig utkonkurrert.

Ukjent terreng

– I dag merker vi en gradvis dreining mot det noen kaller «det globale Kina», men hvis tanken er å virkelig føre en reell miljøpolitikk, skulle en tro at det også ville være i Kinas interesse å trekke veksler på femti år med miljødiskurs fra Vesten, med en masse kunnskap innen ulike disipliner?

Li: I Kina har man en veldig teknokratisk tilnærming til miljø og bærekraft, og selv ut fra slike kriterier lykkes man ofte ikke. Den teknokratiske tilnærmingen er også vanlig i Vesten, og slik sett er det et spørsmål om gradsforskjell, ikke vesensforskjell. Likevel er spørsmålet veldig relevant og påtrengende: om Kina kan vise seg interessert i å integrere vestlig kunnskap om miljø og bærekraft, samt om ulempene ved en rent teknokratisk tilnærming? Tiden er inne for å involvere Kina i en slik kunnskapsutveksling for alvor. Her ligger noe av hovedmotivasjonen bak boka vår: et ønske om å engasjere Kina til å prioritere og politisere og være mer i forkant av miljøproblemene. Hvis vi ikke begynner å stille disse spørsmålene, som også Verdensbanken har hatt en tendens til å overse – om minoritetsrettigheter, biologisk mangfold og miljørettferd – vil prisen kunne bli irreversible skader på planeten, nå som det globale Kina ekspanderer med silkevei-prosjektet sitt.

– Vi har her å gjøre med et høymoderne industrielt ekspansjonsprosjekt, som kanskje gjør at vi må revurdere moderniteten som sådan, slik Bruno Latour har gjort, når han snakker om det skarpe skillet mellom menneske og natur som en farlig inndeling. Dette skillet finnes også i konfusianismen, der man snakker om å styre og dominere naturen. Men i taoismen finnes det elementer til en annen og mer ydmyk omgang med naturen. Er det noen som søker en egen kinesisk modernitet, eller en alternativ kinesisk framtid bygget på andre verdier? Er det rom for en kritikk av veksttenkningen, selv i det ekspansjonistiske Kina?

Shapiro: I arbeidet med boka har jeg lært at det finnes et enormt antall tenketanker og institutter som forsker på hva en økologisk sivilisasjon skal bety. Det er veldig interessant, for du kan ikke gjøre «økologisk sivilisasjon» til en del av femårsplanen, hvis du ikke har en masse teoretisk og praktisk arbeid som kan understøtte det. Mange tenker det er et vagt utspill fra kommunistpartiet, men det er i ferd med å bli noe mer substansielt. Det finnes en pågående diskusjon som nesten kan omtales som demokratisk, om hva begrepet om en økologisk sivilisasjon skal innebære.

– Vi bør heller ikke tenke på den kinesiske partistaten som en monolittisk størrelse, for det finnes mange ulike statlige institusjoner. Pan Yuet, den tidligere viseministeren for miljødepartementet, framstår helt og holdent som en naturelsker. Han snakker ikke på vegne av myndighetene som helhet, men selv Xi Jinping sa at grønne åser og rent vann er som sølv og gull. Mange partibyråkrater kan også innrømme at alt dette med miljøet er noe nytt. De sier ofte: Vi har ikke nok erfaring, vi har gjort mange feil. Når lokalbefolkningen er opprørt over en gruve eller en demning, er byråkratene og ingeniørene ofte oppriktig lei seg, og overrasket over at ting ikke gikk etter planen. Den kinesiske administrasjonen er ikke vant til å forholde seg til andre kulturer, og dette fører ofte til at de overkjører urfolk og nomader.

Bjørnegalle og haifinner

– Modernismens vilje til progressive endringer som kan være destabiliserende blir dermed en motvekt i den kinesiske tradisjonalismen. Men hva med miljøfiendtlige trekk i tradisjonene selv, som handelen med eksotiske dyr til kinesisk medisin? Hvordan er utsiktene til å gjøre noe med dette problemet, som virkelig driver en rekke arter mot utryddelse globalt, på grunn av lukrative kinesiske markeder? Det virker som kritikken delvis når gjennom, men også at kritikere her som i andre tilfeller blir fortalt at de ikke forstår Kina, at de ikke kjenner Kina godt nok.

Shapiro: Epidemier og pandemien har ført til stenging av viltmarkedene, men så har de også en tendens til å åpne igjen. Disse tradisjonene har dype røtter og det hjelper ikke å tilby et laboratoriepreparat som har de samme egenskapene som pulver av tigerbein. Folk foretrekker ekte tigerbein, akkurat som de foretrekker å kjøpe levende dyr og slakte dem selv framfor å kjøpe døde dyr. Dette er veldig vanskelig å endre, og folk har prøvd ekstremt hardt over en lang tidsperiode.

Handelen med elfenben er vanskeligere å gjøre noe med, siden figurer skåret i elfenben er en hel kunstform og industri, som også er veldig populært for gaver. Da Kina skulle gi en gave til FN for noen årtier siden, valgte de en stor utskåret støttann. Og så har du disse andre produktene, som bjørnegalle, som blir tappet fra levende bjørner i store anlegg. Unge mennesker tror ikke på at disse midlene fungerer, men når bestemor er syk, sørger de for å kjøpe ekte vare, siden hun tror på det.

– The Wildlife Conservation Society, som er basert i New York, har et stort nettverk i Kina som prøver å beskytte pangolinene og overtale folk til ikke å kjøpe dyreprodukter. To av studentene mine tekstet en film om pangolinene som nå er tilgjengelig på alle store kinesiske strømmeplattformer. Og avisene i Shanghai skriver om dem. Så det er åpenhet nok på dette området, og en god del engasjement også. Kampanjene mot haifinnesuppe, som er frontet av idrettsstjerner, har langt på vei vært en suksess.

Tvungen harmoni

– John Stuart Mill sa at demokratiet er ikke forsvarlig fordi folket alltid gjør de riktige valgene, men fordi det oppdrar folket til politisk bevissthet. Dere skriver også om hvordan overoppsyn, som i søppelinnsamlingen, gjør folk apatiske og motvillige til miljøinnsats. Kan engasjementet for å beskytte ville dyr bli et mønstertilfelle for den typen engasjement nedenfra som dere etterlyser i boka?

Shapiro: Det er ironisk å merke seg at det i Mao-tiden var et så massivt engasjement fra folket. Da jeg skrev Mao’s War on Nature ble jeg invitert til miljøkonferanser, og alt handlet om miljøteknikk og ingeniørkunst. De andre deltakerne gikk ut fra at jeg ville snakke om vannfiltre og rensesystemer. Da jeg fortalte forskerne om idealister og frivillige miljøforkjempere og alle miljøorganisasjonene, ble de helt lykkelige, for ingen av dem hadde noen gang hørt om disse organisasjonene. Dette var tjue år siden, men selv når jeg underviser i dag har jeg studenter fra Kina som det virket helt nytt for at miljøproblemer også er sosiale problemer, politiske problemer, konflikter med vinnere og tapere. Deres kinesiske bakgrunn hadde lært dem at miljøhensyn handler om å få de rette tallene og verdiene på plass.

– Nettopp dette burde jo være et hovedtema i det Kina kaller en «økologisk sivilisasjon», i det minste hvis vi har et sivilisasjonsbegrep som er mer enn infrastruktur?

Shapiro: Hovedingrediensen i den økologiske sivilisasjonen er ideen om konsensus og sosial harmoni, som skal implementeres ovenfra og ned. Det hele er nokså tåkete, men i den kinesiske bruken av begrepet er sivilisasjon ladet med konfusianske verdier som vi etter hvert kjenner godt: autoritet, lydighet og et samfunn der alle kjenner sin plass og bidrar på sin måte.

– En nokså tvungen harmoni, med andre ord?

Li: Jeg vil legge til at selv om begrepet sivilisasjon, internt i Kina, betyr nettopp dette som Judith sier, kommer det en annen betydning i tillegg når det brukes internasjonalt. Ved å kalle den kinesiske sivilisasjonen økologisk, oppretter Kinas myndigheter også et globalt hierarki, der Kina er på toppen av det neste nye store, i motsetning til de vestlige landene. Men hvis Kina virkelig kan gjøre det til sin ambisjon å leve opp til slike påstander, kan den nasjonale stoltheten få positive virkninger. Ideen er at den kinesiske frykten for å tape ansikt, kan utnyttes og bli til en utfordring: Hvis dere virkelig vil at hele verden skal beundre dere, burde dere komme opp med en måte å være miljøvennlig på som ikke skader folk.

© norske LMD

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Guds koreanske krigere

Neste sak

Anoreksi, en samfunnssykdom

Andre saker om Kina

Kinas lovløse armada

Kina er verst i verden på ulovlig, urapportert og uregulert fiske. I denne månedens podkast fra

Kinas tvilsomme tall

Mens flere hundre tusen har dødd av koronaviruset i Vesten, er de offisielle kinesiske tallene under

0 kr 0