/

Pinserepublikken Nigeria

Siden 1980-tallet har nypinsebevegelsen i Nigeria fått stadig større innflytelse i samfunnsliv og politikk, til tross for at halvparten av befolkningen er muslimer.

Fra den evangelikale Scripture Pasture Christian Center (SPCC) i Ibadan i Nigeria. Foto: Iyinoluwa John Onaeko.

Nigeria er et episenter for den kristne vekkelsesbevegelsen i Afrika og verden. Her har nypinsebevegelsen, mer kjent som born again-kristendom, skapt et nytt oppsving for evangelikalismen. Vest-Afrikas demografiske og økonomiske stormakt har fostret en rekke rike og berømte pastorer. David Oyedepo, biskop i Living Faith Church Worldwide, hadde i 2015 en anslått formue på 150 millioner dollar, mens Chris Oyakhilhome i Christ Embassy antas å ha en personlig formue på mellom 30 og 50 millioner dollar.1«Les pasteurs les plus riches du Nigéria», Forbes Afrique, 28. november 2015.

Disse pastorenes «megakirker», «frelsesleirer» og «hellige byer» samler jevnlig flere hundre tusen troende. I tillegg til kirker eier de transnasjonale religiøse bedriftene teologiske opplæringssentre, fødeklinikker, helsesentre, medier, skoler og universiteter.

Dermed har det offentlige ordskiftet i landet blitt stadig mer gjennomsyret av pinsebevegelsen, selv om de 200 millioner innbyggerne er noenlunde likt fordel mellom kristne og muslimer. Både i populærkulturen og forretningslivet, offentlig administrasjon og selv på toppen av staten er det mulig å se påvirkningen fra pinsebevegelsen. Pastorene og de kristne institusjonene har en så stor rolle i politikken at sosiologen Ebenezer Obadare omtaler Nigeria som en «pinserepublikk».2Ebenezer Obadare, Pentecostal Republic: Religion and the Struggle for State Power in Nigeria, Zed Books, London, 2018.

Denne «hvitsnippfundamentalismen», som Obadare kaller den,3Ebenezer Obadare, «White-collar fundamentalism: interrogating youth religiosity on Nigerian university campuses», The Journal of Modern African Studies, Cambridge, vol. 45, nr. 4, 2007. dukket opp under Nigerias oljeboom på 1970-tallet. Millionærer spratt fram på nærmest magisk vis, og forsvant ikke under den langvarige økonomiske, sosiale og politiske krisen som fulgte etter boomen. Nypinsebevegelsen tilbød en forklaring på hvorfor et lite mindretall var blitt søkkrike, og anklaget de politiske og økonomiske elitene for å drive med trolldom. Mens landet ble hjemsøkt av korrupsjonsskandaler passet bevegelsens asketiske fromhetsdoktrine den moteriktige retorikken om mer moral i det offentlige liv som hånd i hanske. Born again-kristendom ble slik en del av en mer generell maktkritikk og mistro mot politikken. På samme tid, og under lignende omstendigheter, vokste det også fram en annen religiøs bevegelse basert på moralsk reform: salafistisk islam.

Guds demokratiske vilje

Den nye vekkelsesbevegelsen fikk gjennomslag på universitetene og ble drevet fram av unge utdannede fra den urbane middelklassen. De forberedte seg på å gå inn på arbeidsmarkedet i en tid hvor staten var i ferd med å trekke seg tilbake og stadig flere tjenester ble privatisert, samtidig som gründerskap og «tilpasningsdyktighet» ble hausset i været.

Nypinsebevegelsen vokste stort på slutten av 1980-tallet, da den erstattet fromhetsdoktrinen med en amerikansk framgangsteologi, prosperity theology. Doktrinen, som også kalles herlighetsteologi, beskrives av forskeren Ruth Marshall-Fratani som en blanding av bibellesning, amerikansk populærpsykologi med fokus på selvhjelp og personlig empowerment, som appellerer til folk som har tatt utdanning uten ha opplevd den sosiale mobiliteten de ble lovet.4Se Ruth Marshall-Fratani, «Prospérité miraculeuse. Les pasteurs pentecôtistes et l’argent de Dieu au Nigeria», Politique Africaine, Paris, vol. 82, nr. 2, 2001.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Ideen om gjenfødelse, born again, handlet opprinnelig om en individuell «gjenfødelse» i forlengelse av tradisjonell protestantisme, men ble lett applisert på hele nasjonen Nigeria, som var ansett som korrumpert og forrådt av de som hadde styrt landet siden det ble selvstendig i 1960,5Se J. D. Y. Peel, «The Politicisation of Religion in Nigeria: Three Studies», Africa: Journal of the International African Institute, Cambridge, vol. 66, n.r 4, 1996. det vil i all hovedsak si militæret. Tilbakevendingen til sivilt styre startet med valget av den tidligere statslederen Olusegun Obasanjo i 1999, den eneste kristne som hadde ledet landet (1976–1979) etter borgerkrigen (1967–1970).

To tiår senere brukte han spesielt born again-bevegelsen til å lokke til seg kristne velgere, inkludert anglikanere, protestanter og katolikker, og sikre seg legitimitet som president. I valgkampen fortalte han at han hadde opplevd en åndelig gjenfødelse da han satt fengslet under det undertrykkende regimet til diktator Sani Abacha (1993–1998). Mange kristne så Obasanjos tilbakevending til makten via urnene som et uttrykk for Guds vilje. Hans etterfølgere, inkludert muslimene, har alle brukt samme strategi og smisket med de kristne velgerne, og spesielt de evangelikale.

Frykt for islamisering

Demokratiseringen av landet viste seg å gi pinsebevegelsen enda mer innflytelse i det offentlige rom, og den nye kristendommen fikk fotfeste i staten. Born again-lederne ble nå opptatt av å søke politisk makt, og ble kurtisert av politikere. Flere ble rådgivere for makthavere eller fikk selv regjeringsposter. Religiøse bånd ble også et viktig moment for å få stillinger i det formelt sett sekulære statsapparatet.

Denne «pinsifiseringen av presidentembetet», som Obadare kaller det, fortsatte under den muslimske presidenten Umaru Musa Yar’Adua (2007–2010) – han ga for eksempel nasjonale utmerkelser til berømte pastorer – og under den kristne presidenten Goodluck Jonathan (2010–2015). Tanken var at det skulle dempe frykten for islamisering av landet, som var utbredt i hele den kristne befolkningen, og stammet fra følelsen av at muslimske offiserer fra de nordlige delene av landet hadde holdt dem borte fra makten i tiårene etter uavhengigheten.

Denne frykten blusset opp igjen med jevne mellomrom med debattene om innføring av sharia-lover i visse delstater etter at Nigeria ble med i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) i 1986, og av gjentatte voldsepisoder mellom trossamfunnene. I tillegg kommer det kollektive minnet om Sokoto-kalifatet på 1800-tallet, som bygget en velstående stat basert på slaveri. Slavene tilhørte særlig folkegruppene i det som i dag er det midtre Nigeria, som på den tiden var animister, men senere ble kristne.6Se «Au Nigeria, le fantasme d’un ‘complot peul’ pour islamiser le pays», Le Monde, 28. juni 2019.

Demonisering av de andre

Verken de kristne eller pinsevennene stemmer i blokk. Ved hvert valg er den evangelikale eliten splittet mellom ulike kandidater, som gjerne kan være muslimer. I valget i 2011 fikk muslimen Muhammadu Buhari støtte fra flere kjente pastorer, men det var ikke nok til å vinne over Jonathan som hadde støtte fra andre evangelikale ledere. Jonathan tapte derimot for Buhari i 2015 på tross av støtte fra kristne interessegrupper og pinseledere.

For å styrke sitt politiske fundament valgte Buhari som visepresident Yemi Osinbanjo, en pastor fra Nigerias mektigste kirke, Redeemed Christian Church of God, som også har et nært bånd til den innflytelsesrike tidligere guvernøren for delstaten Lagos, muslimen Bola Ahmed Adekunle Tinubu. I likhet med en rekke andre kjente pastorer,7Se Afe Adogame, «How God became a Nigerian: Religious impulse and the unfolding of a nation», Journal of Contemporary African Studies, London, vol. 28, nr. 4, 2010. har visepresidenten en solid CV: Han har en master fra London School of Economics og en fortid som riksanklager, forretningsadvokat og jussprofessor.

Christian Association of Nigeria (CAN), en politisk lobbyorganisasjon for de ulike kristne strømningene i landet, mener det er viktig å finne fram til de «ekte kristne, virkelige born again, fylt av den hellige ånd».8In Afe Adogame, «The politicization of religion and the religionization of politics in Nigeria», i C. J. Korieh og G. U. Nwokeji (red.), Religion, history, and politics in Nigeria, Lanham, University Press of America, 2005. Denne retorikken innebærer også stigmatisering eller, som det kalles i born again-vokabularet, «demonisering» av de andre, om enn de er sekulære kristne eller det som verre er, muslimer – for ikke å glemme de som anklages for å drive med trolldom.

Men som i presidentvalgene har den kristne eliten i Nigeria få problemer med å bygge brede allianser, også med muslimske religiøse ledere om nødvendig. Regjeringspartiene bruker ofte homofili som skremsel, og får stor oppslutning i pressen og den religiøse eliten for strengere straffer for de som dømmes for det. Anklager mot pastorer for seksuelle overgrep eller menneskehandel9Se «Nigeria has #MeToo moment after popular pastor is accused of rape», Reuters, 1. juli 2019, og Corentin Cohen og Precious Diagboya, «Le rôle des acteurs religieux dans la traite d’êtres humains entre le Nigéria et l’Europe», Observatoire international du religieux, bulletin nr. 18, april 2018. får langt mindre oppmerksomhet.

Oversatt av redaksjonen

Anouk Batard er journalist og forsker.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Snikende autoritarisme i Brasil

Neste sak

Brasils mediereligiøse kompleks

Mer Nigeria

Grobunn for en sekt

Nigeria blir ofte kalt «democrazy» på grunn av den sosiale og kulturelle uroen som preger landet.

Vredens sorte gull

Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite

0 kr 0