Fra den tyske serien Biohackers. Foto: Netflix.
/

Bioteknologiens forlokkelser

Fiksjon og virkelighet er vanskelig å skille fra hverandre i bioteknologiens verden, kanskje fordi teknologien gjør selve virkeligheten foranderlig og oppløser naturens begrensninger. En ny tv-serie setter søkelys på biohackingens farer, men tar samtidig del i normaliseringen av en løpsk teknologi.

En anekdote forteller at da Patrick Stewart, som spilte kapteinen på romskipet Enterprise i flere av Star Trek-filmene, var på reise i noen avsidesliggende områder i Afrika, spurte folk der som hadde sett ham på tv om han kunne fortelle om reisene sine til andre galakser. Historien, som selvsagt har et ubehagelig kolonialistisk tilsnitt, innbyr til å riste på hodet av disse folkene som ikke klarer å skille mellom virkelighet og fiksjon. Det er basiskunnskap for de fleste at vi kan reise til månen, men ikke til Andromeda eller andre solsystemer. Innen feltet syntetisk biologi er vi imidlertid langt på vei like uinformerte som de naive landsbyboerne, om enn med motsatt fortegn: Mye av det folk tror er science fiction er allerede en realitet.

I en av åpningsscenene i den tyske Netflix-serien Biohackers (2020) jager hovedpersonen en selvlysende mus mellom hyllene på et universitetsbibliotek. Et lett urovekkende, men nokså morsomt og ufarlig bilde på vitenskapelige eksperimenter ute av kontroll. I en annen scene er hovedpersonen, en ung medisinstudent, på toget, der en passasjer faller om med et illebefinnende, så en annen, så en til: Her er forskningens farer tatt til det ekstreme, det dreier seg om et smittestoff på avveie – kanskje bioterrorisme.

Selvlysende ideer

Serien handler om såkalte biohackere som leker med genmanipuleringens nye muligheter, men temaet er like mye forskningen som foregår ved universiteter og pengesterke privatinstitusjoner, som søker forsprang og profitt på medisinske og biokjemiske markeder. De to verdenene glir over i hverandre, siden forskerne er biohackere på bakrommet, og en eksperimentell hackerholdning har begynt å sige inn i forskningen. I det minste slik forskningen blir framstilt her. Er serien i det hele tatt science fiction, eller simpelthen en bioteknologisk thriller? Selv for en forsøksvis kritisk seer er det ikke helt lett å bedømme hva som kan være virkelighet og hva som er fiksjon. For mange av de mest framstående forskerne i dag snakker om faktiske og mer spekulative muligheter om hverandre.

Selvlysende mus er et faktum, selv om de knapt har noen nyttig funksjon ut over det å forbløffe. Selvlysende planter ble framstilt allerede på 1980-tallet og er en smal sak å lage med de nye teknikkene for genredigering, som Crispr-cas9 og automatisert digital sekvensering. Genredigerte mennesker synes det også å være forholdsvis enkelt å framstille. I Ukraina ble et barn født i 2018 med tre foreldre, der en arvelig mitokondriesykdom ble luket ut ved å klippe inn friske gener fra en tredjepart. De genmanipulerte Crispr-tvillingene Lulu og Nana i Kina ble samme år hjulpet fram av forskeren He Jiankui, som ville undersøke om han kunne gjøre dem immune mot HIV med genredigering.

Biovåpen og nye sykdommer er også nokså lett å lage, men her vet vi mindre om hva som faktisk foregår. Frykten for morderiske designervirus og -bakterier er så stor at det har bremset den politiske debatten om genmanipulasjon – som om det er en hemmelighet at slikt er mulig – og at det kanskje også kan gjøres i en garasje. Biohackers framstår mest som en hevnthriller i collegesjangeren, og er mer opptatt av å underholde enn å skape debatt. Men den presenterer en verden der genmanipulering og biohacking er tilnærmet normalt – og den verdenen er vår egen.

Biohacking som innovasjonsstrategi

En av den syntetiske biologiens viktigste talsmenn og pionerer, Stanford-professoren Drew Endy, har sagt at hans egen fascinasjon for genredigering er inspirert av legoklossene han lekte med som liten. Det handler ikke bare om å bygge ting, men å stadig bygge ting om. Det at enhver gjenstand, ethvert element, kan brukes til flere ting, at helhetens deler kan omkomponeres, er ikke bare prinsippet for biohacking, men hacking overhodet. Hackingen var viktig for framveksten av hjemmecomputeren og ny programvare, fordi frislippet av kreativitet gjennom lek og eksperimentering skapte et vell av nye muligheter hinsides all forutsigbar nytte. For folk som Steve Wozniak, Steve Jobs ungdomsvenn og medgrunnlegger av Apple, handlet hacking om å kapre et system og bruke det på en ny måte. Motivasjonen er ofte moro og jævelskap, som oppfinnelsen av de første datavirusene, prestisje, eller umiddelbar egennytte, som å slippe å betale for ting ved å knekke inngangskoder og dekode sikkerhetssystemer.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave

I filosofiske termer er hackingens prinsipp at funksjonaliteten kan skilles fra tingens funksjon. Aristoteles så organismens funksjon som innbakt i formen, som en skjult essens som samtidig bar formålet i seg. Menneskets essens ligger i fornuften og vårt mål er å utvikle denne evnen. Fiskens essens er innrettet for å svømme og svømmingen hører til dens livsmål. Darwin viste at variasjonene innen hver art åpner for nye tilpasninger, nye bruksområder for små forskjeller og fortrinn hos visse individer. Hvert individ eksperimenter med sine framtredende egenskaper, eller blir en del av den eksperimenteringen Darwin kalte det naturlige utvalg.

I biologien kalles det funksjonelle skifter: å bruke et organ som først utviklet seg for én funksjon, til noe annet. Å bruke finnene til glideflukt gjennom luften, som flyvefisken, er allerede en «hack». Naturen eksperimenterer imidlertid blindt og langsomt, mest med tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, og dernest gjennom en mer fleksibel epigenetikk. Med en direkte manipulasjon gjennom inngrep i arvematerialet blir naturens egen ubestemthet og innovasjonskapasitet ekstremt forsterket. Når begrepet og praksisen vi kaller hacking har spredd seg som et kulturelt virus fra San Francisco til resten av planeten, oppstår det et nytt akselerert stadium i evolusjonen, der eksperimenteringen blir et mål i seg selv.

Biohackingen innvarsler et nytt skred av drastiske endringer, slik dataingeniørfaget hadde sine lekne og eksperimentelle år på 1970- og 1980-tallet. Grunnlaget for datateknologien ble lagt av det amerikanske militæret og RAND-institute, som videreutviklet ideene bak internettet som var unnfanget i Europa under pengesterke, statsstøttede CERN.

Drew Endy, som var en pådriver for biohacking allerede på begynnelsen av 2000-tallet, forteller i en TED-talk hvordan han innledet et samarbeid med DARPA, et av det amerikanske militærets mest ambisiøse teknologiseksjoner. Her utviklet han ideer om en fri utveksling av programmering, et nytt språk for genetiske komponenter, midler for raskere skanning og printing av DNA. Det militære organet ble paralysert av en velbegrunnet frykt for kunnskapslekkasjer og bioterrorisme, og Endys prosjekt for syntetisk biologi ble lagt på is. Han kunne gått rett til næringslivet, men løsningen hans ble heller å selge konseptet til et annet publikum – til kunstnere, tenåringer, studenter og hackere. Her fant han nysgjerrigheten, energien og kanskje også noe av den uvørenheten som statlige institusjoner og kommersielle selskaper manglet.

Forsprangets logikk

I en scene i Biohackers ser vi den karikert iskalde og megalomane medisinprofessoren Lorenz forelese for storøyde førstesemesterstudenter. Hun ber dem kaste lærebøkene i syntetisk biologi i søpla – de er tre år gamle og dermed allerede utdaterte. De må tenke og eksperimentere selv hvis de skal komme i kontakt med den nåværende forskningsfronten. Realistisk nok har den offisielle forskningen ved seriens universitet, som er underlagt alle mulige etiske retningslinjer, dannet en uklar allianse med private profittbaserte forskningsinstitutter.

Går vi tilbake til genredigeringens opprinnelse var man opptatt av mulige farer og fagfolkenes etiske ansvar. Forskerne kalte inn til et stort seminar på hotellet Asilomar i 1975, der paneler og etiske utvalg diskuterte farene ved genmanipulering og hvilke begrensninger bioteknologien skulle pålegge seg selv. Noe av konklusjonen ble at manipulering av menneskelig DNA skulle begrenses ytterst strengt, mens manipulering av organismer skulle vurderes skjønnsmessig.

I Europa er genmanipulerte storfe, frukt og grønnsaker strengt begrenset av EUs regelverk, men i USA er det temmelig åpent, med ulike regler fra delstat til delstat, hvor landbruksgiganter som Monsanto (nå Bayer) også har drevet en effektiv lobbyvirksomhet for retten til å patentere modifiserte organismer. Spørsmålet om patentering av liv kom opp igjen da den visjonære biologen Craig Venter brøt ut av USAs statsfinansierte prosjekt for å kartlegge menneskets DNA, og håpet å komme i mål først, slik at han kunne patentere menneskets genom. Etter et intenst kappløp publiserte Venter et fullstendig menneskelig genom, sitt eget, i tidsskriftet Science 15. februar 2001, bare en dag etter at det offentlige programmet hadde publisert sin kartlegging i Nature. Patenteringen av menneskets genom ble det dermed ingenting av, men den sammensmeltningen av genetikk og dataprogrammering som Venter ledet an, har vist seg innflytelsesrik.

Profitt og patenter har bidratt til genmanipuleringens suksess innen jordbruket, ofte i tvilsomme allianser med monopolisering av såkorn og kupping av tradisjonell plantemedisinsk kunnskap rundt om i verden. Biopiratene som vil grafse til seg naturen, patentere gener og sikre seg kontroll over selve livet må ikke forveksles med biohackerne, som kanskje også operer i et lovløst felt, men som har som mål å gjøre kunnskap og teknikker tilgjengelig for alle – i håp om at anarkiske prinsipper om samarbeid og deling kan redde framtidens naturinnovasjon fra store monopoler og pengesterke konglomerater – slik vi har sett innen IT-bransjen med Google, Amazon, Facebook og Apple.

Googles samarbeid med det amerikanske militæret fikk kritiske ansatte til å slutte i protest. Militær bioteknologi har allerede en mørk historie bak seg, der de så langt mest beryktede eksperimentene foregikk i Sovjetunionens biovåpeninstitutt, kjent som Biopreparat. Insituttets agenter fraktet virus og bakterier fra hele verden for videre foredling i laboratoriet. Boka Biohazard (1999), skrevet av avhopperen og instituttets tidligere direktør Kanatjan Alibekov, gjør det klart at selv de mest uhyrlige muligheter ikke blir liggende uutforsket så lenge de bærer i seg løfter om et forsprang overfor fienden. Militære begreper om fiender og krig er vanskelig å skille klart fra næringslivets begrep om rivaler og konkurranse: Forsprangets logikk er likedan.

Naivt eller gjennomtenkt?

Som teknologiguruen Kevin Kelly har påpekt, bringer hackerkulturen inn en fritt ynglende innovasjon. Vi får et overskudd av oppfinnelser, teknikker og gjenstander som først senere finner sin mening og nytte. I et slags naturlig utvalg av ideer, overlever det som er tjenlig i en eller annen forstand, enten det er helbredende terapier eller supervåpen. Det teknologien «vil», om vi skal bruke Kellys besjeling av teknologievolusjonen, er å skape stadig nye muligheter. Det er ikke nødvendigheten av å løse problemer som er drivkraften, men det muliges egen dragning – en slags faustisk fristelse til å utforske menneskets potensiale og kunnskapens yttergrenser. I dette spillet mellom vitenskapens framskritt og teknologiske ideer inngår advarslene som en form for reklame.

Vi ser det i dag innen teknologier for ansiktsgjenkjennelse, kunstig intelligens og stordata-analyser: Enhver mulig teknologi som blir annonsert blir et startskudd for en konkurranse som ingen kan avlyse. Manfred Lindner, som var med på å utvikle atombomben har siden sagt at kunnskapen om at atombomben i det hele tatt var mulig var nok til å gjøre den uunngåelig. Den samme logikken ligger til grunn for Kevin Kellys bestselger What Technology Wants (2010) og The Inevitable (2016). Essensen er at vi ikke kan forutsi akkurat hvordan teknologien vil utvikle seg, eller for å bruke hans egen metafor: Selv om vi ikke vet hvordan en bøtte vann vil renne ned en skråning, vet vi at vannet vil renne nedover. Muligheter har en egen tyngdekraft som kan sette i gang dramatiske forløp.

For Endy var overbevisningen om at genredigering i laboratoriet før eller senere vil bli smeltet sammen med programmering et insentiv til å få det til å skje på en best mulig og fredelig måte. I stedet for militærforskning og konkurranse, begynte han å arrangere en vennligsinnet konkurranse for biologistudenter verden over, kalt IGEM (International Genetically Engineered Machines). Valget av begrepet «maskiner» for organismene de unge studentene designer er megetsigende, men også konsist: De omprogrammerte organismene, for det meste mikroorganismer, skal i konkurransen være til nytte for menneskeheten og ha en presis funksjon, som å bryte ned plast eller å gi en advarende farge til forurenset vann. Mulighetene er endeløse – og resultatene imponerende. Naturen, eller snarere enkelte mikroorganismer, blir i sitt vesen gjort til et teknologisk middel for menneskets nytte.

Skrekkinngytende normalisering

For de som fortsatt tenker på genmanipulering som en mulig framtid og som noe tabubelagt og truende, blir det en underlig øvelse å ta inn over seg at det hvert år foregår konkurranser mellom muntre ungdommer med fargerike lagtrøyer om å lage nye livsformer. Kanskje det er naivt å tro at denne utviklingen vil gå bra, at det ikke vil føre til bioterrorisme eller utilsiktede konsekvenser. Samtidig ligger det en dypt tillitsfull tanke til grunn for impulsen om å gjøre kunnskapen allment tilgjengelig, som i nettplattformen Biobricks, som Endy har utviklet. Slagordet på nettsiden, der du kan bestille gensekvenser gratis, er «Building with Biology to Benefit All People and the Planet». I en forvirrende optimistisk og lett anarkistisk gratiskultur sorterer Biobricks’ kunnskapsplattform gensekvenser som en slags avanserte legoklosser med ulike funksjonspotensialer som alle kan leke med – og kanskje bygge noe nyttig. Eller livsfarlig, er det fristende å tenke, men om vi tror så ille om folk synes nettsiden å si med sine ubekymrede fellesskapsånd at det får være vårt problem. På et dypere nivå er prosjektet selvsagt ikke uten sikkerhetsrutiner, der forespørsler om deling eller bestilling av gener blir overprøvet etter beste skjønn.

Uansett er teknologiene på bordet og oppe i dagen. Etikere og kritikere som overveier om det er rett eller galt, naivt eller gjennomtenkt å bruke denne teknologien, risikerer selv å bli naive kommentatorer på sidelinjen, der de med alle sine forbehold blir akterutseilt av realitetenes egen bevegelse. Serien Biohackers utspiller seg i vår egen virkelighet der det naturlige er blitt et utdatert begrep uten normativ kraft. Alt kan hackes og bygges om. Både i virkelighetens debatter og i tv-serier som Biohackers fokuserer man på skrekkscenariene, som bioterrorisme og drastisk eugenikk. Dermed blir det grunnleggende poenget kanskje overskygget, nemlig at normaliseringen av syntetisk bioteknologi er skrekkinngytende i seg selv.

© norske LMD

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Budskapet fra avløpet

Neste sak

Kremls ukomfortable alternativer i Hviterussland

Mer Serie

Spill for galleriet

Coastal Elites er en samling koronabetingede «henvendelser hjemmefra». Novellefilmene fungerer best gjennom menneskene vi møter, mer

0 kr 0