Pengeoverføringer fra arbeidsutvandrere bidrar normalt med over ti prosent av Senegals BNP. Med koronakrisen har overføringene falt drastisk. Her fra Eid-al-Fitr-bønnen som markerer slutten på Ramadan, Dakar, 24. mai. FOTO: ZOHRA BENSEMRA, REUTERS / NTB.

Den store nedstengningen av den tredje verden

Koronakrisen har ført til en kraftig økning i arbeidsledigheten verden over, men virkningene er mye større i den tredje verden, hvor landene mangler midlene til å dempe de sosiale konsekvensene.

Akkurat som klimaendringene rammer alle breddegrader, sparer koronapandemien verken fattig eller rik, flyktning eller statsleder. Samtidig vet vi at disse globale krisene ikke rammer alle på samme måte. Alder og andre faktorer øker faren for et fatalt utfall. I likhet med global oppvarming rammer pandemien svært ulikt både globalt og innad i hvert land etter tradisjonelle skillelinjer som rike og fattige, hvite og fargede. At Donald Trump ble smittet viser at viruset ikke bryr seg om politisk rang, Men den eksepsjonelle behandlingen USAs president fikk, anslått til å ha kostet over 100 000 dollar for tre dager på sykehus,1Sarah Kliff, «How much would Trump’s coronavirus treatment cost most Americans?», The New York Times, 7. oktober 2020. gjør det tydelig at om alle mennesker er like i møte med sykdom og død, er noen likere enn andre.

Som vanlig er det den tredje verden som er hardest rammet av dagens økonomiske krise. Og denne krisen, som Det internasjonale pengefondet (IMF) kalte «den store nedstengningen» i halvårsrapporten fondet publiserte i april,2«The Great Lockdown», World Economic Outlook, IMF, Washington DC, april 2020. er allerede den mest alvorlige siden den store depresjonen i mellomkrigstiden. Den tredje verden er den globale tredjestanden som bare noen få land i Øst-Asia har klart å bryte seg ut av siden økonomen Alfred Sauvy introduserte betegnelsen i 1952. Vi definerer den her som alle lav- og mellominntektsland (både nedre og øvre sjikt) i Verdensbankens klassifisering, med unntak av Kina og Russland som er globale stormakter på tross av at de ligger i det øvre sjiktet av mellominntektsland.

Den store nedstengningen har ført til en kraftig økning i arbeidsledigheten verden over, men den sosiale innvirkningen er mye større i land i den tredje verden enn i rike land, som i stor grad har brukt omfattende midler på å dempe konsekvensene. I årets tre første kvartaler mistet verden arbeidsplasser tilsvarende 332 millioner fulltidsstillinger, et tap på 11,7 prosent sammenlignet med siste kvartal i fjor. Av disse befant 143 millioner seg i det nedre sjiktet av mellominntektsland (-14 prosent), 128 millioner i land i det øvre sjiktet (-11 prosent) og 43 millioner (-9,4 prosent) i de rike landene, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).3«ILO Monitor: Covid-19 and the world of work. Sixth edition», ILO, Genève, 23. september 2020. Lavinntektslandene mistet «bare» 19 millioner jobber (-9 prosent), men dette tallet gjenspeiler i liten grad den sosioøkonomiske krisen de opplever. For i disse landene, i likhet med de i det nedre sjiktet av mellominntektsland, finnes de aller fleste jobbene og næringsaktivitetene i uformell sektor, som omfatter 60 prosent av det globale arbeidslivet og per definisjon står uten beskyttelse.

Dystre fattigdomstall

I en fersk rapport anslår Verdensbanken at ekstrem fattigdom (definert som å måtte overleve på mindre enn 1,90 dollar dagen) har økt i år for første gang siden 1998, da etterdønningene til den asiatiske finanskrisen året før førte til økt fattigdom.4«Reversals of fortune – Poverty and shared prosperity 2020», Verdensbanken, Washington DC, 2020. Sør-Asia er hardest rammet i absolutte tall: Mellom 49 og 56,5 millioner flere mennesker enn før pandemien forventes å falle under terskelen i år eller bli værende der. I Afrika sør for Sahara vil mellom 26 og 40 millioner rammes, og gjøre at regionen fortsatt er den med verdens høyeste andel ekstremt fattige. I utviklingslandene i Øst-Asia vil mellom 17,6 og 20,7 millioner rammes,5«From containment to recovery: Economic update for East Asia and the Pacific», Verdensbanken, oktober 2020. i likhet med opptil 4,8 millioner i Latin-Amerika og 3,4 millioner i Midtøsten og Nord-Afrika. Totalt vil mellom 88 og 115 millioner mennesker, ifølge Verdensbanken, falle under grensen på 1,90 dollar eller bli værende der i år på grunn av pandemien. Nettoøkning i antall ekstremt fattige fra i fjor vil bli mellom 60 og 86 millioner.

Allerede før pandemien hadde fallet i fattigdom bremset opp siden 2013 på grunn av klimaendringer, som rammer de fattigste befolkningene hardest, og nye konflikter, som i Syria, Jemen og Sør-Sudan. Den store nedstengningen har gjort det nærmest umulig å nå FNs bærekraftsmål om å redusere den ekstreme fattigdommen til under tre prosent globalt innen 2030. Andelen var ti prosent i 2015, det vil si 736 millioner mennesker. Verdensbanken mener nå at den vil ende på rundt sju prosent i 2030.

I juli slo FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) alarm i en rapport hvor FNs nødhjelpskoordinator Mark Lowcock oppsummerte den dystre situasjonen i forordet: «Nylige estimater antyder at opptil seks tusen barn kan komme til å dø hver dag av unngåelige årsaker som et direkte eller indirekte resultat av Covid-19. Omprioritering av helseressurser kan føre til en dobling i de årlige dødsfallene knyttet til HIV, tuberkulose og malaria. Stengte skoler vil redusere produktiviteten, senke livstidsinntektene og øke de sosiale ulikhetene. Økonomisk nedgang, økende arbeidsledighet og synkende skoledeltakelse øker sannsynligheten for borgerkrig, som bidrar til hungersnød og massefordrivelse.»6«Global Humanitarian Response Plan: Covid-19 (April–December 2020)», OCHA, Geneva, July 2020.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Penger og viljestyrke

Selv uten nye kriger har koronakrisen ført til mer sult. Ifølge OCHA-rapporten har pandemien forverret hungersnøden i allerede berørte områder og skapt nye sultområder. Uten massiv og rask bistand fra de rike landene forventes antall mennesker som opplever akutt matusikkerhet å nå 270 millioner innen utgangen av året, opp fra 149 millioner før pandemien. Men i september hadde OCHA bare fått 2,5 milliarder av de 10,3 milliarder dollarene organisasjonen har bedt om, ifølge årsrapporten fra FNs generalsekretær.7«Report of the Secretary-General on the Work of the Organization – 2020», FN, New York, 2020. Og gapet vil på ingen måte dekkes av den millionen som følger med tildelingen av Nobels fredspris til Verdens matvareprogram. Kan det være fordi hungersnød, i motsetning til koronaviruset, ikke er smittsomt og ikke krysser grensene med migrantene? 13. oktober bevilget Verdensbanken tolv milliarder dollar til utviklingslandene for koronatesting og -vaksinering.

Every Woman, Every Child-programmet, som FN lanserte i 2010 sammen med Verdens helseorganisasjon (WHO) og Unicef, advarer i sin siste rapport om at stenging av skoler i tredje verden betyr at mange barn og unge sannsynligvis aldri vil komme tilbake til klasserommet når skolene åpner igjen.8«Protect the progress: rise, refocus, recover», WHO og Unicef, Genève, 2020. De vil derfor bli mer utsatt for vold i hjemmet og ha høyere risiko for tidlig graviditet. Rapporten anslår også at den store nedstengningen vil redusere med en tredjedel framskrittene som er gjort for å nå bærekraftsmålet om å utrydde kjønnsbasert vold innen 2030, og føre til 13 millioner flere barneekteskap de neste ti årene.

«Dette er ikke uunngåelig. Det kan forhindres med penger og viljestyrke fra de rikere nasjonene», påpeker Lowcock. «Vi anslår at det vil koste 90 milliarder dollar å beskytte de ti prosent fattigste fra de verste virkningene av pandemien og resesjonen – det vil si mindre enn én prosent av tiltakspakkene de rike landene har vedtatt for å beskytte økonomiene sine.» I september hadde den totale prislappen på annonserte økonomiske tiltak i verden nådd 11 700 milliarder, ifølge IMF, det vil si tolv prosent av BNP, hvorav mesteparten i høyinntektsland.9«Fiscal Monitor: Policies for the recovery», IMF, oktober 2020. Det totale nivået på offentlig realgjeld i disse landene er nå over 120 prosent av BNP, et nivå som bare har blitt nådd en gang før i kapitalismens historie, nemlig etter andre verdenskrig. 937 milliarder dollar er ifølge ILO nok til å kompensere for tapet av arbeidsplasser i det nedre sjiktet av mellominntektsland, og 45 milliarder er alt som skal til for lavinntektslandene. Det vil si at 982 milliarder dollar er tilstrekkelig for landene som huser det store flertallet av verdens befolkning.

Arbeidsledighet og selvmord

Det er en beskjeden sum sammenlignet med tiltakene i de rikeste landene, men behovet er minst like akutt. Tre IMF-forskere har advart mot krisens langsiktige konsekvenser for lavinntektsland. De kaller det scarring, arrdannelse, det vil si et permanent tap av produksjonskapasitet:

«Arrdannelse har vært arven etter tidligere pandemier: [høyere] dødelighet; dårligere helse og utdanning som rammer framtidige inntekter; uttømming av oppsparte midler og verdier som tvinger virksomheter til å stenge dørene – spesielt små bedrifter uten tilgang til lån – og fører til uopprettelige forstyrrelser i produksjonen; og overhengende gjeld som svekker lånemulighetene til privat sektor. For eksempel fant Sierra Leones økonomi etter Ebola-viruset i 2013 aldri tilbake til veksten før krisen.»10 Daniel Gurara, Stefania Fabrizio og Johannes Wiegand, «Covid-19: Without help, low-income developing countries risk a lost decade», IMFBlog, 27. august 2020.

India, det mest folkerike landet i den tredje verden, er blant de som er hardest rammet av den store nedstengningen. BNP falt med hele 23,9 prosent i andre kvartal i år. Det er et hardt slag for «ambisjonen om å bli en global makt, å løfte befolkningen ut av fattigdom og å modernisere militæret», ifølge sjefen for New York Times’ kontor i New Delhi, Jeffrey Gettleman.11 Jeffrey Gettleman, «Coronavirus crisis shatters India’s big dreams», The New York Times, 5. september 2020. Den vinglete krisehåndteringen til landets høyreradikale statsminister Narendra Modi har bidratt mye til det, noe som viser farene med å blindt kopiere tiltak fra land som er sosialt og demografisk sett svært forskjellige.

«24. mars klokka 20.00, etter å ha beordret alle indere om å holde seg innendørs, stengte Modi økonomien – kontorer, fabrikker, veier, tog, delstatsgrensene, så å si alt – med fire timers varsel», forteller Gettleman. «Flere titalls millioner indere mistet umiddelbart jobben. Mange jobbet på fabrikker, byggeplasser eller som hushjelper i byen, men de var migranter fra det rurale India. I frykt for at de ville sulte i hjel i slumbyene forlot millioner av dem byområdene og gikk, syklet eller haiket tilbake til landsbyene sine, i en enorm omvendt utvandring fra byen til landsbygda som India aldri har sett maken til. Utvandringen dro med seg koronaviruset til hvert eneste hjørne av dette landet med 1,3 milliarder innbyggere.»

Selv ikke den indiske middelklassen har blitt skånt, med 6,6 millioner «hvit-snipparbeidere» sendt ut i arbeidsledighet og økende selvmordsrate blant ledere og folk i frie yrker.12 Stephanie Findlay, «Suicides rise after virus puts squeeze on India’s middle class», Financial Times, London, 6. oktober 2020. Modis regjering svarte 12. oktober med en tiltakspakke på ti milliarder dollar – til sammenligning annonserte USA, som har fire ganger færre innbyggere, allerede i mars tiltak for 2000 milliarder dollar.

Dyster diagnose

6. oktober sa IMF-direktør Kristalina Georgieva at hun var glad for de eksepsjonelle tiltakene som har gjort at verdensøkonomien har tålt nedstengningen bedre enn forventet. Det verste utfallet var, ifølge henne, unngått så langt «mye takket være ekstraordinære tiltak som har holdt oppe verdensøkonomien. Regjeringene har gjort tilgjengelig rundt 12 000 milliarder dollar i økonomisk støtte til husholdninger og bedrifter. Og enestående pengepolitiske tiltak har holdt kredittstrømmen i gang og hjulpet millioner av bedrifter å holde seg flytende.»13 Kristalina Georgieva, «The Long: Overcoming the Crisis and Building a More Resilient Economy», IMF, 6. oktober 2020. Samtidig var hun rask med å legge til: «Men noen har vært i stand til å gjøre mer enn andre. De avanserte landene gjør det som må til, mens de fattigere landene gjør det som er mulig.»

Hun ga følgende diagnose for land i tredje verden: «Framvoksende land, lavinntektsland og sårbare stater er fortsatt i en prekær situasjon. De har dårligere helsevesen. De er svært sårbare for problemer i de hardest rammede sektorene, som turisme og råvareeksport. De er ekstremt avhengige av ekstern finansiering. Rikelig med likviditet og lave renter har hjulpet mange framvoksende markeder å få tilgang til lån igjen – men ikke ett eneste land i Afrika sør for Sahara har utstedt utenlandsgjeld siden mars.»

Nok en gang rammes Afrika hardest. Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) anslår at den forventede økonomiske nedgangen i år vil koste Afrika mellom 145 og 190 milliarder dollar i forhold til BNP-en på 2590 milliarder den forventet for kontinentet før pandemien.14 «African Economic Outlook 2020», AfDB, Abidjan, 30. januar 2020. Banken anslår at også neste år vil ende med et underskudd på mellom 28 og 47 milliarder i forhold til tidligere prognoser. Særlig utsatt er de landene som er «sterkt forgjeldet og har en økonomi som i stor grad er basert på internasjonale økonomiske bidrag som er blitt usikre».

Voksende gjeldsproblem

Disse landene har blitt betydelig svekket. I tillegg til de globale konsekvensene av den store nedstengningen, lider hele den tredje verden direkte av krisen i de rike landene. Spesielt alvorlig er det kraftige fallet i pengestrømmer til og investeringer i utviklingsland, mye som følge av nedgangen i pengeoverføringer fra arbeidsutvandrere. Disse overføringene, en konsekvens av globaliseringens sirkulasjon av mennesker og penger, har vokst jevnt og trutt siden århundreskiftet. I fjor slo de en ny rekord med 554 milliarder dollar, og ble for første gang større enn de utenlandske direkteinvesteringene (DUI), som har falt kontinuerlig i utviklingsland de siste årene etter å ha nådd et toppunkt på over 700 milliarder dollar på begynnelsen av tiåret.15 «Covid-19 crisis through a migration lens», Migration and Development Brief, nr. 32, Verdensbanken og Globalt kunnskapspartnerskap om migrasjon og utvikling (Knomad), Washington DC, april 2020. Siden begynnelsen av århundret har pengeoverføringene vært større enn både private porteføljeinvesteringer i obligasjoner og aksjer i land i den tredje verden og offentlig bistand – og det med god margin selv om bistanden slo en absolutt rekord i fjor med 152,8 milliarder dollar.16 «ODA 2019 preliminary data» (PDF), OECD.

Bidraget fra arbeidere i utlandet er over ti prosent av BNP i mange land i verden. I Afrika er overføringene betydelig i Senegal, Zimbabwe og ikke minst Sør-Sudan, hvor de utgjør over 34 prosent av BNP. I de tidligere sovjetrepublikkene i Kaukasus og Sentral-Asia som ikke har olje og gass er overføringene på nesten 30 prosent av BNP for Kirgisistan og Tadsjikistan. Overføringene er også viktige for Jordan, Jemen, Libanon og de palestinske territoriene, samt Nepal (27 prosent), Pakistan og Sri Lanka (8 prosent), Filippinene og flere sentralamerikanske land, som El Salvador og Honduras (over 20 prosent) og Haiti (37 prosent).17 «Covid-19 crisis through a migration lens», se over.

Verdensbanken spår at overføringene til utviklingsland i år vil falle med 20 prosent, eller mer enn 110 milliarder dollar, ettersom arbeidsinnvandrerne er de som rammes hardest av permitteringer og lønnskutt. I tillegg anslår FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad) at direkte utenlandsinvesteringer i afrikanske land vil falle med mellom 25 og 40 prosent, og det kommer på toppen av en nedgang på ti prosent i fjor.18 «World Investment Report 2020: International production beyond the pandemic», Unctad, Geneva, 2020. I utviklingslandene i Asia, som er spesielt følsomme for forstyrrelser i de globale forsyningskjedene, forventes nedgangen i utenlandske direkteinvesteringer å bli på 30 til 45 prosent, og opptil 50 prosent i Latin-Amerika.

I tillegg til nedgangen i eksterne inntekter er gjeld et voksende problem. et.19 «Debt Data Portal», Jubilee Debt Campaign. I snitt vil de utgjøre 14,3 prosent av inntektene til disse landene i år, mot 6,7 prosent i 2010. Men mange av landene er i en dramatisk situasjon, som Gabon hvor 59,5 prosent av de offentlige inntektene går til å betjene gjeld, Ghana (50,2 prosent), Angola (46 prosent) og Pakistan (35 prosent). 52 land bruker mer enn 15 prosent av de offentlige inntektene på gjeld, mot 31 i 2018, 27 i 2017 og 22 i 2015.

Styrker underordning

Internasjonale økonomiske beslutningstakere har kommet med en rekke erklæringer der de understreker behovet for å dempe gjeldsbyrden pandemien skaper i den tredje verden. Verdensbankens president David Malpass og sjeføkonom Carmen Reinhart tar til orde for gjeldssanering slik at utviklingslandene kan ta opp nye lån.20 Larry Elliott, «World Bank: Covid-19 pushes poorer nations ‘from recession to depression’», The Guardian, London, 19. august 2020; Jonathan Wheatley, «Borrow to fight economic impact of pandemic, says World Bank’s chief economist», Financial Times, 8. oktober 2020. Men virkeligheten er langt dystrere, påpeker Komiteen for avskaffelse av illegitim gjeld (CADTM): «Etter pandemien gikk G20-landene med på et moratorium for betjening av den bilaterale delen av gjelden fra mai til desember 2020. […] Mens 73 land har blitt utpekt, er det i virkeligheten bare 42 som har blitt enige med Paris-klubben.»21 Éric Toussaint og Milan Rivié, «Les pays en développement pris dans l’étau de la dette», CADTM, Liège, 6. oktober 2020. Paris-klubben er en uformell gruppe offentlige kreditorer, bestående av de fleste av landene i OECD, samt Brasil og Russland.

Hvorfor så få? En mulig forklaring er «utpressingen fra private kreditorer og ratingbyråer». Disse har «indikert at land som innfører moratoriumkrav pådrar seg en risiko for at byråene vil nedgradere ratingen deres og avskjære dem fra finansmarkedene». Kort fortalt, «disse landene vil måtte betale tilbake større summer med færre ressurser».

Dermed ber mange land i den tredje verden om en større gjeldssanering.22 Jonathan Wheatley, David Pilling og Andres Schipani, «Emerging economies plead for more ambitious debt relief programmes», Financial Times, 12. oktober 2020. Et opprør synes å være underveis. I en artikkel i Financial Times mener Ghanas finansminister Ken Ofori-Atta at afrikanske land «må gå foran og etablere et sekretariat for å samordne de ulike interessegruppene og maktsentrene og foreslå en restrukturering av den globale finansarkitekturen» og tilpasse den «for Afrika og andre utviklingsland når vi nå navigerer mot en økonomisk gjenreisning etter koronapandemien.»23 Ken Ofori-Atta, «Ghanaian finance minister: Africa deserves more Covid help», Financial Times, 12. oktober 2020. Den filippinske sosiologen og aktivisten Walden Bello mener på sin side at land i den tredje verden må melde seg kollektivt ut av de to sentrale institusjonene i det globale finanssystemet, IMF og Verdensbanken.24 Walden Bello, «The Bretton Woods twins in the era of Covid-19: Time for an exit strategy for the global south?» (PDF), Focus on the Global South, Bangkok, 10. oktober 2020.

I siste instans vil den store nedstengningen, som forsterker den tredje verdens underordnede posisjon i verdensmarkedets politisk-økonomiske system, gjøre det enda mer illusorisk for disse landene å håpe at de kan komme ut seg ut av krisen uten å bryte med den nyliberale logikken. En logikk som stadig tydeligere viser at den er ute av stand til å møte behovene til en menneskehet som står overfor en katastrofe.

Oversatt av redaksjonen

Gilbert Achcar er professor i utviklingsstudier på School of Oriental and African Studies (SOAS) ved University of London.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Verdenshandelens nye slaver

Neste sak

Kinas lovløse armada

Mer Afrika

Afrikas underlige taushet

Svikten til det internasjonale samfunnet da 800 000 tutsier ble massakrert i Rwanda har blitt gransket med lupe siden 1994. Men tausheten i de afrikanske landene om det 20. århundrets siste folkemord har sjelden vært et tema.

Belgias ansvar i Rwanda

Belgia styrte Rwanda fra 1920 til 1962, godt hjulpet av katolske misjonærer. Disse kolonisatorene innførte «etniske» hierarkier på bakgrunn av rasistisk ideologi og la med det grunnlaget for folkemordet på tutsiene.

Frankrikes godt bevarte hemmeligheter

En ny rapport om Frankrikes rolle i folkemordet i Rwanda, avslører at president François Mitterrand systematisk støttet hutuene og ignorerte varsler om et kommende folkemord. Men den fulle sannheten om Frankrikes rolle ligger fortsatt godt skjult i arkiver få forskere får tilgang til.

Senegals «fem sinte»

Store protester og opptøyer rystet Senegal i begynnelsen av mars. Elleve demonstranter i alderen 12 til 35 mistet livet da politiet slo ned protestene mot myndighetenes despotiske tendenser og mislykkede økonomiske politikk.

Frankrike outsourcer krigen i Sahel

Med en årlig kostnad på nær ti milliarder kroner forsøker Frankrike nå å få sine europeiske partnere til å engasjere seg i den franske militæroperasjonen i Sahel. Flere land har gått med på å sende styrker, men ikke uten å kreve noe i gjengjeld.

0 kr 0