Feministisk oppvåkning i Sør-Korea

Bak den moderne fasaden er Sør-Korea fortsatt et ekstremt patriarkalsk samfunn med utbredt kvinnediskriminering. En ny generasjon feminister gjør nå opprør.

Fra 8. marsmarkeringen i Seoul i fjor. I Sør-Korea er man garantert å bli skjelt ut av familie, mannlige kolleger og fremmede på nett hvis man kaller seg feminist. FOTO: JUNG YEON-JE, AFP / NTB.

Den 11. april i fjor avsa grunnlovsdomstolen i Sør-Korea en historisk dom: Med sju mot to stemmer bestemte dommerne at det flere tiår lange abortforbudet var ulovlig. Det var en stor seier for kvinnebevegelsen i landet. «Et resultat av mange års kamp», sa en tydelig beveget aktivist da dommen ble kunngjort. I oktober fremmet regjeringen også et lovforslag som gir ubegrenset rett til å avslutte svangerskapet før 14. uke, og åpner også for selvbestemt abort i tilfeller med voldtekt, fare for morens liv eller av «økonomiske og sosiale» grunner før 24. uke. Mens kirkene og tradisjonalistene raser, mener feministene at loven fortsatt er for straffende. De kjemper dermed videre, oppmuntret av seirene de har vunnet de siste årene.

#Metoo-bevegelsen kom sent til landet, men fikk en enorm virkning. Våren 2018 anklaget påtaleadvokaten Seo Ji-hyun offentlig sjefen sin for å ha seksuelt trakassert henne og å ha forsøkt å ødelegge karrieren hennes da hun våget å protestere. Etter at hun sto fram, brøt flere andre tausheten og anklaget profilerte politikere, filmskapere, kunstnere og professorer for seksuell trakassering og overgrep. Det ga et tydelig signal om at slik atferd ikke lenger ville bli feid under teppet.

Etter disse avsløringene sluttet mange kvinner seg til #metoo-bevegelsen og ga den flere ansikter og stemmer. Sommeren 2018 fant de største feministiske demonstrasjonene i landets historie sted i Seoul. Titusenvis av kvinner ropte «Mitt liv er ikke din pornofilm» i protest mot at myndighetene ikke gjorde nok for å slå ned på spionkameraer, kalt molka, plassert på offentlige steder (toaletter, saunaer) for å filme intetanende kvinner. Opptakene har, i likhet med stjålne sexvideoer, blitt spredd og solgt på nett, og ødelagt ofrenes liv. Demonstrantene mente at politiet og rettsvesenet var for slepphendte og milde mot gjerningsmennene. Demonstrasjonene førte i august i fjor og i mai i år til skjerpelser i loven mot seksuelle forbrytelser på nett.

Første feministparti

«Demonstrasjonene i 2018 var de første feministiske markeringene jeg våget å delta på», forteller journalisten Seo Ji-eun (22). For i Sør-Korea er det tabu å kalle seg feminist, og en sikker vinner hvis man vil bli skjelt ut av familie, mannlige kolleger og fremmede på nett. «Før det gjemte jeg meg, jeg var redd for at jeg skulle bli sett som en aktivist og bli et mål. Men ting har endret seg.»

Et tegn til endring er suksessen til Cho Nam-joos roman «Kim Ji-young, født i 1982»,1Finnes på engelsk: Cho Nam-joo, Kim Jiyoung, Born 1982, Scribner, London, 2020. som har solgt over en million eksemplarer siden den kom ut i 2016. Romanens hovedperson er en ung kone som blir knust av forventningene hun opplever i et erkepatriarkalsk samfunn og de daglige ydmykelsene mot kvinnene.

Gradvis har flere tabuer blitt brutt. «Da vi startet organisasjonen vår i 1991, kunne vi ikke engang si ordene ‘seksuell vold’», forteller Park A-reum fra Støttesenter mot seksuell vold. «Nå våger ofrene å snakke. Det er en stor endring.» I mai 2016 ble en 23-årig kvinne drept nær metrostasjonen Gangnam i Seoul av en 34-åring som tilsto at han ville drepe en tilfeldig kvinne. Hendelsen startet en bølge av aktivisme, forteller forfatteren Lee Min-kyung: «Jeg kunne like gjerne vært offeret. Etter denne forbrytelsen eksploderte kvinnebevegelsen.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

I april i år stilte det første sørkoreanske feministpartiet til valg. Det kom ikke inn i parlamentet, men at partiet finnes er i seg selv en liten revolusjon. 19 prosent av parlamentsmedlemmene er nå kvinner. Det er ny rekord i Sør-Korea – i skarp kontrast til nabolandet Taiwan hvor andelen er 41,6 prosent.

Skruppelløse adopsjonsbyråer

Bakenfor Sør-Koreas moderne og høyteknologiske fasade er samfunnet fortsatt gjennomsyret av den patriarkalske og konservative ny-konfusianismen som dannet ryggraden i Joseon-dynastiet (1392–1910). Her er kvinnen alltid underlagt mennene i livet sitt, først faren, deretter ektemannen og så sin eldste sønn. Sør-Korea har samtidig et livskraftig demokrati, som etter flere måneder med fredelige protester i 2017 klarte å fjerne Park Geun-hye – landets første kvinnelige president, som var sjokkerende konservativ i likestillingsspørsmål.

Sør-Koreas kvinner stanger ikke bare mot et ekstremt lavt glasstak, men blir også ofte presset av familie og omgivelser til å slutte i jobben når de har født sitt første barn. Det tradisjonelle kvinneidealet er hyobu, svigerdatteren som lager mat, holder orden i huset og vier seg til barna, mannen og svigerforeldrene – en skjebne få av dagens velutdannede unge sørkoreanske kvinner drømmer om.

Alenemødre lider spesielt hardt av landets gjenstridige patriarkat. Fødsler utenfor ekteskap er sjeldne (1,9 prosent av alle fødte i 2018, mot 56,4 prosent i Norge)2«Befolkningstrend», Kosistat (på koreansk), mai 2020, og, for Norge, «Befolkning», SSBs statistikkbank. og blir kraftig fordømt. Enslige gravide møter et enormt press for å avbryte svangerskapet eller gi fra seg barnet etter fødselen. «Selv foreldrene mine rådet meg til å gi bort sønnen min», sier Kim Do-kyung, leder for Korean Unwed Mothers Families Association (Kumfa). «Vi blir sett på som perverse. Mange mister jobben. Beholder du barnet setter du deg i en vanskelig økonomisk situasjon. På skolen sier foreldrene til barna sine at de ikke får leke med ungen min. De hvisker bak ryggen min. Jeg blir ikke invitert til foreldremøtene. På fødselsattesten til sønnen min står det ‘født utenfor ekteskap’. Han ble merket fra første dag.»

Jeong Su-jin, som er mor til en 14 år gammel jente og medlem av foreningen, forteller: «Da sjefen min fikk vite at jeg var gravid og enslig, sparket han meg. Han sa: ‘Jeg vil ikke ha en som deg her.’ Til og med kollegene mine rettet pekefingeren mot meg.»

Kumfa gir økonomisk og psykologisk hjelp til disse mødrene, men får ingen offentlig støtte. Mange alenemødre er i praksis utestengt fra flere kommunale ordninger for fødende. De blir ofte avvist av familiene sine og har lenge vært et enkelt bytte for skruppelløse adopsjonsbyråer, som tilbyr kvinnene opphold før fødselen og utnytter den vanskelige situasjonen deres for å overtale dem til å gi bort barnet. De dypt forankrede patriarkalske holdningene forklarer hvorfor flere tusen barn fortsatt adopteres fra det velstående og industrialiserte Sør-Korea til utlandet hvert år.

Flere velger uavhengighet

Patriarkalismen står også sterkt i arbeidslivet. Sørkoreanske kvinner er de mest utdannede i OECD, men de har de mest usikre og dårligst betalte jobbene. «Diskriminering begynner allerede på jobbintervjuet», forteller Bae Jin-kyung, leder for Korea Women Workers Association. Det er vanlig at kvinnelige jobbsøkere blir spurt om de har kjæreste, planlegger å gifte seg eller å få barn. Hvis de får jobben, får de ofte mindre ansvar.» De blir også ekskludert fra huesik, de fuktige forretningsmiddagene som iblant ender på bordell og som brukes både til å forhandle om kontrakter og å styrke samholdet eller skaffe seg forfremmelser.

Mange arbeidsgivere unngår å ansette kvinner, som sannsynligvis vil forlate selskapet etter at de har født sitt første barn. I 2018 ble tre av landets største banker – Hana Bank, Shinhan Bank og Kookmin Bank – dømt for brudd på ansettelsesreglene etter å ha ansatt menn som ikke hadde kvalifikasjonene de søkte etter framfor kvalifiserte kvinnelige søkere.

Kvinnelige ansatte i visse kvinne-dominerte yrker, som sykepleiere, blir ofte utsatt for press fra sjefene om å ikke bli gravide samtidig. «I andre sektorer sparker de bare de som blir det. Det finnes lover for likestilling i arbeidslivet, men de blir ignorert», sier Bae Jin-kyung. Hun forteller at brudd på arbeidslovene har blitt stilltiende akseptert etter den asiatiske finanskrisen i 1997 – som førte til et mer usikkert arbeidsmarked, mye på grunn av betingelsene Det internasjonale pengefondet (IMF) stilte for å redde de kriserammede landene. Snittlønnen for kvinner er bare 68,5 prosent av mennenes, dermed har Sør-Korea det største lønnsgapet i de såkalt utviklede økonomiene.3Det sørkoreanske arbeidsdepartementet, Seoul, 2019, www.wage.go.kr. Bare 52 prosent av kvinnene i yrkesaktiv alder har jobb, sammenlignet med 72,3 prosent av mennene, og koronakrisen har rammet kvinnene hardest.4Ock Hyun-ju, «At workplaces and home, female workers hit harder by Covid-19 outbreak», The Korea Herald, Seoul, 18. mai 2020. Kun 3,6 prosent av de 15 000 topplederne i landets 500 største selskaper er kvinner.

De sørkoreanske kvinnene har samtidig mer utdannelse enn sine mannlige kolleger. Mens kun brødrene deres ble sendt til universitetet for to generasjoner siden, har 75,7 prosent av kvinnene i alderen 25 til 34 år i dag universitetsutdannelse, mot 64,1 prosent av mennene.5«Population with tertiary education», Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Ettersom de tvinges til å velge mellom karriere og barn, og stadig flere nekter å leve opp til de arkaiske forventningene i et samfunn som endrer seg for sakte, foretrekker mange kvinner å beholde sin uavhengighet og ikke gifte seg. Bare 22 prosent av kvinnene ser nå ekteskap som uunnværlig, mot 47 prosent for ti år siden.6«Till death do I stay single: South Korea’s #NoMarriage women», AFP, 6. desember 2019.

Lang kamp i vente

Sørkoreanerne gifter seg stadig sjeldnere og stadig senere, dermed har fødselstallene kollapset. I fjor falt fruktbarheten til rekordlave 0,92 barn per kvinne.7«S. Korea’s total fertility rate hits new low in 2019», Yonhap News Agency, Seoul, 26. februar 2020. Siden 2005 har både høyre- og sentrumvenstreregjeringer brukt totalt 1330 milliarder kroner på tiltak for å få opp fødselstallene, til ingen nytte. Har de valgt feil strategi? «Det er ikke tilfeldig at regionen med høyest fødselsrate er Sejong», sier Bae Jin-kyung. I den nye administrative hovedstaden sør for Seoul er de fleste innbyggerne ansatt i det offentlige, og har dermed som regel tryggere og mer likestilte jobber.

Lee Min-kyung kritiserer regjeringen for å «fortsette å se fallet i fødselsraten utelukkende i et økonomisk perspektiv, mens grunnen til at fødselstallene faller er en kjønnskrig». De nylige framskrittene Sør-Koreas kvinner har kjempet fram, har ført til en radikalisering av misogynismen, spesielt i de yngre generasjonene. «Mange menn hater feminister. De skjeller oss ut», forteller Seo Ji-eun. 20-åringene er enda voldsommere enn 30-åringene. 76 prosent av de unge mennene sier at de er imot feminisme.8Jake Kwon, «South Korea’s young men are fighting against feminism», CNN, 24. september 2019.

I september i fjor utløste filmatiseringen av «Kim Jiyoung, født i 1982» en stri strøm av hat og utskjelling på nettet, og viste for alle denne nye splittelsen i det koreanske samfunnet. Menn som hevder de diskrimineres organiserer seg i mannsforeninger og bruker den lange verneplikten (fra 18 til 22 måneder) som et argument for at de må få beholde sine tradisjonelle privilegier. Striden får politiske konsekvenser: Sentrumvenstrepresident Moon Jae-in, som kaller seg landets første «feministiske president», har mistet mye av oppslutningen hos unge mannlige velgere.

Konflikten har også forverret seg med den økende ungdomsarbeidsledigheten og en stagnerende økonomi. Ifølge landets rigide sosiale normer må mennene kunne kjøpe en bolig og betale for utdannelsen til sine framtidige barn før de kan gifte seg. Mange unge menn tjener ikke nok til det og føler seg snytt. Frustrert over konkurransen fra kvinner i arbeidslivet, klarer mange av dem ikke å se at forventingene dagens unge kvinner har til dem har endret seg. «Den yngre generasjonen gutter er ikke annerledes i det hele tatt! De så på fedrene sine da de vokste opp», sier en kvinnelig student i Seoul sarkastisk. Kampen risikerer å bli lang for Sør-Koreas kvinner.

Oversatt av redaksjonen

Frédéric Ojardias er journalist, bosatt i Seoul.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Uden konsekvens er vi ikke mennesker

Neste sak

Kinas subsidierte piratfiskere

Mer Sør-Korea

Guds koreanske krigere

Protestantismen er blitt Sør-Koreas største trossamfunn. Med teologisk og politisk inspirasjon fra USA er de fast

Sørkoreansk paradoks

I kjølvannet av Koreakrigen frigjorde Sør-Koreas filmindustri seg fra Hollywood-kriteriene og beredte grunnen for en særegen

Et fremtidsminne

Megabyen Seoul er et radikalt billede på et globalt fænomen: Det urbane rum som genstand for

0 kr 0