Det er et av verdens mest kjente øyeblikk av fellesskap og samhold. Før hver hjemmekamp synger supporterne til Liverpool FC, spesielt de mest ihuga på «The Kop»-tribunen, «You’ll Never Walk Alone». Sangen har blitt selve symbolet på ubetinget dedikasjon til et av Storbritannias og Europas storlag. I en tid hvor fotballen blir stadig mer globalisert og pengestyrt hevder Liverpool FC, eid av det amerikanske konglomeratet Fenway Sports Group (FSG), at den er et unntak. Ikke bare representerer klubben Liverpool, en særegen by i England, men den mener at den med sine «sosialistiske» prinsipper klarer å forene økonomiske målsetninger med supporternes lidenskap.
Liverpool FC vant Champions League i fjor og britiske Premier League i juni i år for første gang på tretti år. En skikkelse fra klubbhistorien som hyppig trekkes fram er Bill Shankly, manager fra 1959 til 1974, som har fått en statue utenfor klubbens hjemmebane Anfield. Shankly er kjent for å ha sagt at «fotball handler ikke om liv og død, det er mye viktigere enn som så». Han hadde også et «sosialistisk» syn på fotballen og livet: «At alle jobber for å nå det samme målet og at alle får dele godene, det er den sosialismen jeg tror på. Det er slik jeg ser på fotball, det er slik jeg ser på livet.»
Nesten femti år senere gjentok den nylig avtroppede klubbdirektør Peter Moore samme budskap i spaltene til spanske El País: «Liverpools suksess er basert på sosialisme.»1Diego Torres, «Peter Moore: ‘El éxito del Liverpool se basa en el socialismo’», El País, Madrid, 9. oktober 2019. Er det noe hold i påstanden, eller tom retorikk? Moore ledet tross alt en klubb eid av FSG, verdens tredje største sportskonsern ifølge Forbes, som omsetter for 6,6 milliarder dollar i året, hvorav 2,2 milliarder for LFC alene. Samme spørsmål kan man stille klubbens manager, Jürgen Klopp, som har en årslønn på rundt ti millioner pund, samtidig som han sier han «står til venstre» og sverger på at han «aldri vil stemme på høyresiden».
Klubben og byen
For å forstå Liverpool FCs egenart må vi se nærmere på det Joe Blott, leder for den største og uoffisielle supportergruppen Spirit of Shankly, kaller «scouse-hjertet som banker når vi spiller kamp i Champions League». Klubbens hjemby har en stormfull historie, knyttet til havna som gjorde den velstående. I to århundrer tjente Liverpool seg rik på slavehandelen. «Det er tragisk, men vi vedgår det», sier Blott.
Scouse er Liverpools variant av lapskaus, som skandinaviske sjømenn introduserte på slutten av 1700-tallet. De lokale sjømennene skulle etter hvert bli kalt scousers og legge fundamentet for innbyggernes identitet. «Liverpool befinner seg midt mellom den britiske øykulturen og påvirkningen fra de mange innflytterne. Byen har blitt kosmopolitisk», mener sosiologen Peter Millward. Han trekker fram innvandringen fra Irland, som har gjort byen til en katolsk høyborg i et overveiende protestantisk land, og fra Wales og Skandinavia. Den ikke alltid like forståelige scouse-aksenten er et resultat av disse ulike påvirkningene.
På 1970- og 1980-tallet ble Liverpool hardt rammet av den økonomiske krisen i Storbritannia. «En rapport fra 1981, som ble offentliggjort 28 år senere, bekreftet at målet til Margaret Thatchers regjering var å la byen dø», sier Millward.2«Regional Policy. Inner city Policy: creation of urban development corporations to assist in regeneration of Liverpool and London Docklands», 30. juli 1979–7. august 1981. Se også Simon Parker og Rowland Atkinson, «Disorderly cities and the policy-making field: the 1981 English riots and the management of urban decline», British Politics, vol. 15, nr. 2, London, juni 2020. Massiv avindustrialisering førte til stor arbeidsledighet og fattigdom. Men de hadde fortsatt the Reds og the Blues, Liverpool FC og byens andre lag, Everton. «Vi var best i Europa. Fotball var det eneste området der Thatcher-regjeringen ikke kunne skade oss», sier den tidligere midtstopperen Jamie Carragher. Under direktør John Smith (1973–1990) hadde klubben sin mest ærerike periode, med elleve seriemesterskap og fire gull i Serievinnercupen og to i UEFA-cupen.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
«Liverpool FC reddet oss fra depresjon», sier historikeren Frank Carlyle i boka Local: A Club and Its City: Liverpool’s Social History (2019), som forskeren og fotballspesialisten Daniel Fieldsend har skrevet om klubben og byen. Fieldsend siterer også produsent og forfatter Dave Kirby, som i 1977 sa: «Klubben representerer hvem vi er, våre håp og drømmer. Den lar de fleste av oss komme oss gjennom helgene og glemme arbeidsledigheten, fabrikken og all dritten i hverdagen. Vi eksisterer for den, og den eksisterer for oss.» Tjue år senere skulle en spiller gjøre noe som fortsatt blir husket. Da havnearbeiderne streiket og kjempet for å beholde jobbene sine i 1997, feiret 21-åringen Robbie Fowler sitt 130. mål med å dra opp drakten og vise en t-skjorte hvor det sto: «500 havnearbeidere sparket siden september 1995». Med det fikk han offentlig oppmerksomhet om arbeidskonflikten, noe supporterne fortsatt hyller ham for.
Rettferdighet for de 96
I tillegg til den økonomiske krisen er det en annen tragedie som sveiser byens innbyggere sammen. 15. april 1989 spilte Liverpool semifinale i FA-cupen mot Nottingham Forrest på Hillsborough Stadium i Sheffield. Da kampen startet løp flere tusen forsinkede tilskuere inn på stadion. 96 av dem, hvorav flere barn, mistet livet da de ble presset mot stadionportene eller ble trampet i hjel.
Fire år tidligere, under finalen mot Juventus i Serievinnercupen på Heysel stadion i Belgia 29. mai 1985, hadde Liverpool fått skylden for at klubbens supportere stormet tribunen til Juventus-supporterne. 39 italienske og belgiske supportere mistet livet og 450 ble skadet. I 1989 befant klubben seg dermed nok en gang på tiltalebenken. Noen dager senere hadde The Sun overskriften «The Truth» på forsiden og la, i likhet med politiet, all skylden på supporterne. Avisen påsto at Liverpool-supportere hadde «urinert på de modige politifolkene [som forsøkte å hjelpe de skadde]», «plyndret ofrene» og «banket opp politibetjenter som ga ofrene munn-til-munn».
Under minnesmarkeringen for Hillsborough-tragedien på Anfield i 2009 holdt daværende statssekretær for kultur, media og idrett, Andrew Burnham, en tale på vegne av Gordon Browns Labour-regjering. Spontant reiste de rundt 28 000 tilskuerne seg og sang: «Rettferdighet for de 96!». Etterpå ble det igangsatt en uavhengig granskning som i 2012 skulle frikjenne Liverpool og rettet kraftig kritikk mot politiet, for blant annet å ha låst stadionportene, og mot løgnene som The Sun, andre medier og politikere ukritisk hadde videreformidlet.
Økte billettpriser
Hillsborough-tragedien har bidratt til å styrke Liverpool som en annerledesby, som toriene ikke har styrt siden 1972. De siste årene har supporterne på Anfield sunget sanger til støtte for tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn. «Ingen annen supportergruppe fikk dem til å gjøre det. Det skjedde spontant», sier Blott. «Urettferdighet har formet oss. Noen liverpudlians ser byen sin som en uavhengig enklave i Storbritannia. Vi ble forent allerede i 1911 av den store havnestreiken», sier supporteren Ian Byrne, som ble valgt inn i parlamentet for nabovalgkretsen West-Derby i fjor. «Vi er ikke engelskmenn; vi er scousere» står det tidvis på tifoene, de store tribunebannerne, på Anfield. «Liverpool er vår egen lille republikk», skriver Fieldsend.
Liverpool FC er seriemester i et land ledet av politikere som supporterne avskyr og som de anklager for bevisst å ha sendt byen inn i nedgang. I august i fjor buet supporterne under nasjonalsangen «God Save the Queen». «Mange supportere vil at landslaget skal tape», forteller forskeren og supporteren Joel Rookwood.
I 2007 kjøpte de to forgjeldede amerikanske investorene George Gillett og Tom Hicks klubben fra forretningsmannen og filantropen David Moores, som hadde eid den siden 1991. Supporterne reagerte med å starte Spirit of Shankly. Mobiliseringen ende med at de to tvilsomme investorene solgte klubben til FSG. I likhet med rivalene Manchester United, Chelsea, Arsenal og Tottenham, jobber Liverpool for å få enda flere utenlandske turister til Anfield. Billettprisene har blitt skrudd opp, og publikummet er blitt gentrifisert.
6. februar 2016 ledet Liverpool med to mål mot Sunderland, men i det 77. minutt forlot ti tusen supportere stadionet i protest mot at klubben hadde økt billettprisen til 77 pund (785 kroner). Økningen var ikke like drastisk som konkurrentenes, men supporterne likte det ikke. For de mange supporterne med deltidsjobber eller uten fast arbeid var økningen uakseptabel. Protesten til Spirit of Shankly fortsatte og spredte seg til andre britiske supportere. Mobiliseringen førte til at billettprisene på bortekamper ble satt til 30 pund, mens flere hundre billetter til Liverpools hjemmekamper selges for ti pund til lokale supportere.
Integreringsredskap
Supporterne erkjenner likevel at penger er uunnværlig for suksess. «Supporterne vil ha de beste spillerne. Dessverre er fotballøkonomien slik at de koster mye. I 2010 holdt vi på å rykke ned. Etter at FSG kom har vi vunnet alt», sier Byrne. De nye lederne i fotballklubben har samtidig kommet supporterne litt i møte, fordi de forsto at det var i deres interesse å holde liv i scouse-hjertet. Det er de lokale supporterne som skaper den unike stemningen på kampdagen. Stemningen er ikke bare viktig for å selge billetter i utlandet, men også ulike tjenester som overnatting på gode hoteller og omvisninger i byen. I samarbeid med klubben tilbyr selskaper som Virgin pakker til 95 pund som inkluderer omvisning på Anfield, et måltid i VIP-losjen på stadion, og møter med gamle storspillere.
I fjor forsøkte klubbeierne å få rettighetene til merkevaren «Liverpool» og flere populære supportersanger. Det britiske patentstyret avslo søknaden, sannsynligvis på grunn av mobilisering mot initiativet. Blott tror tvangsekteskapet mellom kapitalismen og klubbens og publikummets «sosialistiske ånd» har kommet for å bli: «Eierne av FSG vil alltid være kapitalister som vil ha profitt. Og supporterne vil alltid forsøke å stanse dem, eller sørge for at de gjør det på best mulig måte. Supporterne er tempelvokterne.»
Til tross for sine særegenheter er Liverpool ikke skånt for de store spenningene i Storbritannia. I 2016 stemte 58 prosent av velgerne i byen for å bli værende i EU, men i strøket Anfield, som er blant de ti fattigste i England, stemte 52 prosent for brexit. Som i resten av landet har det lenge vært en økt tendens til rasisme mot muslimer i Liverpool – rundt 25 000 av byens 500 000 innbyggere er muslimer. Men etter at den egyptiske storskåreren Mohamed Salah kom til laget i 2017, har hatkriminalitet mot muslimer falt med 16 prosent i byen og i regionen Merseyside, ifølge en studie fra i fjor.3Se Ala’ Alrababa’h, William Marble, Salma Mousa og Alexandra Siegel, «Can exposure to celebrities reduce prejudice? The effect of Mohamed Salah on Islamophobic behaviors and attitudes», Immigration Policy Lab, Stanford / Zurich, juli 2020. Forskerne analyserte også 15 millioner Twitter-meldinger og fant ut at antallet muslimfiendtlige Liverpool-supportere var halvert sammenlignet med supporterne til andre engelske klubber. Salah har dessuten fått en supportersang med følgende strofe: If he scores another few, then I’ll be Muslim too.
Allerede to år før Salah kom til klubben hadde Byrne fått i stand et samarbeid mellom Fans Supporting Foodbanks – som organiserer store matutdelinger til trengende før kamper – og flere moskeer i byen. I 2018 ble VM-kampen mellom Russland og Salahs Egypt sendt i Abdullah Quilliam-moskeen i byen. «Mange kom for første gang», forteller Byrne. «De fikk en varm velkomst. Fotball er et integreringsredskap for oss. Det er det beste vi kan gjøre, og en måte å knuse fordommene til de høyreradikale mediene på.»
Oversatt av redaksjonen
Quentin Guillon er journalist, i Liverpool for Le Monde diplomatique.
Fotnoter
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
