Foto: Andrey Sharpilo, Unsplash.

Verdenshandelens nye slaver

Flere hundre tusen sjøfolk er strandet på land eller til sjøs. For verdens regjeringer har handel vært viktigere enn sjøfolkenes helse. Nå frykter flere selskaper at handelsrutene skal kollapse.

Hvilket bunnløst dyp har koronapolitikken kastet verden ut i når sjøfolk må tigge om å i det minste få samme rettighet som varene de frakter, nemlig lov til å komme om bord eller forlate båten de er på? I oktober var over 800 000 av de 1,7 millioner sjøfolkene i verdens handelsflåter strandet. Noen er om bord og får ikke lov til å gå i land, mens andre er på land og får ikke komme om bord.

Uten arbeidskontrakt, og dermed lønn, står de landfaste på bar bakke. For de som ikke får gå i land fortsetter marerittet. Det begynte i mars da det ene etter det andre samfunnet stengte ned. Dermed fikk ikke mannskapene avløsning og måtte fortsette sin kummerlige tilværelse i de spartanske lugarene på konteiner- og bulkskipene, eller på de nedre dekkene på cruiseskipene. Mens deler av befolkningen i de nedstengte samfunnene på land frenetisk bestilte romaskiner og yogamatter fra Amazon, sørget sjøfolkene for at disse redningsplankene fra fabrikkene i Asia kom fram til havnene i Vesten.

Angstanfall og depresjon

I løpet av en vanlig måned går hundre tusen sjøfolk i land og erstattes av like mange. En stor del av mannskapsbyttene skjer i Hong Kong, Singapore og Filippinene. Men med stengte havner og grenser, kansellerte flyruter, forbud mot å gå i land, karantenetiltak og kafkask byråkrati, ble det vanskelig for et mannskap å møte opp på et gitt tidspunkt eller mønstre av sikre på at de fikk reise hjem. Siden mars har bare en fjerdedel av de planlagte vaktskiftene funnet sted.

Om bord er arbeidsvilkårene og sikkerhetsforholdene blitt stadig dårligere: «Hviletiden ignoreres og erstattes av ubetalt arbeidstid; systemer som er kritiske for at verdens skipsflåte skal kunne operere trygt blir forsømt hver dag med overfladiske fjerninspeksjoner», skrev Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) i en rapport i september.1«Beyond the limit. How Covid-19 corner-cutting places too much risk in the international shipping system», Den internasjonale transportarbeiderføderasjonens maritime sikkerhetskommisjon, London, september 2020. Sjøfolkenes skjebne fikk mye oppmerksomhet på forsommeren, da man klappet for disse usynlige arbeiderne2Se Marie-Béatrice Baudet, «Les marins perdus du coronavirus», Le Monde, 19. juni 2020. og paven sendte dem en egen videomelding 17. juni. Både arbeidsgivere og myndigheter lovet at situasjonen deres ville bli bedre. Den har bare blitt verre.

Konvensjonen om sjøfolks arbeids- og levevilkår fra 2006 sier klart at sjøfolk ikke skal være lenger enn elleve måneder om bord. Men flere tusen sjøfolk har nå jobbet på skipene sine i halvannet år. De er tvunget til å utvide arbeidskontraktene sine utover den lovlige grensen. De må dermed jobbe videre, ofte underbemannet og så fysisk og psykologisk utmattet at mange rammes av hallusinasjoner, angstanfall og depresjon. Det er blitt rapportert flere selvmord. De mangler tilgang til helsetjenester, får for lite hvile og lite eller ingen kontakt med sine nærmeste, og vet ikke hva framtiden vil bringe.

Samtidig frykter disse arbeiderne, som stort sett kommer fra lavlønnsland, å bli svartelistet hvis de klager eller legger ned arbeidet. De som sier fra til myndighetene «er døde», forteller Jean-Philippe Chateil fra det franske sjøoffisersforbundet FOOM-CGT. «De kommer aldri til å seile igjen: Arbeidsgiverne vil svarteliste dem». For å tvinge redere til å sende sjøfolkene hjem, mener han at havnestatskontrollørene bør få mulighet til å arrestere skip som bryter reglene. «Men statene har allerede valgt sin prioritering: knirkefri handel, selv om det betyr å gjeninnføre slaveri i handelsflåten», sier Chateil.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Saftig dobbeltmoral

I anledning den internasjonale dagen for sjøfart 24. september advarte ITFs generalsekretær: «Hvis vi ikke klarer å avløse disse stadig mer utmattede sjøfolkene, vil det bli flere ulykker – det vil bli oljeutslipp langs kysten vår og døde i våre farvann.» FNs generalsekretær har på sin side bedt regjeringer om å definere sjøfolk som «essensielle arbeidere», en status som for eksempel gjør at sykepleiere kan krysse grenser i nedstengte land. Vil hans formaning, den andre siden juni, overbevise statsledere lammet av koronafrykt?

I mellomtiden blir de økonomiske elitene stadig mer bekymret for mulig kollaps i de maritime handelsrutene, hvor 90 prosent av verdenshandelen passerer. Financial Times, som vanligvis ikke er spesielt opptatt av arbeideres kår, erklærte 29. september: «Dette er de vanligvis skjulte arbeiderne som får globaliseringen til å fungere. De fortjener en mye bedre behandling.» Avisen trakk også fram et brev tretti ledere i selskaper som Nestlé, Unilever, Procter & Gamble, Danone og PepsiCo, hadde sendt til FNs generalsekretær 24. september, hvor de ba ham legge press på statsledere for å få slutt på «denne moderne formen for tvangsarbeid».

Det er en smule hyklersk at disse selskapene plutselig har inntatt samme standpunkt som fagforeningene, når de inntil nå har hatt få problemer med det moderne slaveriet i en sektor der bemanningsbyråene, som hyrer inn mannskapene, ofte blir kalt «menneskehandlere». Der tre fjerdedeler av verdensflåten er registrert under bekvemmelighetsflagg i Bahamas, Panama eller Liberia for å unngå skatt og anstendige arbeidsvilkår for sjøfolkene. Der det er lovlig å jobbe i fjorten timer om dagen med ti timers hvile delt opp i to bolker. Der mannskapet er en mindre viktig budsjettpost enn bunkersolje. Disse selskapene vet at det nederste hjørnet i verdenshandelens omvendte pyramide holdes oppe av noen hundre tusen utslitte filippinske, indonesiske, kinesiske, russiske og ukrainske arbeidere. Og de er redde.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

«Vi har ikke gjort noe på tretti år»

Neste sak

Den store nedstengningen av den tredje verden

Andre saker om Arbeid

«Vi holder deg i live»

31 prosent av amerikanske arbeidstakere har en såkalt ufaglært jobb. Jobbene er slitsomme, monotone og elendig

Skyld på roboten

Siden begynnelsen av 2010-tallet har en stri strøm av rapporter spådd at minst en tredjedel av

En verden på autopilot

Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i

ILOs tvetydige strategi

Farlige forbindelser mellom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og de internasjonale finansinstitusjonene.
Hvert 15. sekund dør en arbeider av

0 kr 0