Provinsialismens privilegium

Provinsialismens privilegium er å drømme om en plass i begivenhetenes sentrum, med fare for å bli fanget i andres drømmer.

Norske lederskribenter skriver som om det første verdensledere gjør om morgenen er å åpne VG, skal Georg Johannesen ha bemerket en gang. I høst har observasjonen vært mer treffende enn noensinne. For norske kommentatorer har på ingen måte forlatt sin trang til å fortelle alt og alle hva de skal mene, uavhengig om disse har de språklige forutsetningene eller den minste interesse av å lese det. I tillegg synes fenomenet å ha erobret alle lag av offentligheten, helt ned til den minste kommentar på sosiale medier.

Nå er det ikke bare Dagbladet-kommentatorer som utbasunerer at de «er nyforelska i Fox News» (5. november, fordi kanalen gikk imot Trump), som om det i lang tid har vært den mest naturlige fritidssyssel å se på en høyreradikal amerikansk tv-kanal. Overalt i kommentarer i tradisjonelle og sosiale medier synes det som om norsk og amerikansk offentlighet har smeltet sammen. Når Klassekampen skriver om amerikanske mediers snille behandling av Biden, er kommentarene at man ikke må kritisere Biden, at avisen må «gi ham en sjanse», som om en norsk avis har noen som helst innflytelse på amerikansk politikk.

Språklig tilgjengelighet og 70 år med kulturindustrielt hegemoni synes å ha fjernet all distanse og skapt en kollektiv forestilling om felles offentlighet – som selvsagt bare finnes på den ene siden av Atlanterhavet. For USA er ikke bare geografisk langt unna, også politisk er det en enorm avstand fra Norge til USAs antikverte politiske system, som mer eller mindre er bygd på legalisert korrupsjon og tømt for politikk. Til gjengjeld er det stappfullt av moralisme og tårer, som Thomas Frank skriver: «Fra utsiden må det være rart å se verdenshistoriens rikeste og mektigste nasjon stake ut sin kurs med moralsk utskjelling og skinnhellig posering, vasket i flere millioner liter med amerikanske høyoktantårer. Det må være spesielt irriterende når du vet at hva enn dette landet finner på, så vil det få enorme konsekvenser for din nasjon og ditt liv.»

Den omfattende dekningen av det amerikanske presidentvalget i norske medier er blitt forsvart med at USA, enn så lenge, er verdens siste gjenværende supermakt og en alliert i NATO. Men nettopp dette ytre blikket på konsekvensene av USAs politiske valg har vært nærmest fraværende. I likhet med de fire siste årene har det knapt vært debatt om farene med en militærallianse, og en verdensorden, dominert av et så ustabilt land. I stedet har Norge stilltiende akseptert å trappe opp sin rolle som hjelper for det amerikanske imperiet og pliktskyldig lovet å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP for å styrke en allianse som allerede har større militærbudsjetter enn resten av verden til sammen.

Provinsialismens privilegium er å drømme om en plass i begivenhetenes sentrum, med fare for å bli fanget i andres drømmer.

© norske LMD

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Kinas posisjonering i FN

Neste sak

Afrikas gryende legemiddelindustri

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med,

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

0 kr 0