Etter flere dager med pinefull venting på det endelige valgresultatet, vant Joe Biden til slutt over Donald Trump. Men Bidens halvhjertede seier var ikke den definitive avvisning av Trump – og trumpismen – som Demokratene så intenst håpet på. Snarere viste valget seg ganske så katastrofalt for dem. Til tross for de imponerende summene de hadde samlet inn til valgkampen (1,5 milliarder dollar bare fra juli til september),1Rebecca R. Ruiz og Rachel Shorey, «Democrats see a cash surge, with a $1.5 billion ActBlue haul», The New York Times, 16. oktober 2020. maktet de ikke å vinne tilbake kontrollen i Senatet. Samtidig mistet de flere seter i Representantenes hus og klarte ikke å få majoritet i et flertall av delstatsparlamentene, som har betydelig makt i USAs desentraliserte føderale system.
Den ubehagelige sannheten er at uten koronapandemien og den økonomiske katastrofen den utløste – arbeidsledigheten var 14,7 prosent i april, et nivå USA ikke har sett siden 1930-tallet – hadde Trump ligget godt an til å bli gjenvalgt. Etter å ha blitt eksponert i fire år for presidentens utallige løgner, for hans klønete håndtering av koronakrisen og hans ondskap, konspirasjonsteorier og rasisme, svarte det amerikanske folket med å gi ham over 73,7 millioner stemmer,2Per 20. november 2020. mer enn noen republikansk kandidat noensinne har fått, og selv ti millioner mer enn han fikk i 2016.
I februar gikk økonomien bra. Arbeidsledigheten var på rekordlave 3,5 prosent, inflasjonen var under 2,3 prosent, og i siste kvartal i fjor var den økonomiske veksten på solide 2,4 prosent. Den sterke økonomien, fraværet av en større krig og fordelen som alle sittende presidenter har, fikk mange analytikere og økonomer til å spå seier for Trump.3Se for eksempel Jeff Cox, «Trump is on his way to an easy win in 2020, according to Moody’s accurate election model», CNBC, 15. oktober 2019. Om forverringen av koronapandemien og den økonomiske situasjonen til slutt svekket sjansene hans, har trumpismen på ingen måte blitt utryddet fra amerikansk politikk.
Høy pris for Demokratene
Trump har fortsatt flere titalls millioner entusiastiske tilhengere, og støtte hos konservative organisasjoner som Club for Growth (mot beskatning og omfordeling) og Family Research Council (evangelisk kristen organisasjon mot abort, skilsmisse og rettigheter for seksuelle minoriteter), samt medier som Fox News og Breitbart. Dessuten har ingrediensene som gjorde at Trump vant i 2016 ikke forsvunnet: innvandringsfiendtligheten i et land som opplever sin største demografiske forvandling på over et århundre, rasespenninger, en nedlatende høytutdannet elite, og en voksende følelse av at globaliseringen har tjent interessene til multinasjonale selskaper og overklassen på bekostning av mange amerikanske lokalsamfunn og vanlige amerikaneres levestandard.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Trumpisme er del av et globalt «populistisk» opprør mot politiske, økonomiske og kulturelle eliter, spesielt fra dem som har fått livet rasert av globalisering og avindustrialisering. Som John Judis påpeker, har «høyrepopulismen» en tendens til å trives når de store partiene ignorerer eller bagatelliserer reelle problemer.4John B. Judis, The Populist Explosion: How the Great Recession Transformed American and European Politics, Columbia Global Reports, New York, 2016. Demokratene bærer i så måte mye av skylden for at trumpismen oppsto og fikk fotfeste. Bill Clintons støtte til Den nordamerikanske frihandelsavtalen (Nafta) som trådte i kraft 1. januar 1994, og hans iherdige lobbyering for å få Kina med i Verdens handelsorganisasjon (WTO), gikk hardt utover det amerikanske arbeidsmarkedet. Economic Policy Institute anslår at Kinas inntreden i WTO kostet USA 2,4 millioner industriarbeidsplasser.5Robert E. Scott, «US-China trade deficits cost millions of jobs, with losses in every state and in all but one congressional district», Economic Policy Institute, Washington DC, 18. desember 2014.
Barack Obama gjorde ikke særlig mer for å vise at Demokratene bryr seg om arbeiderklassen. Han utnevnte Wall Street-vennlige Timothy Geithner til finansminister. Han nektet å straffeforfølge bankfolkene som utløste finanskrisen i 2008 og klarte ikke å beskytte de mange millionene som mistet bolig og pensjon som følge av krisen. For fire år siden betalte Demokratene en høy pris for sin prioritering av frihandel framfor amerikanske arbeidere. En ny studie utført av økonomiprofessor David Autor ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) konkluderer med at tap av arbeidsplasser som følge av Kinas økende tyngde i verdenshandelen kan ha gitt Trump de få prosentpoengene som ga ham seier i de avgjørende industridelstatene Michigan, Wisconsin og Pennsylvania i 2016.6David Autor et al., «Importing political polarization? The electoral consequences of rising trade exposure», American Economic Review, vol. 110, nr. 10, Nashville, oktober 2020.
Farlig valgsystem
Demokratene, som historisk har blitt oppfattet som «arbeidernes parti», har over lang tid mistet oppslutning i arbeiderklassen, særlig blant hvite. Denne trenden fortsatte i år. I de første valgdagsmålingene7«National exit polls: How different groups voted», The New York Times, november 2020. oppga 64 prosent av de hvite velgere uten utdannelse at de hadde stemt på Trump, mens 34 prosent stemte på Biden. Trump var spesielt populær blant evangeliske kristne (81 prosent) og velgere i rurale strøk (65 prosent). I de fattigste valgkretsene, hvor oppslutningen til Republikanerne har økt jevnt siden år 2000, er det nå langt større sannsynlighet for republikansk flertall, mens 44 av de femti rikeste valgkretsene – og alle de ti rikeste – representeres av Demokratene.
Denne inversjonen av forholdet mellom klasse og politisk preferanse gir fruktbar jord for en ny trumpisme uten Trump. Uten en radikal kursendring hos Demokratene, vil de fattigste fortsette å vende seg til Republikanerne og deres à la carte-meny med syndebukker: innvandrerne, de svarte, utlendingene og «elitene».
Republikanerne er unektelig blitt et høyreekstremt parti, på mange måter like ekstremt som de autokratiske partiene som for tiden sitter med makten i Ungarn og Tyrkia. Og de som har motsatt seg denne utviklingen innad i partiet har blitt utrensket, slik som Arizona-senator Jeff Flake (2013–2019) og South Carolina-representant Mark Sanford (2013–2019). Partiet er nå trygt i hendene på trumpistene og vil bli værende der i all overskuelig framtid.
Høyrepopulisme er en langt større fare i USA enn i mange europeiske land, der proporsjonale valgordninger som regel – selv om det finnes unntak – fører til langt lavere oppslutning for høyreekstreme partier, som i Nederland (hvor Frihetspartiet bare fikk 13 prosent av stemmene i parlamentsvalget 2017) eller i Spania (der Vox fikk en toppnotering på 15 prosent i parlamentsvalget i fjor). I USA har høyre-populistene nå fått kontroll over det ene av landets to dominerende partier, og i landets system med flertallsvalg er det nesten umulig å få fram nye partier. Valgsystemet legger dermed veien åpen for en framtidig demagog som er langt farligere enn Trump – tenk deg en person med Reagans karisma og Obamas intelligens og disiplin.
Navigasjon under krysspress
Biden kommer til makten i et polarisert land, der koronapandemien har forverret de sosiale ulikhetene. Ifølge arbeidsdepartementet har USA aldri før opplevd en økonomisk krise som rammer så skjevt. Da krisen var på sitt verste forsvant åtte ganger flere lavtlønnede jobber enn høytlønnede. Overgangen til hjemmekontor har tydelig favorisert de med høyest utdanning. Lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende med universitetsutdannelse hadde fire ganger større sannsynlighet for å kunne jobbe hjemmefra enn arbeidere uten høyere utdanning.8Heather Long et al., «The covid-19 recession is the most unequal in modern US history», The Washington Post, 30. september 2020.
Samtidig har de rikeste amerikanerne blitt enda rikere. Fra nedstengningen begynte 18. mars og fram til 20. oktober økte formuen til landets 643 milliardærer med 931 milliarder dollar – en økning på nesten en tredjedel av deres totale formue. Og Biden står i gjeld til disse ultrarikingene. På seks måneder fikk valgkampen hans over 200 millioner dollar fra folk som ga 100 000 dollar eller mer i valgkampbidrag. Finansmaktens episentre i USA – Wall Street, Silicon Valley, Hollywood og investeringsfond – ser ham som en president som ikke vil true deres grunnleggende økonomiske interesser.
Med et senat som sannsynligvis vil bli ledet av den hensynsløse Kentucky-senatoren Mitch McConnell, vil Biden slite med å gjennomføre noe som helst av programmet sitt. Samtidig som høyresiden i Senatet vil begrense handlingsrommet hans drastisk, vil han også komme under press fra venstrefløyen i eget parti med Bernie Sanders og Elizabeth Warren i spissen. Å navigere seg gjennom et slikt krysspress ville vært utfordrende for enhver president, men det vil bli spesielt vanskelig for en så ukarismatisk skikkelse som Biden.
Biden må samtidig også markere avstand fra politikken til Obama, som han så lojalt tjente som visepresident. For å forhindre at trumpismen vokser seg sterk igjen, må han klart og tydelig vise at han står på siden til de mange amerikanerne som har blitt hardt rammet av den nyliberale politikken både Demokratene og Republikanerne har ført de siste førti årene. Det vil kreve at han forlater den varsomme sentrismen som har preget hele hans karriere og gjennomfører en radikal vending i sitt eget parti.
Den beste vaksinen
Hvilken form kan en slik vending ta? En dramatisk – og politisk populær – strategi vil være å jobbe for en skatt på store overskudd, spesielt rettet mot de som har blitt rikere under pandemien, på samme vis som de rikeste ble skattlagt under og etter andre verdenskrig. Den nødvendige stimuleringspakken som Biden-administrasjonen garantert vil forsøke å få vedtatt kan ikke være rettet mot de største konsernene (slik som Obamas i 2009). Den må rette seg mot de som er hardest rammet av krisen: lavtlønte, arbeidsledige og mindre bedrifter. Et annet viktig tiltak vil være å gi en reell beskyttelse til de mange millioner leietakerne og huseierne som nå trues med hjemløshet midt i en pandemi.
Et senat med et republikansk flertall vil garantert ikke godkjenne slike tiltak. Men hvis Demokratene gjør alt de kan for å få dem vedtatt, vil de høyt og tydelig vise at de igjen er blitt vanlige amerikaneres parti, slik Franklin D. Roosevelt gjorde med New Deal. Demokratene vil i så fall framstå som et handlingsvillig parti, i motsetning til de passive republikanere i Senatet i forkant, av mellomvalget i 2022. Det er den beste vaksinen mot en ny og enda giftigere trumpisme.
Oversatt av redaksjonen
Jerome Karabel er professor i sosiologi ved University of California, Berkeley.
- 1Rebecca R. Ruiz og Rachel Shorey, «Democrats see a cash surge, with a $1.5 billion ActBlue haul», The New York Times, 16. oktober 2020.
- 2Per 20. november 2020.
- 3Se for eksempel Jeff Cox, «Trump is on his way to an easy win in 2020, according to Moody’s accurate election model», CNBC, 15. oktober 2019.
- 4John B. Judis, The Populist Explosion: How the Great Recession Transformed American and European Politics, Columbia Global Reports, New York, 2016.
- 5Robert E. Scott, «US-China trade deficits cost millions of jobs, with losses in every state and in all but one congressional district», Economic Policy Institute, Washington DC, 18. desember 2014.
- 6David Autor et al., «Importing political polarization? The electoral consequences of rising trade exposure», American Economic Review, vol. 110, nr. 10, Nashville, oktober 2020.
- 7«National exit polls: How different groups voted», The New York Times, november 2020.
- 8Heather Long et al., «The covid-19 recession is the most unequal in modern US history», The Washington Post, 30. september 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
