Ukrainas ruinerende bankreform

Siden 2014 har Ukraina avviklet over hundre banker for å bekjempe den utbredte korrupsjonen i landet. Men oppryddingen har snarere ført til en omfordeling av rikdommen innad i landets oligarki, og ruinert mange tusen småsparere.

Ukrainas største bank PrivatBank ble nasjonalisert under bankoppryddingen. Mange mener det var en politisk motivert beslutning, for å redusere oligarken Ihor Kolomojskijs makt. Her fra en filial i Lviv 19. desember 2016. Foto: Mykola Tys, Shutterstock.

«Hvor ble det av pengene våre? Hvor?» spør Maria Klimenkova (65) fortvilt. Den pensjonerte regnskapsføreren er en av 160 000 ukrainere, hovedsakelig fra øvre middelklasse, som mistet sparepengene sine da Ukrainas sentralbank gjennomførte en opprydding i landets bankvesen mellom 2014 og 2017. Da banken Finans og kreditt ble likvidert i 2015, mistet hun innskuddet sitt på 64 000 dollar (516 000 kroner etter daværende valutakurs) – en sum tilsvarende tolv års gjennomsnittslønn.

Ukrainas bankvesen har i lang tid lidd under de mange problemene i finanssystemet som ble innført etter Sovjetunionens fall: manglende betalingsevne, uklare eierstrukturer, lån til venner og slektninger, regnskapsjuks, sviktende tilsynsmyndigheter og mangelfulle lover. Med krigen i Donbass og tapet av Krim i 2014 mistet landet 25 prosent av sin industriproduksjon. Ukraina kuttet også båndene til sin største handelspartner, Russland. Siden ble landets valuta, hryvnja, devaluert tre ganger. Det sendte landets allerede skakkjørte bankvesen mot stupet.

Befolkningens ansvar

På ordre fra sine vestlige partnere, som landets finanser var avhengig av, gjennomførte regjeringen til president Petro Porosjenko (valgt i 2014) derfor en radikal opprydning i banksektoren. Over hundre forretningsbanker forsvant, og halverte landets bankvesen. Mange av de nedlagte bankene var bare skallselskaper som ble brukt til å skjule ulovlige inntekter, som regel i utlandet, eller banker som i regnskapene bare hadde gjeld og ingen verdier eller eiendeler. I tillegg kom den mer sensitive gruppen konkurstruede banker eid av mektige forretningsmenn. Noen var blant landets største: I tillegg til Finans og kreditt (10. plass), som tilhørte gruve- og metallmagnaten Kostjantyn Zjevago, rammet oppryddingen også Delta Bank (4. plass), eid av Mykola Lagun, og Nadra, eid av oligarken Dmytro Firtasj, som tjente seg søkkrik på gasshandelen med Russland, før han falt ned til en 24. plass blant landets rikeste etter 2014.

Mens regjeringens opprydding bare ga Firtasj noen riper i lakken, ble vanlige ukrainere ruinert. Statens innskuddsgaranti dekket maksimalt 200 000 hryvnja (60 000 kroner). Oppgaven med å betale erstatning til sparekundene og auksjonere bort verdiene til de avviklede bankene tilfalt Innskuddsgarantifondet. Den delvise erstatningen til rundt to millioner bankkunder og refinansieringen av visse banker (som endte med å gå konkurs likevel), kostet en sum tilsvarende nesten 14 prosent av landets BNP. Legger vi til de rene tapene til sparekundene og bedriftene (16 prosent av BNP), kom regningen på nesten 30 prosent av BNP.

Oppryddingen i landets bankvesen hadde et ansikt utad: Valerija Hontareva, landets sentralbanksjef fra juni 2014 til mai 2017. I mars 2017 sa hun til Financial Times at hun hadde vært under et «absolutt utrolig press», som inkluderte fysiske trusler fra en oligark som hun foretrakk å ikke navngi.1Neil Buckley og Roman Olearchyk, «Valeria Gontareva: Ukraine’s central bank reformer», Financial Times, London, 26. mars 2017. Hun fortalte også at disse bankene «samlet inn penger fra alle mulige kilder – for det meste innskudd fra privatpersoner – og investerte disse pengene i sine egne virksomheter».

Hontareva mener, i likhet med de internasjonale finansinstitusjonene som hun fulgte anbefalingene til, at opprenskningen var rettferdig, nødvendig og at den gikk redelig for seg. Men befolkningen hadde også et ansvar for krisen, mener Aleksander Pavlov, leder for finansinstitusjoner i Ukraina i Den europeiske utviklingsbanken (EBRD), en institusjon som har gitt teknisk og økonomisk støtte til Ukrainas innskuddsgarantifond. For fikk ikke ukrainerne, i likhet med grekerne før dem, raske penger uten å bry seg om de tvilsomme betingelsene til bankene? «Hvis noen tilbyr deg lån med 25 prosent rente, må du skjønne at banken sannsynligvis ikke er helt ærlig. Du kan ikke gi brannmennene skylden for at at huset ditt brenner ned», sier han.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Økonomiprofessor Sofia Lobozynska ved Universitetet Ivan Franko i Lviv er enig: «Hvis dette var den eneste måten å redde pasienten på, måtte det gjøres umiddelbart.»

Verdier på billigsalg

Likevel stiller mange nå spørsmål om det var riktig beslutning, også innad i den ukrainske sentralbanken. I 2016 utnevnte Porosjenko den tidligere økonomiministeren (2007–2010) Bohdan Danylysjyn til å lede Sentralbankrådet, et internt kontrollorgan som hadde vært uten leder i reformens to første og avgjørende år. «Mange banker hadde problemer, ikke på grunn av eierne, men på grunn av de økonomiske utfordringene skapt av krigen og devalueringen av hryvnjaen», sier Danylysjyn. Han mener at de burde fått tid til å bygge kapital i påvente av bedre tider. Enda verre var det at de offentlige myndighetene virket ute av stand til å stanse kapitalflukten etter at bankavviklingene ble annonsert. «I dagene forut tok mange eiere ut verdiene sine», bekrefter Viktor Novikov, nåværende visedirektør i Innskuddsgarantifondet.

Mange av de vi snakker med sår også tvil om hvor upartisk sentralbanken var i valget av hvilke banker som skulle avvikles. I sommer uttalte sjeføkonom i sentralbanken Andrej Blinkov til en næringslivsnettavis: «Noen få virksomheter ble stengt av politiske årsaker, og sentralbanken har ikke lagt skjul på at den valgte å fjerne dem fra markedet fordi de hadde bånd til den tidligere regjeringen.»2«En halv trillion for jorda. Hvor mye tjente Hontarevas team på bankkrisen?» (på ukrainsk), UBR, 3. august 2020. Det lå også politiske grunner bak nasjonaliseringen av landets største bank, PrivatBank, som var for stor til å avvikles. Banken ble nasjonalisert i 2016, på samme tid som eieren, den innflytelsesrike milliardæren Ihor Kolomojskij, var i åpen konflikt med Porosjenko.

Noen mener også at statens salg av verdiene til de avviklede bankene ikke gikk helt riktig for seg. «Fondet solgte verdiene til noen få finansselskaper, til bare en til fem prosent av pålydende verdi [før krisen]», sier Danylysjyn. «Disse solgte de så videre for 50–80 prosent mer.» Han ser det som bevis på at myndighetene solgte verdiene til de avviklede bankene på billigsalg. «Dessverre fikk vi banker med verdier som allerede hadde økonomiske problemer», sier Novikov til sitt forsvar. Innskuddsgarantifondet påpeker at «bankenes verdier hadde blitt betydelig devaluert» etter 2014, da Ukraina «opplevde en økonomisk krise og en ulovlig annektering og okkupasjon av en del av landets territorium, i tillegg til devalueringen av den nasjonale valutaen».

Lyssky aktører

På et støyende kjøpesenter i en forstad til Kiev forteller Oleg Dorosjenko (47) oppgitt sin historie. Han og familien var kunder i Finans og kreditt, og tapte 400 000 dollar da banken ble avviklet. I september 2015 opprettet ingeniøren Forening for sparekunder i Ukrainas banker for å hjelpe kundene som var blitt snytt og kreve oppreisning. Foreningen har nå 140 000 medlemmer, inkludert Klimenkova. Etter opprettelsen har Dorosjenkos dager gått med til rettsmøter, møter med medlemmer og underskriftskampanjer. I 2018 førte arbeidet hans til at forvaltningsdomstolen slo fast at sentralbanken var skyldig i konkursen til Finans og kreditt. Sparekundene har likevel ikke fått en fullverdig erstatning. Dorosjenko anslår at 38 mennesker har tatt livet sitt etter at de mistet alle sparepengene sine.

De ruinerte bankkundene risikerer også å bli brukt av aktører med baktanker. Nå vi spør ham direkte, innrømmer Dorosjenko at han har fått økonomisk og logistisk støtte fra Julia Timosjenko. Etter å ha havnet på tredjeplass i presidentvalget i 2019, har den tidligere statsministeren satset på sparekundenes sak. Hun krever at det må opprettes et parlamentarisk utvalg for å undersøke sentralbankens handlinger. Dorosjenkos forening får også støtte fra bloggeren og journalisten Oleksandr Dubinskyj, som er blitt valgt inn i parlamentet for Folkets tjener, partiet til president Volodymyr Zelenskyj. Medieglade Dubinskyj er svært kritisk til sentralbankens handlinger. Samtidig er han ikke en nøytral part, ettersom han fortsatt antas å ha tette bånd til sin tidligere arbeidsgiver, Kolomojskij, som siden desember 2016 har kjempet for å få tilbake kontrollen over PrivatBank.

I mai i fjor gjorde en ny lov, ofte kalt «Kolomojskij-loven», det forbudt å gi nasjonaliserte banker tilbake til sine tidligere eiere. Loven favner også bredere, og reduserer drastisk muligheten til å anke sentralbankens avgjørelser. Argumentet er at det skal verne den mot et korrupt rettsvesen, men gjør i praksis sentralbanken nesten urørlig. Med denne loven gravlegges definitivt håpet til sparekunder som Klimenkova og Dorosjenko om å få en oppreisning via rettsvesenet. Loven var også en nødvendig betingelse for at Det internasjonale pengefondet (IMF) i juni skulle utbetale første del av et nytt lån på fem milliarder dollar. Sentralbankens råd for finansiell stabilitet ba i september om en tredobling av innskuddsgarantien, fra 200 000 til 600 000 hryvnja, men IMF gikk bare med på 300 000 hryvnja (90 000 kroner).3Uttalelse fra Andrej Olensjik, visedirektør for Innskuddsgaranti­fondet, på en nettdebatt arrangert av den ukrainske avisen Financial Club 27. oktober.

Tyveri uten straff

Det er fortsatt vanskelig å si hvem som til slutt slo kloa i verdiene til de likviderte bankene på grunn av de mange mellomleddene, men en konsekvens av oppryddingen i banksystemet er nå tydelig: Det ukrainske bankvesenet har blitt konsentrert på noen få hender. Det er blitt et «oligopol», mener Danylysjyn. Som et resultat har bankenes rentemargin (differansen mellom innlånskostnaden og utlånsrenten) økt betydelig: fra 4,5 prosent mellom 2012 og 2014 til 6 prosent mellom 2015 og 2019, og rekordhøye 8 prosent i fjor med koronakrisen. Til sammenligning skal rentemarginen ha vært 3,5 prosent i nabolandet Polen i fjor.4Bodgan Danylysjyn, «Femten fakta om bankreformen» (på russisk), DS News, 16. oktober 2020. Det har de offentlige bankene (som inkluderer landets fire største banker) og utenlandske banker tjent godt på. I 2014 var det 19 utenlandske banker i Ukraina, i november i fjor var tallet 22. I samme periode falt antallet banker i landet fra 180 til 74.

På et dårlig opplyst kjøkken i et ungdomsherberge i sentrum av Kiev, vrir Klimenkova seg i hendene. Etter at hun mistet sparepengene sine, lever hun på en mager pensjon på 2600 hryvnja (840 kroner) i måneden. Hun er avhengig av hjelp fra barna sine. «De legger penger til side for oss, og gir oss gaver. Jeg er heldig som har så flotte barn», sier hun med et trist smil. Før hun går etter intervjuet er over, snur hun seg i døråpningen: «Hvem skal gi oss pengene tilbake? Hvem vil bli straffet for å ha stjålet dem?» Spørsmålet står fortsatt ubesvart.

Oversatt av redaksjonen

Laura Diab og Guillaume Ptak er journalister.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Tahrir, et beleiret symbol

Neste sak

Vaklende topp

Mer Ukraina

Skuffelse i Ukraina

I desember vekket Paris-toppmøtet nytt håp om en løsning på konflikten i Donbass. Men de beskjedne

Pogromene Vesten ignorerte

Antisemittismen fikk i den russiske borgerkrigen (1917–1922) fritt spillerom, spesielt i Ukraina hvor de kontrarevolusjonære styrkene

Straffe eller forføre?

Handelsblokade fra nasjonalistmilitser tvinger Ukraina til å ta et valg.Den ukrainske regjeringen står overfor et dilemma:

0 kr 0