Natta vi tapte

I hundrevis, sannsynligvis tusenvis, av år sov de fleste mennesker i to bolker med et våkent intervall imellom.

april 2021
Henri Rousseau, La Bohémienne endormie, 1897.

De første dagene av høsten 1878 vandret den 27-årige Robert Louis Stevenson tolv dager i den sørfranske fjellkjeden Cevennes. Hans eneste reisefølge var et esel kalt Modestine. Hans litterære berømmelse med Skatten på sjørøverøya lå ennå fem år fram i tid. Midtveis i vandringen slo han leir i en liten lysning omgitt av furutrær. Etter et styrkende kveldsmåltid krøp han ned i soveposen med en lue over øynene da sola hadde gått sin gang. Men i stedet for å sove til daggry, våknet han en stund etter midnatt, røykte en sigarett og nøt en times kontemplasjon. Aldri før hadde han opplevd en så «behagelig time», fri fra «vår sivilisasjons fengsel». «Til hvilket uhørlig signal», undret han, «til hvilket ømt streif fra moder natur blir så alle disse sovende på samme tid vekket til liv?»

Det Stevenson ikke visste var at det han opplevde denne høstnatta var påfallende lik en form for søvn som en gang var svært utbredt. Inntil moderne tid var faktisk en time eller mer med våketid midt på natta vanlig for de fleste vesteuropeere, og ikke bare for gjetere og tømmerhuggere som slumret under åpen himmel. Folk sto opp for å tisse, røyke eller til og med besøke naboene. Mange ble liggende i senga, hvor de elsket, ba eller, kanskje enda viktigere, reflekterte over drømmene de ofte hadde før de våknet fra sin «første søvn».
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal