Verdens ende eller framtidens begynnelse

En bølge av apokalyptisk sakprosa ruller mot oss fra en framtid full av forestilte katastrofer. Selv ikke en overfladisk lesning av de mest profilerte titlene som er stilet til et allment publikum, tillater oss å se dem kun som rene projeksjoner av samtidens frykt eller håp, eller forsøk på å skremme oss til besinnelse. Katastrofens mangetydige mening blir diskutert som en kulturell utfordring. Et påfallende og oppløftende element i flere av disse bøkene, er at spørsmålet om undergang og kollaps også vender blikket vårt mot en kommende verden og menneskehetens fjerne framtid.

Fra miljøet ved Oxford-universitetets Future of Humanity Institute kommer Thomas Moynihans X-Risk – How Humanity Discovered Its Own Extinction (2020). I Moynihans fascinerende argument er faren for utslettelse selve modernitetens kongstanke og det som står på spill i forsøket på gjøre sivilisasjonen til et moralsk fornuftsprosjekt. Han påpeker at «framtiden», forstått som menneskenes felles framtid, var så å si fraværende som forestilling i antikken og forble en sjelden tematikk helt fram til moderne tid. Moynihan forklarer dette fraværet med at man slett ikke var åpen for at menneskene og naturen overhodet kunne forsvinne. Mennesker, dyr og planter var en selvsagt del av kosmos’ faste møblement. Selv de som tidvis har fantasert om menneskehetens utryddelse, som Platon, naturfilosofen Lukrets og senere opplysningstenkeren Denis Diderot, forestilte seg at alt det levende som eventuelt gikk heden simpelthen ville komme tilbake i samme form. Naturen ble sett som god, uutslettelig og full av overflod. Først på 1800-tallet begynte man å se livet som et skjørt unntaksfenomen i verdensrommet. Det dukket opp fantasier om kosmiske katastrofer, romantisk-melankolske forestillinger om sønderknuste planeter, verdener som går til grunne, eller menneskehetens samlede bortgang, slik som i Mary Shelley sin epidemiske framtidsfortelling The Last Man (1826).
(…)