Tilbake til arabisk

Arabisk, det hellige språket i Koranen, har en tvetydig posisjon i Tyrkia. I den osmanske perioden satte det et varig preg på tyrkisk, både i dagligtalen og skriftkulturen. Eliten i det osmanske riket snakket en blanding av tyrkisk, arabisk og persisk, kalt osmansk tyrkisk (osmanlıca), som ble skrevet med det arabiske alfabetet. «Arap» var ikke bare et religiøst språk, men også et klassisk språk på linje med persisk som det ble undervist i på videregående skoler, slik det ble undervist i gammelgresk og latin i Vest-Europa. Det arabiske språkets opphøyde status forsvant da den tyrkiske republikken ble grunnlagt i 1923. Mustafa Kemal, også kjent som Atatürk, var opptatt av å bringe landet sitt nærmere den vestlige sivilisasjonen og gjennomførte en rekke språkreformer for å av-arabisere det tyrkiske språket.

I 1928 ble det arabiske alfabetet forlatt til fordel for det latinske, og de arabisk-persiske elementene i språket ble erstattet av «tyrkiske» ekvivalenter. Allerede i 1924 hadde Atatürk stengt de religiøse skolene, medrese, hvor mye av undervisningen foregikk på arabisk, og fjernet undervisningen i arabisk og persisk fra de offentlige læreplanene. Det ble fortsatt undervist i koranarabisk på imam hatip-skolene, som ble innført samme år for å utdanne religiøst personell til Diyanet, religionsdepartementet. I 1932 utvidet Atatürk tyrkifiseringen av religionen med innføringen av bønnerop (ezan) på tyrkisk, og ble det første landet i den muslimske verden med bønnerop på et annet språk enn arabisk. (…)