Hvorfor Assad-regimet har overlevd

Den 26. mai 2021 ble Syrias president Bashar Al-Assad gjenvalgt for tredje gang med 95,1 prosent av stemmene (88 prosent i 2014). Valgdeltakelsen var ifølge offisielle tall på 76,4 prosent, men valget ble bare gjennomført i områdene regimet og dets allierte kontrollerer. Det omfattet dermed ikke det kurdisk-kontrollerte nord-øst og provinsen Idlib, som fremdeles er i hendene på tyrkisk-støttede opprørere. Valgresultatet, hvor Assad ble «utfordret» av to andre kandidater, kom ikke som en overraskelse med tanke på presidentens jerngrep om landet. Samtidig forsterker det inntrykket han har klart å bygge opp i løpet av borgerkrigens ti år av en leder som ikke lar seg rokke.

I mars 2011 virket det som Assad-klanens avgang var uunngåelig etter at folkeopprør hadde fjernet tre andre diktatorer i den arabiske verden. Regimet virket trengt inn i et hjørne av et internt press, spesielt fra de store demonstrasjonene i Daraa, Homs, Hama og Aleppo, og av innblanding fra Golf-monarkiene, Tyrkia og Vesten. Da det valgte å svare med nådeløs undertrykkelse, dukket det opp ulike og tidvis rivaliserende jihadistgrupper. Qatar og Saudi-Arabia valgte å finansiere hver sin gruppering. Qatar støttet Al-Nusra-fronten, som tidvis var i konflikt med islamistfraksjonene støttet av Saudi-Arabia, som Jaish al-Islam og Ahrar al-Sham. I Frankrike valgte president Nicolas Sarkozy og senere François Hollande en hard linje, til tross for ofte motsatte råd fra sine diplomater. I februar 2012 anerkjente Frankrike Den syriske nasjonalkoalisjonen som det syriske folkets eneste legitime representant. USA var på sin side mer tilbakeholden, men også Barack Obama krevde at Assad måtte gå av. (…)