/

Kabelkappløp mellom Kina og USA

Den libertarianske drømmen om et internett regulert av private selskaper forvitrer. Nå har statene fått stadig mer kontroll over internettets fysiske arkitektur, som er blitt et sentralt maktmiddel i det 21. århundret, slik telegrafkablene var det på 1800-tallet.

Arbeidere sitter på en gigantisk spole med fiberoptisk kabel for å sikre at den ikke løsner om bord på skipet Durable i Newington, New Hampshire, 17. desember 2018. Med mer enn 6500 kilometer med kabel, lagt under vann, skulle Google koble USA til Chile, som huser selskapets største datasenter i Latin-Amerika. Foto: Chang W. Lee, The New York Times / NTB.

Wehrmacht kalte den Martha. I dag er den grå betongen skjult under et rustfarget overbygg. Den gamle tyske ubåtbasen i havna i Marseille har ligget forlatt i over 70 år. De allierte brukte den uferdige bunkeren som militærfengsel etter landgangen i Provence. Siden har den stått tom. Inntil nylig dro enkelte nysgjerrige dit for å se de gamle tegninger som sto igjen på veggene, sannsynligvis laget av tyske fanger. Det kan de ikke lenger, for siden i fjor har bunkeren huset MRS 3, et av de gigantiske datasentrene til selskapet Interxion.

«Jeg kan ikke slippe dere inn. Vi huser svært sensitive skyplattformer her og er underlagt milelange konfidensialitetsklausuler», sier selskapets direktør Fabrice Coquio. Anlegget er sivilt, men sikret nærmest som en militærbase. Her havner flere av de 14 fiberoptiske sjøkablene som kommer inn til Marseille. Data fra hele verden lagres i datasentrene for kunder som Google, Amazon, Facebook, en rekke franske selskaper og teleoperatører, samt den franske staten. «Det er ikke så lenge siden europeiske land åpenlyst begynte å vise interesse for de private aktørene i internettets infrastruktur», sier Coquio. I det skjulte har de gjort det siden 2000-tallet. Ettersom 99 prosent av den interkontinentale elektroniske kommunikasjonen går gjennom sjøkabler, har også etterretningstjenestene gjort det til en av sine foretrukne arenaer.

Med de prangende cruiseskipene i cruiseterminalen like ved er det vanskelig å forestille seg at dette faktisk er et spionrede. Men, ifølge dokumentene Edward Snowden lekket til Der Spiegel, plantet amerikanske NSA i februar 2013 et datavirus i administrasjonssystemet til SEA-ME-WE 4, en kabel for tele- og nettkommunikasjon fra Marseille til Nord-Afrika, Midtøsten og Sørøst-Asia.1Se Jacob Appelbaum et al., «Documents reveal top NSA hacking unit», Der Spiegel, Hamburg, 29. desember 2013. Marseille er et av de viktigste stedene for NSAs globale overvåkning og avlytning.

Bare begynnelsen

«I begynnelsen forsvarte man dataovervåkningen med kampen mot terror», forteller Dominique Boullier, sosiolog ved Institut d’études politiques i Paris. Etter angrepene 11. september 2001, «var det nødvendig å fange opp store datastrømmer på sentrale knutepunkter for å overvåke og eventuelt spore opp de skyldige dersom noe hendte». I løpet av de tjue årene som har gått, har USA inntatt en ubestridt lederrolle i etterretningsalliansen Five Eyes, som tapper datakommunikasjonen som passerer gjennom sjøkabler – omtalt som «kabelavlytting» – gjennom sonder på de største knutepunktene, utplassert med medvirkning fra operatørene. «Amerikanerne tapper nå data fra alle kabler. Vi har testet Cisco-ruterne deres i Frankrike og vet at en del utgående data på mystisk vis havner i USA», sier en leder hos en fransk teleoperatør, som ønsker å være anonym. I tillegg til masseinnsamling av data utfører de amerikanske etterretningstjenestene målrettede politiske og økonomiske operasjoner mot regjeringer, ambassader og lignende. De siste årene har det blitt avslørt at USA tapper data fra en kabel i Honduras som går til et feriested der globale økonomiske aktører fra bilindustrien og næringsmiddelbransjen møtes. Også Det internasjonale senteret for teoretisk fysikk i Trieste, som huser atomforskere fra hele verden, har blitt utsatt for kabelavlytting.2Jacques Follorou og Martin Untersinger, «Révélations sur les écoutes sous-marines de la NSA», Le Monde, 8. mai 2014.

Også britisk etterretning driver med en omfattende datainnsamling. I 2012 samlet Government Communications Headquarters (GCHQ), den statlige aktøren for telekomovervåking, informasjonskapsler (cookies) fra ansatte i den belgiske teleoperatøren Belgacom for å infiltrere selskapets nettverk, som har mange EU-administrasjoner som kunde.3Ryan Gallagher, «The inside story of how British spies hacked Belgium’s largest TelCo», The Intercept, 13. desember 2014. I 2014 fikk franskmennene vite at de britiske etterretningstjenestene hadde hatt tilgang til kundene til telekomselskapet Orange siden 2011: «På den tiden mistenkte de britiske etterretningstjenestene at telekomkonsernet Iliad hadde inngått en avtale med Mossad», forteller en intern kilde som vil være anonym. «Gjennom Orange kunne GCHQ måle variasjonene i mengden datatrafikk på kablene og avgjøre om det pågikk noe mellom Frankrike og Israel: handelsavtaler, samarbeidsavtaler, en eller annen operasjon. Dette har blitt en vanlig framgangsmåte for mange land.»

Etter Snowdens avsløringer ble de europeiske landene rasende, også Frankrike, som samarbeider med NSA, og siden 2008 har avlyttet internasjonal kommunikasjon som går gjennom sjøkabler.4Se referat fra høringen med DGSE for den franske forsvarskomiteen i den franske nasjonalforsamlingen, Paris, 20. februar 2013. Et notat lekket av Snowden viser at den franske etterretningstjenesten DGSE i 2009 økte samarbeidet med GCHQ «for å drive storstilt avlytting ved å knekke krypteringssystemene til de private leverandørene». Fem kabler ble avlyttet mellom 2008 og 2013 med medvirkning fra Orange. Det var bare begynnelsen.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave

Kinesiske investeringer

«Hvilken stat er i dag ikke direkte involvert i telekomselskapene?» spør Sébastien Crozier, leder for fagforeningen CFE-CGC i Orange. «Å være teleoperatør betyr nå å akseptere at man tjener rikets sikkerhet.» Og det uten klare juridiske rammer eller kontroll. «Sjøkabler handler om internasjonal kommunikasjon og er derfor underlagt staten. I Frankrike har vi aldri fått myndighet til å kontrollere DGSEs kabelavlytting», sier Jean-Marie Delarue, tidligere leder for det franske organet for overvåking av etterretningsteknikker CNCTR. Frankrike er ikke noe unntak her. «Etterretningslovene OECD-landene vedtok etter Snowden-avsløringene har gjort det lettere å samle inn data, dermed har praksisen bare vokst i omfang», sier Crozier.

Alt fra kommunikasjon til pengeoverføringer og skylagring er avhengig av sjøkabler. Å kontrollere dataene som strømmer gjennom kablene er blitt et massivt geo-økonomisk middel til innflytelse og makt. Det har et annet land forstått. Ifølge en rapport fra den amerikanske kongressen klarte Kina 8. april 2010 å videresende all e-post fra det amerikanske senatet, forsvarsdepartementet og NASA til sine servere i 18 minutter. I juni 2019 oppdaget ingeniører fra dataselskapet Oracle at en betydelig mengde av trafikken til de franske teleoperatørene Bouygues Telecom og SFR ble omdirigert til Kina i to timer.

Som om ikke dette var nok legger Kina et direkte press på sine statlige virksomheter om å kontrollere internettets fysiske lag. «Den kinesiske staten har fått en framtredende plass i de asiatiske konsortiene gjennom China Mobile, China Telecom og China Unicom. Generelt har den store dreiningen av internettrafikken mot Asia fått de asiatiske landene (Kina, Thailand, Singapore) til å satse mer på kabler: Siden 2010 har de stått for ni prosent av investeringer, mot én prosent mellom 1987 og 2010», forteller Félix Blanc, doktor i statsvitenskap og spesialist på forvaltningen av sjøkabler.

Utenfor Asia investerer Kina i prosjekter i strategiske områder, som Nicaragua-kanalen hvor konsesjonen også omfatter internettkabler, eller forbindelsen til Europa som kommer inn ved Marseille via den første fiberoptiske kabelen mellom Frankrike og Asia, kalt Pakistan and East Africa Connecting Europe (Peace). Mellom 2016 og 2019 tok kinesiske selskaper del i 20 prosent av kabelleggingen i verden. Over halvparten av disse kablene ble lagt andre steder enn i Sør-Kinahavet og særlig i framvoksende land.5«Submarine Telecoms Industry Report», nr. 5, Submarine Telecoms Forum, Sterling (Virginia), oktober 2016.

Amerikansk opprensning

Det liker ikke USA. «Allerede i 2013 hindret USA en transatlantisk kabel fra New York til London, som kinesiske Huawei Marine skulle være med på å legge», forteller Blanc. I fjor krevde amerikanske Federal Communications Commission (FCC) at Google og Facebook stanset planene om å koble Los Angeles til Hongkong. Nettgigantene gjorde som de ble fortalt. Offisielt anklaget FCC det tredje medlemmet i konsortiet, Hongkong-selskapet Pacific Light Data Communication, for å jobbe med kinesisk etterretning. Men, ifølge Crozier, dreide det seg «mest om å svekke Hongkongs rolle som finansielt sentrum for å unngå at byen nærmet seg Shanghai og erstattet London».

Amerikanske myndigheter har også lagt direkte press mot franske myndigheter for å stanse den kinesiske Peace-kabelen fra Kina via Pakistan til Frankrike. I oktober i fjor møtte Peter Berkowitz fra det amerikanske utenriksdepartementet franske presidentrådgivere og representanter for utenriksdepartement og det franske forsvaret. Berkowitz la fram en rapport om Kinas globale ambisjoner for kabelinfrastrukturen og advarte om faren for spionasje. «Det er normalt at det er press», kommenterer Paul Triolo fra konsulentselskapet Eurasia Group. «Nettskyen er amerikansk. Hvis du er Microsoft eller Amazon, har du ikke mye å bekymre deg for så lenge konkurrentene dine i Europa er selskaper som Outscale eller OVH. Alibaba og Tencent er i en helt annen divisjon.»

«USA har blandet seg stadig mer inn i kabelprosjektene etter hvert som handelskrigen med Kina har tilspisset seg», sier forskeren Camille Morel ved det franske universitetet Jean-Moulin Lyon 3. «Det er nytt for Europa, men allerede i 2018 la USA press på Australia og fikk landet til å nekte Huawei å betale for en kabel mellom Sydney og Salomonøyene.» Denne innblandingen sammenfaller med et bredt amerikansk program som tidligere utenriksminister Mike Pompeo døpte Clean Network, som gikk ut på å forby visse apper (som TikTok som Donald Trump i en periode angrep) og kinesiske operatører (som China Telecom) å operere i USA, redusere mengden data som ble lagret i Kina og «rydde opp» i kabelnettverket ved å fjerne kinesiske aktører.

«De digitale silkeveiene»

«Vi må huske at internettet var amerikansk fra begynnelsen av. Vi underkaster oss i for stor grad synspunktene til USA, som overdriver Kinas makt», sier forskeren Ophélie Coelho ved Frankrikes tverrdepartementale datadirektorat. Uansett hvor bekymret USA hevder å være, hindrer det ikke amerikanerne i å spionere på kineserne, som da New Zealands hemmelige tjenester på vegne av NSA avlyttet en kabel som gikk innom det kinesiske konsulatet i Auckland.6Ryan Gallagher og Nicky Hager, «New Zealand plotted hack on China with NSA», The Intercept, 18. april 2015.

For de kinesiske lederne er utbygging av internettinfrastruktur en måte å sikre sine vitale interesser på. Med nesten tjue prosent av verdens befolkning, men bare ti prosent av planetens dyrkbare mark, finansierer Kina «teknologisk infrastruktur utenfor eget territorium for å få tilgang til råvarer, og spesielt til matressurser», sier Statia Lee, forsker ved Universitetet i Washington. China Unicom har for eksempel investert i en kabel mellom Kamerun og Brasil i bytte mot tilgang til fiskefelt.7«Mers et océans: quelle stratégie pour la France?», informasjonsrapport nr. 2042, fra Jean-Luc Mélenchon og Joachim Son-Forget, Den franske nasjonalforsamlingen, 19. juni 2019. «Kinas kabelstrategi handler for det meste om å dekke den innenlandske etterspørselen, men retter seg nå i økende grad mot å ekspandere landets digitale økonomi til utlandet, til Frankrike, Afrika og andre asiatiske land. Det er dette de kaller ‘de digitale silkeveiene’», sier Jean-Luc Vuillemin, visedirektør for internasjonale nettverk i Orange. Ifølge ham har Kina nylig stanset tre kabler, delvis finansiert av Google, som skulle koble Hongkong til Japan, Singapore og Filippinene.

Andre land prøver også å holde USA på avstand, for eksempel Cuba. Amerikanerne har svart med å forby kabler som er innom Florida (nesten alle de latinamerikanske fiberoptiske kablene) å kobles til øya. Noen måneder etter Snowdens avsløringer presenterte Dilma Rousseffs brasilianske regjering prosjektet EllaLink mellom Brasil og Portugal, som en måte å omgå USA på og sikre Brasils digitale suverenitet. Samme ambisjon har Russland, som, ifølge forskeren Julien Nocetti ved Institut français des relations internationales, jobber iherdig for å hente hjem sine datasentre.

Kontroll over kommunikasjonen

Kabler kan brukes til å undertrykke protest, som under den arabiske våren i 2011, da regimene i Syria og Egypt med vilje kuttet kablene for å isolere befolkningen sin.8Dominique Boullier, «Internet est maritime: les enjeux des câbles sous-marins», Revue internationale et stratégique, vol. 3, nr. 95, Paris, 2014. Samtidig er telekom-infrastruktur viktig for økonomisk innflytelse. Disse to egenskapene har gitt kabler en sentral rolle i konflikter mellom stormakter.

Det begynte med telegrafkablene på 1800-tallet. I 1852 koblet den aller første kabelen sammen børsene i Paris, London og New York. I løpet av de neste tiårene la Eastern Telegraph Company en rekke kabler mellom Storbritannia og de britiske koloniene i Afrika og Asia, samt til Sør-Amerika, Australia og ikke minst USAs vestkyst. I 1892 eide selskapet to tredjedeler av verdens kabler. «Selv i dag legges de undersjøiske internettkablene i samme rute som det britiske imperiets telegrafkabler», forteller den tidligere diplomaten og spesialisten på internettforvaltning Jovan Kurbalija.

I Storbritannia var «kabler blitt viktige, ikke bare for maritim handel med alle stormaktene og deres kolonier, men også for å forsvare denne handelen og disse koloniene i krigstid», skriver historikeren Daniel Headrick.9Daniel Headrick, «Le rôle stratégique des câbles sous-marins intercontinentaux, 1854–1945», i Pascal Griset (red.), Les Ingénieurs des télécommunications dans la France contemporaine, Comité pour l’histoire économique et financière de la France / IGPDE, Vincennes, 2013. Allerede på den tiden oppfordret den britiske regjeringen utenlandske kabelskip til å føre kablene innom Storbritannia for å gjøre dem tilgjengelig for overvåking. «Lærdommen var klar», fortsetter Headrick: «I krigstid kontrollerte den nasjonen som hadde flest kabelskip og den mektigste marinen, det vil si Storbritannia, også kommunikasjonen til de andre nasjonene. Folkeretten, respekt for nøytrale lands rettigheter og eiendom, løfter om fred og evig vennskap og brorskap mellom nasjoner gjaldt ikke lenger. Det tjuende århundre hadde begynt.» Under den spansk-amerikanske krigen i 1898 ble sjøkabler for første gang et direkte mål. Siden skulle Storbritannia kutte de tyske sjøkablene ved inngangen til hver verdenskrig.

Oppblusset strid

Som den gang vekker også i dag mengden og viktigheten av dataene som går gjennom kablene bekymring. Sommeren 2015 seilte det russiske havforskningsskipet Jantar langs kabelruten utenfor USAs kyst. Det fikk den britiske tenketanken Policy Exchange til å publisere en rapport to år senere med tittelen: «Undersea Cables: Indispensable, insecure». Rapporten på noen og førti sider, som ble godkjent av en tidligere amerikansk admiral, mente at russerne ikke utelukket å kutte sjøkabler i tilfelle en konflikt. I fjor høst etterlyste også NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg bedre kontroll med og beskyttelse av sjøkabler.

Overvåkingsskip, undervannsdroner og sonarsystemer i dypet: Forsvarsdepartementene i USA og Kina, Storbritannia og Frankrike nærmest konkurrerer i oppfinnsomhet for å sikre seg mot en «undersjøisk krig». Hva gjorde egentlig Jantar? Hva gjør de amerikanske og kinesiske undervannsdronene? «Det vet vi ikke. Det vi vet er at bortsett fra noen tilfeller av hærverk, er de fleste av de mange hundre kabelkuttene hvert år forårsaket av fiskebåter nær kysten», svarer Camille Morel. «Kablene tydeliggjør diplomatiske spenninger, men vi er langt unna å se noen militære aksjoner. Konsekvensene er for store. Hvis et land saboterer en sjøkabel, vil det være ensbetydende med en krigserklæring.»

At sjøkabler igjen har havnet på dagsorden henger sammen med en mer langvarig tendens. Utviklingen av radiokommunikasjon på 1930-tallet gjorde kablene mindre viktige, men de forsvant ikke. De var fortsatt vanskeligere å avlytte enn radiobølgene. Selv etter at satellittene kom, ble kabler benyttet til spionasje under den kalde krigen.10 Se Matt Blitz, «How secret underwater wiretapping helped end the Cold», Popular Mechanics, New York, 30. mars 2017. På slutten av 1980-tallet kom de fiberoptiske kablene med langt større kapasitet og la grunnen for bredbåndsutbygging, internett og store kommersielle operatører. «I det første tiåret med fiberutbygging baserte kabelindustrien seg på konsortier med nasjonale operatører og statlige monopoler», forteller Nicole Starosielski, professor ved New York University, som har skrevet boka The Undersea Network (2015). «Men med innføringen av konkurranse i mange land i kjølvannet av den amerikanske telekom-loven fra 1996 ble kontrollen overført til private aktører.» På ti år falt de offentlige aktørenes deltakelse i konsortiene til under én prosent av den totale investeringen.

Intens EU-lobbyisme

De siste ti årene har noen få mektige amerikanske investorer – Google, Facebook, Amazon og Microsoft (GAFAM) – fortrengt de tidligere konsortiene, som ofte omfattet flere titalls operatører. Mens Kina ekspanderer på det asiatiske markedet, kan disse selskapene innen tre år kontrollere de fleste vestlige sjøkablene.11 «Le devoir de souveraineté numérique», rapport nr. 7, fra Franck Montaugé og Gérard Longuet, Det franske senatet, Paris, 1. oktober 2019. Google vil snart ha fem kabler. Googles siste så langt, Dunant, har nesten to hundre ganger større kapasitet enn de som ble lagt for tjue år siden og går mellom Virginia Beach og Saint-Hilaire-de-Riez på den franske atlanterhavskysten. «I begynnelsen nøyde vi oss med å leie båndbredde fra operatørene, men da vi så at trafikken økte og ville øke mer fant vi ut at det var best å investere i egne kabler», sier Jayne Stowell, som er ansvarlig hos Google for å forhandle om kontrakter om bygging av sjøkabler. Med stadig flere video- og strømmetjenester og skylagring har dataforbruket skutt i været: Det vil bli 130 ganger større i år enn i 2005.12 Félix White, «Géopolitique des câbles : une vision sous-marine de l’Internet», Les Carnets du CAPS, nr. 26, Paris, 2018. «Det er GAFAM som genererer denne trafikken. Og Europa er blitt svært avhengig av disse selskapenes tjenester. De bruker allerede halvparten av verdens båndbredde, og andelen kan stige til 80 prosent innen 2027. Disse aktørene har skjønt at de bør ha kontroll over disse datastrømmene», sier Lucie Greene, forfatter av Silicon States (2018).

Det får telekomselskapene til å se rødt. «For noen år siden var Google og Microsoft deres kunder. Nå er de redusert til å administrere ilandføringen av kabler på nasjonale territorier, med alt papirarbeidet og koblingen med sluttbrukere. De er i ferd med å bli underleverandører, og forretningsmodellen deres vil i stadig større grad være avhengig av infrastruktur de ikke lenger eier», sier Andrew Blum, journalist og forfatter av Tubes: A Journey to the Center of the Internet (2013). I tillegg gjør skylagring på servere spredt over hele verden, selskapene avhengig av kablene. «Skyøkonomien er i dag livsnerven i kabelindustrien. Av kostnads- og effektivitetshensyn overlater de store europeiske virksomhetene sine data til selskaper som Amazon Web Services», sier sosiologen Boullier. De har dermed gjort seg avhengige av amerikanske skygiganter som Amazon (31 prosent av markedet), Microsoft (20 prosent) og Google (7 prosent). Det har gjort at mye europeiske data nå er underlagt de amerikanske etterretningstjenestene etter at Trump-administrasjonen fikk vedtatt Cloud Act i mai 2018. Nå kan amerikanske etterretningstjenester enkelt få tilgang til disse dataene, uansett hvor i verden de er lagret, med forespørsel til en amerikansk dommer.

Med en intens lobbyvirksomhet i EU har GAFAM fått en rekke sertifiseringer for håndtering av sensitive data.13 Adam Satariano og Matina Stevis-Gridneff, «Big Tech turns its lobbyists loose on Europe, alarming regulators», The New York Times, 14. desember 2020. Dermed har europeiske selskaper og myndigheter intetanende gjort seg avhengige av de amerikanske kablene. «Og noen ganger, uten å møte konkurranse», sier Ophélie Coelho. «For eksempel Health Data Hub, en plattform drevet av Microsoft Azure som siden 2019 har samlet inn medisinske data fra franske sykehus for forskningsformål.» Resultatet er, ifølge Boullier, at «vi er blitt avhengige av amerikanske måter å lagre og kontrollere data på, og blitt underlagt amerikanske lover. I den frie konkurransen, som bare europeerne respekterer, vil vi alltid tape mot Amazon og Google som er bedre på alt som har med data å gjøre».

Digital dominans

Innad i EU garanterer prinsippet om nettnøytralitet teoretisk sett et fritt marked: Europeiske operatører må sørge for likebehandling av alt innhold som kommer til deres nasjonale nettverk. Dermed holder det for GAFAM å øke kapasiteten til kablene og å ha lokale kopier av innholdet. «De trenger ikke etablere seg i Europa for å levere sine tjenester. Dermed unnslipper de i stor grad lokal kontroll og beskatning», påpeker Crozier fra Orange. «Det er en absurd regel. I prinsippet bør vi regulere de største for å gi rom til de minste. Men her forbyr vi en asymmetrisk regulering med rettferdighet som begrunnelse. Det er helt utrolig», sier Vuillemin.

For å bøte på avhengigheten av de amerikanske selskapene har de europeiske landene, som ikke kan konkurrere med Google eller Amazon, valgt å skaffe seg flere kabler og tjenesteleverandører (amerikanske og snart kinesiske) for å sikre seg mot kabelbrudd. Fattigere regioner, som Afrika, har ikke denne luksusen. Google har Equiano, en 6600 kilometer lang kabel langs den vestafrikanske kysten. Facebook leder et lite konsortium, 2Africa, som skal legge verdens lengste kabel på 37 000 kilometer rundt kontinentet innen 2023. «Avhengigheten vil bli kolossal. Disse selskapene gir internett gratis for å rive til seg disse markedene», sier Kurbalija. Blant disse markedene, finner vi markedet for billige smarttelefoner utviklet av Google sammen med Orange. Det vil si Google-telefoner som fungerer takket være Googles kabel og bruker Googles Android-apper fulle av målrettede reklamer. «Facebook vil koble kabelen sin til Den demokratiske republikken Kongo, hvor de vil gi landets helsetjenester begrenset tilgang til det sosiale mediet, til Wikipedia og noen lokale tjenester», forklarer Félix Blanc. «Siden vil de kanskje ta i bruk medisinsk teknologi med kunstig intelligens utviklet av Facebook. Samme framgangsmåte kan vi forvente i utdanningssektoren.»

Igjen på perrongen

Om EU vil motvirke den digitale innflytelsen til USA, eller Kina, synes det europeiske frimarkedsdogmet å være en klamp om foten. Europeiske Interxion, verdens nest største tilbyder av datasentre, ble kjøpt opp av amerikanske Digital Realty i fjor. Kinesiske Huawei Marine, en av de største sjøkabelselskapene i verden, stammer fra et fellesforetak med britiske Global Marine, som Huawei etter hvert tok over. «På slutten av 2000-tallet hadde Storbritannia ingen prosedyrer for å blokkere utenlandske investeringer på strategiske områder. Kineserne opparbeidet først kompetanse i samarbeidet, før de fjernet alle britene fra nøkkelposisjonene i fellesforetaket», forteller journalisten Pierre Gastineau, som er medforfatter av Conversations secrètes: Le monde des espions (2020).

Franske Alcatel Submarine Network (ASN) var verdensledende innen produksjon av sjøkabler (47 prosent av markedet) og hadde ordrebøkene fylt av bestillinger fra GAFAM, før det ble solgt til finske Nokia i 2015. I dag er det et multinasjonalt selskap eid av amerikanske investeringsfond. Den franske regjeringen vedgår at den har begått en «stor feil»,14 «Mers et océans: quelle stratégie pour la France?», se over. til tross for en rekke forsøk etter 2005 på å sikre strategiske selskaper mot utenlandske oppkjøp.

Til sammenligning grep et team av spesialadvokater fra FBI, kalt Team Telecom, inn og hindret Hongkong-selskapet Singapore Technologies Telemedia å kjøpe det amerikanske kabelselskapet Global Crossing i 2003. Selskapet ble værende på amerikanske hender, i likhet med tilgangen til dataene som går gjennom kablene og et operasjonssenter på amerikansk jord som amerikanske myndigheter kan besøke når som helst. Denne typen avtaler er standarden i den internasjonale kontrollen av telekom-infrastruktur. I Kina er man også opptatt av å beholde familiejuvelene: Huawei Marine ble i 2019 solgt til kinesiske Hengtong, verdens største produsent av optiske land- og sjøkabler med tette forbindelser til staten, for å rasjonalisere kabelpolitikken. «Kabler binder sammen et stadig mer fragmentert territorium der det pågår en tålmodig politisk og økonomisk krig. Og de to polene som setter standarden er USA og Kina», konkluderer geografen Edward J. Malecki ved Universitet i Ohio. EU står nok en gang igjen på perrongen.

Oversatt av redaksjonen

Charles Perragin og Guillaume Renouard er journalister i journalistkollektivet Collectif Singulier.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0