Kanslermaskinen CDU

Etter 16 år ved makten vil Angela Merkel gi seg som forbundskansler etter valget i september. Nå raser det en dragkamp i partiet hennes, mellom konservatisme, miljø og en mer sosial orientering.

Armin Laschet holder tale etter at han er valgt til ny leder for Den kristelig-demokratiske union (CDU) under partiets 33. kongress, Berlin 16. januar. Avtroppende lederveteran og forbundskansler Angela Merkel har trukket det konservative partiet mot sentrum, og valget av den moderate Laschet som hennes etterfølger fortsetter i samme spor. Foto: Odd Andersen, AFP / NTB.

Joe Chialo peker på en plakat på kontoret sitt fra valgkampen til Den kristelig-demokratiske union (CDU) i 1957. Plakaten viser det runde ansiktet til partiets historiske ledestjerne Ludwig Erhard, kledd i svart dress og slips og med det blonde håret kjemmet bakover, og det ikoniske slagordet «Velstand for alle». «Denne parolen står fortsatt sentralt for CDU», sier femtiåringen, som er kandidat for Angela Merkels parti i Berlin i forbundsdagsvalget 26. september. Chialo går ikke med slips, i stedet viser valgkampbildene ham med en laptop i fanget. Han jobber til vanlig som manager i et stort internasjonalt plateselskap, og tar imot meg mellom en fotoseanse og en «nødsituasjon med en artist». Som sønn av en tanzaniansk diplomat vokste han opp på en katolsk internatskole i Bonn mens foreldrene hans representerte det unge østafrikanske landet på ulike ambassader. Han ble aktiv i CDU i 2016. «Jeg var med i De Grønne i mine formative år, men jeg forlot dem fordi de var for ideologiske, selv om de skal ha skryt for å ha satt klimasaken i sentrum for den offentlige debatten. Det jeg liker med CDU, er at det er et svært pragmatisk parti. Det vil styre.»

CDU er en «kanslermaskin», slik en bok om partiet slår fast i tittelen.1Volker Resing, Die Kanzlermaschine: Wie die CDU funktioniert, Herder, Freiburg im Breisgau, 2013. I 52 av de 72 årene Forbundsrepublikken Tyskland har eksistert (først i Vest-Tyskland, så utvidet til det gjenforente Tyskland i 1990), har den blitt styrt av en CDU-kansler. Merkel har innehatt stillingen like lenge som forgjengeren Helmut Kohl: 16 år. Men til forskjell fra ham har hun bestemt seg for å forlate politikken før hun går på et tap lik Kohls nederlag for sosialdemokratiske SPD i hans sjette valg. For nå er det CDUs nye partileder, Armin Laschet, som leder valgkampen til det kommende forbundsdagsvalget. Hans valgprogram (felles med det bayerske søsterpartiet Kristelig-sosial union, CSU) heter «For stabilitet og fornyelse», en kombinasjon som er et godt eksempel på det store spriket partiet er vant til. CDU var urokkelig overfor Hellas under gjeldskrisen i 2010–2015, men godtok å ta imot flere hundre tusen flyktninger under migrasjonskrisen i 2015. I flere tiår frontet partiet et tradisjonelt familiesyn, hvor mødrenes plass var i hjemmet. Så gjorde det en kvinne til forbundskansler.

Gode gamle dager

I 2005 flyttet Merkel inn i «vaskemaskinen» – som kanslerboligen i Willy–Brandt–Strasse 1 i Berlin kalles – med et nyliberalt program i hånda. Men det var en av regjeringene hennes som innførte en tverrsektoriell minstelønn i 2014. Det var også under Merkel at den allmenne verneplikten ble avskaffet i 2011, en beslutning som ikke var nevnt i CDUs valgprogram to år tidligere. Samme år bestemte det seg dessuten for å legge ned landets kjernekraft. Avgjørelsen, tatt etter katastrofen i Fukushima, kom overraskende ettersom regjeringen hadde stemt for å forlenge driftstiden til atomkraftverkene et år tidligere. Og åpningen for kjønnsnøytralt ekteskap i 2017 sto i enda skarpere kontrast til partiets konservative syn på familien.

Flere av disse beslutningene var åpenbart drevet fram av SPD, som var med i CDUs store koalisjon fra 2005 til 2009 og etter det har vært i koalisjon med CDU siden 2013. Men selv i saken om kjønnsnøytralt ekteskap fantes det et betydelig mindretall som ivret for endringen. «Jeg deltok i debatten i Forbundsdagen før avstemningen. Så snart vi gikk av talerstolen, falt vi alle i hverandres armer og de første frieriene kom», forteller Alexander Vogt, som har vært aktiv i CDU i over tjue år og leder grupperingen Lesben und Schwule in der Union («Lesbiske og homofile i Unionen») i CDU. «Det har med årene blitt lettere å fronte våre krav innad i CDU», forsikrer han. Over to tredjedeler av partiets parlamentarikere stemte imot å tillate likekjønnede ekteskap, men ettersom de potensielle koalisjonspartnerne SPD, De Grønne og Det fridemokratiske parti (FDP) var for, åpnet Merkel for en avstemning to måneder før valget.

«Et parti som ikke forandrer seg, overlever ikke. Mange sier i dag at CDU har tapt sitt konservative hjerte, fordi vi har bestemt oss for å slutte med atomkraft og allmenn verneplikt. Men hvordan vi produserer strømmen vår, handler, i likhet med verneplikten, om miljø og samfunn, og ikke om politiske verdier», sier Klaus-Dieter Gröhler, som har vært med i partiet siden 1982 og representert Berlin i Forbundsdagen siden 2013. «En av grunnene til at CDU alltid har vunnet valgene under Merkel, er at vi har kvittet oss med denne typen saker», mener Matthias Zimmer, som har representert Frankfurt i Forbundsdagen siden 2009. «CDU har lykkes når partiet har tatt opp seg i seg endringstendensene i samfunnet, men det liker ikke enkelt av medlemmene, som husker de gode gamle dagene.» I de gode gamle dagene, det vil si fra 1950-tallet til et godt stykke utpå 1980-tallet, hadde CDU nesten ingen kvinnelige representanter og var heller fiendtlig innstilt til innvandring.

De grunnleggende røtter

«I lang tid var ikke CDU et parti innvandrere kunne identifisere seg med», sier tysk-tyrkiske Cemile Giousouf, som satt i Forbundsdagen for partiet fra 2013 til 2017. Likevel engasjerte hun seg i partiet på 2000-tallet gjennom et tysk-tyrkisk forum i CDU i Nordrhein-Westfalen. Laschet var integrasjonsminister i denne delstaten – den mest folkerike i Tyskland – før han tok over som partileder. «I 2013 ble jeg den første muslimske kvinnen, datter av arbeidsinnvandrere, som representerte CDU i Forbundsdagen», forteller Giousouf. «Laschet gjorde mye for innvandrerne og integreringen i regionen vår. Han motiverte mange unge. Han var på et vis vår Obama.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Serap Güler, også hun med tyrkisk bakgrunn, er et annet eksempel på CDUs fornyelse i vest. Hun gikk på skole med Laschet, var med i staben hans da han var integrasjonsminister i Nordrhein-Westfalen, og stiller nå i Forbundsdagsvalget i valgkretsen Leverkusen. «Innad i partiet ble Laschet kalt ‘Armin tyrkeren’», forteller Torsten Oppelland, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Jena.

Den nye CDU-lederen understreker i taler og intervjuer at han leder «partiet i midten». Det er ikke alle enig i. Sebastian Fischer, delstatsrepresentant i Sachsen i øst fra 2009 til 2019, og kandidat til Forbundsdagen, påpeker at midten ikke betyr det samme for alle: «Laschet kommer fra Aachen på den andre siden av Tyskland, hvor forholdene er helt forskjellige fra her. Jeg er også i midten, om du vil, men mer til høyre.»

CDU ser seg grunnleggende sett som konservativt, liberalt og kristensosialt parti, et grunnsyn som suppleres med et brennende NATO-engasjement. Medlemmene og representantene identifiserer seg med det ene eller andre, alt etter region og strømninger. Friedrich Merz, tidligere leder for representantskapet til investeringsfondet BlackRock i Tyskland, som to ganger utfordret Merkel om partiledervervet uten å lykkes, plasserer seg tydelig i partiets nyliberale og konservative fløy. Matthias Zimmer plasserer seg i den sosiale fløyen. «I et parti som CDU har du alltid forskjellige strømninger. Det lever, ting skjer», sier Barbara Baumbach, som er aktiv i partiet i et borgerlig strøk i hovedstaden og er med i partiets kvinneorganisasjon. «Det er dette som gjør et folkeparti interessant.»

Fleksibelt program

Volkspartei er noe CDU-medlemmer liker å omtale partiet som. Ifølge Frank Decker, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bonn, «er et volkspartei, et parti med nedslag i hele befolkningen, valgbart i alle deler av samfunnet, og som har et bredt partiprogram».2Frank Decker og Viola Neu (red.), Handbuch der deutschen Parteien, Bundeszentrale für politische Bildung, Bonn, 2018. Helt fra starten ønsket CDU å forene forskjellige og noen ganger innbyrdes fiendtlige grupper. Partiet ble stiftet i 1945 i et Tyskland som fortsatt var delt inn i fire okkupasjonssoner (sovjetisk, amerikansk, britisk og fransk). Den kristelig-demokratiske union ble hovedsakelig grunnlagt på arven til det tidligere katolske partiet Zentrum, som hadde vært aktivt fra slutten av 1800-tallet og gjennom hele Weimar-perioden. CDU åpnet raskt også for protestanter, som var i stort flertall i Nord-Tyskland og «var mer konservative på den tiden», ifølge Frank Bösch, professor i samtidshistorie ved Universitetet i Potsdam.3Frank Bösch, Macht und Machtverlust: Die Geschichte der CDU, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart / München, 2002; Frank Bösch, Die Adenauer-CDU: Gründung, Aufstieg und Krise einer Erfolgspartei (1945-1969), Deutsche Verlags-Anstalt, 2001.

På 1950-tallet, da CDUs Konrad Adenauer var forbundskansler, gikk partiet i koalisjon med partier langt ute på høyresiden.4Deutsche Partei og Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten (BHE). «Til slutt inkluderte Adenauer dem ved å tilby dem viktige stillinger. Slik klarte han å innlemme de mest høyrevridde politiske miljøene i Vest-Tyskland. Det hadde selvsagt en pris: Partiet måtte også inkludere standpunktene deres», forteller Bösch. «At Tyskland lenge hadde en svært restriktiv flyktningpolitikk, skyldtes delvis dette presset innad i partiet.» Etter gjenforeningen absorberte partiet, som da ble ledet av Kohl, det østlige CDU som hadde fortsatt som parti i Den tyske demokratiske republikk (DDR), men underlagt det statsbærende Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED).

Fra 1950-tallets ambisjon om å favne så bredt som mulig på høyresiden og gjennom de tiårene partiet har sittet med makten, har det «alltid hatt et fleksibelt forhold til partiprogrammet», legger Bösch til. «CDU styres fra forbundskanslerens kontor, ikke gjennom partiprogrammer. Slik har det vært helt fram til i dag. Mange av reformene til Merkel var ikke nevnt i valgprogrammene hennes. De dukket opp med regjeringsutøvelsen.»

Faktisk utarbeidet ikke CDU et reelt partiprogram før på slutten av 1970-tallet, da partiet for første gang var i opposisjon og konfrontert med forbundskansler Willy Brandts Ostpolitik for å normalisere forholdet til Øst-Tyskland.5SPD styrte i koalisjon med det liberale FDP fra 1969 til 1982. Samtidig har partiets store linjer aldri endret seg: troen på den sosiale markedsøkonomien og en næringsvennlig politikk, for ikke å snakke om budsjettdisiplin, et prinsipp som ble nedfelt i landets grunnlov i 2009 med «gjeldsbremsen» og også figurerer i årets valgprogram, selv om Merkel-regjeringen har avveket fra det siden i fjor for å håndtere koronapandemien.

Svært mannsdominert

I utenrikspolitikken har Adenauers NATO-engasjement levd videre. Laschet vektlegger også alliansen med USA og NATO-forpliktelsene i sitt program. Men selv her veier de økonomiske interessene tyngst, i et parti som ikke har hatt en utenriksminister siden 1966.6I koalisjonsregjeringer har utenriksdepartementet vanligvis blitt gitt til koalisjonspartnerne, som har vært enten FDP eller SPD for de CDU-ledede regjeringene siden 1966. «Det finnes strengt tatt ingen reell konflikt innad i partiet om utenrikspolitikken, men det finnes forskjellige tendenser, som hovedsakelig skiller dem som er opptatt av menneskerettigheter fra dem som vil ha en utenrikspolitikk basert på økonomiske interesser», sier Decker. «Denne siste tendensen, som Laschet tilhører, er dominerende. Han er ingen fiende av Russland.»

Et annet konstant trekk ved CDU er den kristne forankringen, og især den katolske: 52 prosent av partiets 400 000 medlemmer (ned fra 789 000 i 1990) er katolske, mens 38 prosent er protestanter, én prosent tilhører en annen religion, og bare ti prosent oppgir at de ikke har noen religiøs tilhørighet.727 prosent av befolkningen er katolikker, 25 prosent er protestanter, 39 prosent ikke-religiøse, fem prosent muslimer, og fire prosent bekjenner seg til andre trosretninger. Kilde: Forschungsgruppe Weltanschauungen in Deutschland, tall for 2019. En lignende sammensetning finner vi også hos partiets velgere: Selv når partiet har gjort sine dårligste valg, har det fått minst halvparten av stemmene til katolikkene og en tredjedel av protestantenes. Når det gjelder yrkeskategorier, er bønder mest tilbøyelige til å stemme på kristeligdemokratene (ikke overraskende finnes det proporsjonalt sett færre CDU-velgere i storbyene enn på landsbygda). På 2000-tallet begynte også arbeiderne å stemme mer på kristeligdemokratene enn sosialdemokratene,8Frank Decker og Viola Neu (red.), Handbuch der deutschen Parteien, se over; Frank Decker, «Wahlergebnisse und Wählerschaft der CDU», Bundeszentrale für politische Bildung, Bonn, 15. februar 2021; Oskar Niedermayer, «Die soziale Zusammensetzung der Parteimitgliederschaften», Bundeszentrale für politische Bildung, 26. august 2020. selv om de bare utgjør sju prosent av CDUs medlemsmasse. Partiet har også god oppslutning blant folk i frie yrker. Det drar også fordel av landets aldrende befolkning og større valgdeltakelse blant de eldre. Over halvparten av partiets medlemmer er over seksti år.

I 2018 viste en studie en glidning fra SPD mot CDU blant velgere med innvandrerbakgrunn: Over 40 prosent sa at de foretrakk CDU eller søsterpartiet CSU i Bayern, mens bare 25 prosent foretrakk SPD, og ti prosent venstrepartiet Die Linke eller De Grønne. «Denne situasjonen skyldes i stor grad at SPDs oppslutning blant velgere med tyrkisk bakgrunn har blitt nesten halvert siden 2016», konkluderte studien.9Henriette Litta og Alex Wittlif, «Parteipräferenzen von Zuwanderinnen und Zuwanderern: Abschied von alten Mustern», Sachverständigenrat deutscher Stiftungen für Integration und Migration, Berlin, 2018.

«I noen tyske byer er andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn nå 40–50 prosent», påpeker Giousouf. «Hvis disse ikke blir inkludert, har vi et demokratisk problem – og et valgproblem.» Men blant CDUs folkevalgte er det ikke mye mangfold å spore. Bare sju av CDUs og CSUs 246 representanter i Forbundsdagen har innvandrerbakgrunn, det vil si under tre prosent, noe som er lavest av alle partiene i parlamentet.10 «Abgeordnete mit Migrationshintergrund», Mediendienst Integration, Berlin, 28. september 2017.

CDU er fortsatt svært mannsdominert: Bare 44 av 200 parlamentarikere (22 prosent)11 «Bericht zur politischen Gleichstellung von Frauen und Männern» (PDF), CDU, Berlin, 15.–16. januar 2021. er kvinner, mens De Grønne og Die Linke er mer eller mindre likestilte, og SPD har 44 prosent kvinnelige representanter. I 1996 vedtok CDU en ikke-bindende kvote (kalt «quorum»), der en tredjedel av lederstillingene og nominasjonene til politiske verv skulle gå til kvinner. Et kvart århundre senere blir kvoten fortsatt ikke overholdt.

«Da jeg ble med i CDU, var jeg imot en bindende kvote. Jeg mente at vi ville klare det på egen hånd, og at de yngre mennene ville være lettere å overbevise. Det viste seg å ikke være tilfellet», forteller Sabine Wölfer, som har vært aktiv i CDU i Sachsen-Anhalt i det tidligere DDR siden 1997. «Jeg fikk raskt ansvar for frivillig arbeid, men så snart det blir snakk om å stille som kandidat til et politisk verv, møter vi et glasstak.» Kvinneunionen i CDU har i to år krevd en bindende kvote og en streng kjønnsbalanse i valglistene, men de har så langt ikke nådd fram med kravet sitt.12 Mariam Lau, «Die CDU und die Frauen», i Norbert Lammert (red.), Christlich-Demokratische Union: Beiträge und Positionen zur Geschichte der CDU, Siedler Verlag, München, 2020.

Konkurranse fra ytre høyre

Når jeg møter CDUs kvinnegruppe i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni, er de mer bekymret for den økende oppslutningen til Alternative für Deutschland (AfD) enn for manglende kjønnskvotering. I regionvalget 6. juni fikk ytre høyre-partiet 20 prosent av stemmene – et par prosent mindre enn fem år tidligere, riktignok, men likevel nok til å havne på andreplass bak CDU (37 prosent) og langt foran Die Linke og SPD. For å beholde makten har CDU dermed måttet danne brokete koalisjoner i øst, blant annet med SPD og De Grønne i den forrige region-regjeringen i Sachsen-Anhalt.13 Forhandlingene om en ny regjeringskoalisjon pågikk fortsatt da vi gikk i trykken. Det er også tilfelle i Sachsen, og i Brandenburg med SPD. «På den ene siden ønsker vi å ha en mer konservativ profil for å unngå at mange av våre velgere går over til AfD. På den andre siden må vi trekke en klar grense mot dette høyreekstreme partiet. Det er ikke lett», sier akademikeren Christiane Diehl, som er aktiv i CDUs lokallag i Halle.

Hun er bekymret for tendensene hos noen av medlemmene i partiet. For to år siden mente to CDU-representanter i delstatsparlamentet i Sachsen-Anhalt at partiet burde vurdere allianser med AfD. I et internt notat, som raskt ble lekket, anbefalte de «å forsone det sosiale med det nasjonale»14 Ulrich Thomas og Lars-Jörn Zimmer, «Denkschrift: Erste Analyse der Kommunal- und Europawahl für Sachsen-Anhalt» (PDF), CDU, internt notat. – noe som kunne høres ut som «nasjonalsosialisme». Noen måneder i forveien hadde CDU vedtatt en klar resolusjon: intet samarbeid med AfD eller Die Linke. De to parlamentarikerne beholdt imidlertid sine verv og ble gjenvalgt for tredje gang i juni i fjor.

I Thüringen i det tidligere DDR er det en annen CDU-politiker som vekker debatt: Hans-Georg Maassen, som lokal-laget har nominert til kandidat i forbundsdagsvalget. Maassen ledet den innenlandske etterretningstjenesten, Bundesamt für Verfassungsschutz, før han gikk inn i politikken. Han var sterkt imot å ta imot flyktninger i 2015 og utelukker ikke helt ideen om et samarbeid med AfD. Han har også vært med i Werteunion («Verdiunionen»), en svært høyrevridd gruppering i CDU som ble opprettet i 2017.

Det er på flere områder vanskelig å skille «det konservative manifestet» til denne grupperingen fra AfDs partiprogram. Max Otte, som har ledet Werteunion siden mai i fjor, satt inntil nylig i styret til den politiske stiftelsen Desiderius Erasmus Foundation, som har tette bånd til AfD. Werteunion hevder å ha 3900 medlemmer. «De står opp mot denne forferdelige økososialistiske venstrekursen til Angela Merkel», sier Otte. «Merkel har gjort CDU til et sosialdemokratisk parti. Det har til en viss grad fungert, for SPD er pulverisert. Og nå vil hun gjøre CDU til et miljøparti. Det vil ikke fungere.»

«Flere medlemmer i mitt partilag er med i Werteunion», forteller Sebastian Fischer på sitt valgkampkontor i Grossenhain, en by i Sachsen med rundt 20 000 innbyggere. Han er utdannet kokk og har jobbet i både Sveits, Frankrike og Norge, og er glad i kulinariske metaforer. «Her i Sachsen er folk generelt negative til utlendinger. Vi så det under flyktningkrisen. Det var som en brødskorpe som sprakk: Plutselig så vi innsiden.» Han har allerede måttet gi tapt for AfD, da han stilte til valg for en tredje periode i delstatsparlamentet i 2019. Og nå er ytre høyre hovedmotstanderen i kampen om å vinne valgkretsens sete i Forbundsdagen.

Korrupsjonsskandaler

I vest, derimot, er den fremste konkurrenten De Grønne, insisterer Zimmer. Han tapte nominasjonen i sin valgkrets til en mer konservativ kandidat. Han advarer om at det innad i CDU er i ferd med å vokse fram en bevegelse lignende Tea Party hos Republikanerne i USA. «Denne bevegelsen er en blanding av misnøye etter 16 år med Angela Merkel, populisme og ulike nyliberale strømninger.» Zimmer ønsker en «rask og tydelig» skilsmisse med Werteunion. «Forbundsdagsvalget vinnes i vest», mener han. «Hvis vi nærmer oss AfD for mye og gir etter for denne konservative trenden, vil ikke velgerne i vest tro oss når vi sier at vi er opptatt av å trekke en grense mot ytre høyre. I de store byene i vest er De Grønne allerede blitt den største politiske kraften. Det er urovekkende for oss, for det er de store byene som er toneangivende for politiske endringer i Tyskland.»

I mars gjorde CDU sitt dårligste valg noensinne i Baden-Württemberg i sørvest, mens De Grønne gjorde sitt beste. Miljøpartiet beholdt makten i delstaten, mens CDU igjen har måttet avfinne seg med en underordnet rolle i koalisjonen som har styrt delstaten siden 2016.

I Bayern, hvor CDU ikke er til stede, har søsterpartiet CSU sittet med makten uavbrutt siden 1957. I Forbundsdagen har CDU og CSU en felles parlamentsgruppe, og de to partiene er forent på føderalt nivå. For eksempel kommer Horst Seehofer, Merkels innenriksminister siden 2018, fra CSU. To ganger har partienes felles kanslerkandidat tilhørt det bayerske partiet: Franz Josef Strauss i 1980 og Edmund Stoiber i 2002, som begge tapte for SPD. Også i år prøvde dagens CSU-leder, Markus Söder, å bli de to partienes kandidat, men tapte kampen mot Laschet.

I tillegg til rivalisering med sin allierte i Bayern, og med AfD og De Grønne, har CDU slitt med en fjerde utfordring siden i vår: korrupsjonsskandaler. Folkevalgte fra CDU og CSU anklages for å ha mottatt store pengesummer i forbindelse med forhandlingene om offentlige innkjøp av munnbind. To CDU-representanter har også måttet trekke seg fra Forbundsdagen. «Vi engasjerer oss for partiet lokalt, så kommer saker som munnbindskandalen fra Berlin», sukker et partimedlem i Baden. Mens arbeidsgiversiden ser det som en fordel med CDU, kan partiets tette bånd til næringslivet falle i langt dårligere jord hos mange velgere, særlig med tanke på at partiet ble rystet av store korrupsjonsskandaler allerede på slutten av 1990-tallet.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Trump er ute, hysteriet lever videre

Neste sak

Velkommen til Vest-Kina

Mer Tyskland

Næringslivets stemme

I motsetning til hva «CDUs økonomiske råd» antyder med navnet sitt, er dette ikke et partiorgan,

Tyske svingdører

Tysklands gamle mestere i svingdør møter nå hard konkurranse fra en ny generasjon utålmodige opportunister. Den

For lønnsomme sykehus

Langt fra det idylliske inntrykket utenlandske medier har gitt under koronakrisen, lider det tyske helsevesenet av

0 kr 0