Ideen om nedvekst (også omtalt som motvekst og vekstavvikling) debatteres for tiden verden over. Av åpenbare miljøgrunner er det få som fortsatt tror at evig vekst er mulig i vår endelige verden. Denne erkjennelsen krasjer med et samfunn basert på stadig mer produksjon og forbruk. Å forlate målet om økonomisk vekst vil, mener tilhengerne av nedvekst, åpne mulighetene for mer sosial rettferdighet, frihet og livsglede.
I deres øyne er vekst, slik den måles i dag som årlig vekst i verdiskapning, en villfarelse, fordi den henger direkte sammen med produksjon og forbruk. Uansett om veksten er rød, grønn eller svart, bærekraftig eller inkluderende, framstår den evige jakten på vekst som absurd: Tre prosent vekst i året innebærer en dobling av produksjonen og forbruket hvert 24. år. Med denne hastigheten vil vi om hundre år produsere 18 ganger mer enn i dag. All fornuft tilsier dermed at vi bør forlate denne jakten, som er i ferd med å utslette de sosiale godene den tidligere har gitt oss.1Se Timothée Parrique og Giorgos Kallis, «La décroissance: le socialisme sans la croissance», Terrestres, 18. februar 2021. For er det noen som virkelig mener at vi er tre ganger lykkeligere i dag enn vi var for femti år siden?
Samtidig er det like meningsløst å gå i motsatt retning og krympe økonomien. For nedvekst handler ikke om negativ vekst, men om å avvikle økonomisk vekst som alle tings mål og mening. Det dreier seg om å gå bort fra et snevert kvantitativt syn, som har glemt hva som er økonomiens formål, til fordel for en kvalitativ diskusjon om meningen ved våre aktiviteter og våre liv. Det handler om å eksperimentere og stille nye spørsmål. Det handler om hvordan vi kan dekke våre grunnleggende behov på en bærekraftig, men også trivelig og rettferdig måte.
Sosial og kulturell forankring
Likevel står vekstreligionen sterkt over hele den politiske skalaen og også i miljøbevegelsen. Mange av veksttilhengerne hevder at vekst er forenlig med kamp mot klimakrisen, ettersom det kan være mulig å redusere miljøpåvirkningen og ressursbruken nok til å fortsette veksten i produksjon av varer og tjenester. Men selv om det finnes noen eksempler på delvis eller midlertidig frikobling noen steder og i noen bransjer, har vi så langt ikke sett en global frikobling som er i nærheten av det som trengs.2Se Timothée Parrique et al., «Decoupling debunked: Evidence and arguments against green growth as a sole strategy for sustainability», Det europeiske miljøbyrået, Brussel, juli 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En av de store utfordringene denne frikoblingen stanger mot, er reduksjon i klimagassutslippene. For med mindre vi klarer å bryte fysikkens lover, er det lite som tyder på at vi vil klare å erstatte alle de fossile energikildene (olje, gass, kull) som fortsatt forsyner 84 prosent av energiforbruket vårt. I mangel av alternativer med tilsvarende energitetthet og som er like lette – i det minste for øyeblikket – å utvinne, lagre og transportere, er det vanskelig å forestille seg andre løsninger enn å redusere energiforbruket.
Til tross for store investeringer de siste årene, kommer under tre prosent av den globale primærenergien fra vind- og solkraft. Samtidig skaper disse energikildene allerede spenninger i forsyningen av visse metaller, som kobber, men også gjennom naturinngrepene de krever. Overgangen til grønn energi forutsetter dermed at vi reduserer våre mest energikrevende aktiviteter. En overgang til alternative energikilder forutsetter derfor mer måteholdne, solidariske, åpne og lokale økonomier.
Dagens vekstsamfunn ser innovasjon utelukkende i et økonomisk perspektiv og har gjort innovasjon synonymt med teknologisk framskritt. Ideen om nedvekst inviterer oss derimot til å vurdere hva som er innovativt ut fra andre verdier, som trivsel, autonomi, livsglede, økofeminisme, allmenngoder, fritid, low tech, solidaritet og gjensidighet. Det handler ikke om å avvise teknologisk innovasjon, men om å reflektere over hvilke innovasjoner som er reelle goder for samfunnet.
Å forlate kapitalismen er ikke nok
På samme måte som energiforbruket ikke kan stige i det uendelige, tåler ikke jorda en uendelig befolkningsvekst. Nedvekst-prosjektets svar på det sentrale demografiske spørsmålet er å fremme global rettferdighet. Historien viser at når folk får anstendige levekår og god tilgang til utdanning, velger de å få færre barn. Nesten hundre land, på så å si alle kontinenter, har allerede fruktbarhetsrater som er lavere enn det som kreves for å opprettholde folketallet. Selv om verdens befolkning sannsynligvis vil nærme seg ti milliarder om noen tiår, er befolkningsvekst dermed ikke et stort problem, muligens med unntak av i deler av Afrika sør for Sahara.
Det demografiske spørsmålet handler mest av alt om deling, spesielt mat og tilgang på rent vann, og det forutsetter at vi revurderer hvordan vi produserer og forbruker. Dessuten krever en aldrende befolkning at vi vier mer ressurser og tid til helse, omsorg og andre tjenester. Vi trenger også et mer lokalt jordbruk som produserer bedre og mindre kjøttbasert mat med metoder som ikke utarmer jorda, og som bidrar til biologisk mangfold.
Det handler ikke bare om å forlate dagens kapitalisme, men også om å forlate dagens produktivisme og forbrukersamfunn. Det handler om å ikke lenger se og organisere samfunnet utelukkende på økonomiske premisser. Vi trenger også en radikal kritikk av tekno-scientismen, av denne troen på at teknologi er løsning på alt.
Planetens blindspor
Det er ikke tilfeldig at begrepet nedvekst dukket opp i forbindelse med kritikken av den vestlige utviklingsmodellen, som ble innført med makt i landene den oppsto i, som i England med inngjerdingen av allmenningene på 1500-tallet3Se Karl Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo, 2012 (1944). og den industrielle revolusjon på 1800-tallet, og så påtvunget resten av planeten med kolonialismen.
Folk i Vesten har ingen rett til å forby andre å følge etter dem i forbrukskulturens blindspor, men Vesten har en moralsk plikt til å erkjenne sitt ansvar i dagens katastrofer, og stoppe utbyttingen av landene i det globale sør. Bare et redusert forbruk i nord kan gi disse landene mulighet til å ta kontroll over sin egen skjebne. Det er en forutsetning for å få slutt på utbyttingen av deres ressurser, som har ført til politisk og økonomisk innblanding utenfra. En «grønn» vekst som fortsetter i samme spor, vil bety en videreføring av denne koloniale dynamikken, slik vi har sett i Kongo, som er et strategisk viktig land med sine koboltressurser (nødvendig for datautstyr og annen ny teknologi), og i Bolivia, på grunn av landets rike forekomster av litium (brukt i batterier).
At middelklassen i Kina, India og Brasil har fått tilgang til en vestlig livsstil, betyr ikke at vi ikke lenger kan kritisere den vestlige utviklingsmodellen. Kineserne er tross alt de fremste ofrene for forurensningen fra produksjonen av varer som forbrukes i vestlige land. Siden de vestlige landene er årsaken til over 90 prosent av klimagassutslippene,4Jason Hickel, «Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary», The Lancet, vol. 4, nr. 9, London, 1. september 2020. krever en løsning på klimakrisen en dialog med det globale sør og de framvoksende landene, og at vi anerkjenner vårt historiske ansvar.
Brød og roser
Dagens store utfordring er ikke å skape vekst, men å dele. Nedvekst krever en debatt om midler. Borgerlønn, bytteringer, samt gratis offentlige tjenester og basisvarer kan være mulige midler til å frigjøre samfunnene våre fra vekstbesettelsen. Borgerlønn i kombinasjon med gratis tilgang til offentlige tjenester og basisvarer vil gi alle borgere verdige levekår livet ut. Borgerlønn kan gis ut fra trekkrettigheter på ressurser (vann, mat, energi, bolig, fritidsareal) og tilgang til tjenester (utdanning, helse, transport, informasjon og kultur), men også bygge på andre ikke-spekulative systemer. Et mer direkte og deliberativt demokratisk system vil også kunne stille noen grunnleggende spørsmål: Hva skal vi produsere, hvordan og hvorfor?
I tillegg til et tak på inntekter og en omfordeling av nedarvede formuer (hovedfaktoren bak sosial ulikhet), krever nedvekst også en revisjon av offentlig og privat gjeld og en diskusjon om rollen til sentralbankene og pengeutstedelsen.
«Brød og roser» krevde James Oppenheim i et dikt i begynnelsen av forrige århundre, et krav som skulle bli slagordet til mange arbeiderbevegelser. Vi trenger selvsagt fortsatt brød, men det bør også smake godt og om mulig være produsert lokalt med mel dyrket etter regenerative prinsipper. Det bør være et brød vi kan glede oss over å dele med andre.
Vi trenger også roser, men ikke dyrket i Afrika under elendige arbeidsforhold, med stor miljøbelastning og fraktet med fly til Europa og USA. Nedvekst utfordrer vårt forhold til tid, land og andre mennesker, våre aktiviteter, behov og vaner. Nedvekst handler om å følge sine egne ønsker, både i nord og i sør, om å frigjøre seg fra reklameindustrien og medier som sperrer fantasien vår inne i et samfunn basert på ulikhet og sløsing.
Den maliske alterglobaliseringsaktivisten Aminata Traoré sier at det haster med å bryte med den «voldtekten av fantasien» som vekstsamfunnet er.5Aminata Traoré, Le Viol de l’imaginaire, Fayard / Actes Sud, Paris / Arles, 2002. Vi må utvilsomt frigjøre oss fra vekstsamfunnet, og målet må være å erstatte nød med overflod og sløsing med måtehold.
Oversatt av redaksjonen
Vincent Liegey er ingeniør, koordinator for kooperativet Cargonomia i Budapest og medforfatter av Exploring Degrowth: A Critical Guide(2020) og Décroissance, Fake or Not (2021).
- 1Se Timothée Parrique og Giorgos Kallis, «La décroissance: le socialisme sans la croissance», Terrestres, 18. februar 2021.
- 2Se Timothée Parrique et al., «Decoupling debunked: Evidence and arguments against green growth as a sole strategy for sustainability», Det europeiske miljøbyrået, Brussel, juli 2019.
- 3Se Karl Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo, 2012 (1944).
- 4Jason Hickel, «Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary», The Lancet, vol. 4, nr. 9, London, 1. september 2020.
- 5Aminata Traoré, Le Viol de l’imaginaire, Fayard / Actes Sud, Paris / Arles, 2002.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
