Sandmurene i Sahara

Sammen med en nabo forlot Youssouf¹ hjemlandet Guinea. De reiste gjennom et Mali i krig, krysset grensen til Algerie, gikk i den brennende sanden i den libyske ørkenen, og tok seg over et stormfullt Middelhav før de endelig kunne sette føttene på det europeiske kontinentet, etter en over ni måneder lang ferd. 16-åringen unngikk å bli tvunget til å arbeide i de ulovlige smågruvene på veien mellom Gao i Mali og grensen til Algerie. Han unnslapp også algeriske politifolk med et tvilsomt rykte, og de libyske militsene som kidnapper migranter i Tripoli for å kreve løsepenger. Han måtte gjemme seg, se ned, gå rundt kontrollpostene. Men det som synes å ha overrasket ham mest, var sandmuren som tvang ham og resten av reisefølget til å gå tre dager og tre netter i ørkenen for å ta seg fra Algerie til Libya. «Den var enorm», forteller Youssouf, som nå bor i en liten sørfransk by hvor han går på skole. «Plutselig møtte vi en gigantisk mur av sand som det var umulig å kjøre over med bil. Losen vår hadde satt oss av og bedt oss gå til vi kom til muren. Da vi hadde klatret over, var vi i Libya.»

Alle migranter fra Afrika sør for Sahara har sett denne sandmuren når de har krysset grensen fra Algerie. Næringsdrivende og smuglere i Sahara har lært seg hvordan de skal omgå den, mens innbyggerne i byene rundt har måttet tilpasse seg muren. Få algeriere vet imidlertid at nesten hele Algeries territorium i Sahara nå er omgitt av en opptil fem meter høy kunstig sanddyne. «I Alger snakker nesten ingen om denne muren», forteller forskeren Raouf Farrah, som har utført spørreundersøkelser i Sør-Algerie.²

Å bygge en mur eller et gjerde for å beskytte sine landegrenser har blitt vanlig nesten overalt i verden, uavhengig av om landene har et autoritært eller demokratisk styre.³ Nord- og Vest-Afrika så lenge ut til å unnslippe fenomenet, men nå har det også kommet hit. Nå viser satellittbilder overraskende mange sandmurer.⁴ Sahara blir ofte sett som et enormt, grenseløst ørkenområde, eller en «gråsone», hvor det smugles våpen, narkotika, sigaretter og bensin, hvor smuglere, banditter, opprørere, jihadister og migranter ferdes fritt, men er i virkeligheten delt opp av gigantiske sandbarrierer fra Atlanterhavet til Rødehavet.

Skjerpede grenser

Den mest kjente er muren som krysser Vest-Sahara fra nord til sør, et territorium Marokko har okkupert siden Spania trakk seg ut i 1975. Den over 2500 kilometer lange «separasjonsmuren» ble bygd på 1980-tallet som ledd i kampen mot uavhengighetsbevegelse Polisario Front, som støttes av regimet i Algerie.⁵ Senere har den blitt utvidet flere ganger og forsterket med stadig mer avansert elektronisk utstyr.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Til tross for våpenhvileavtalen som ble undertegnet i september 1991, har det marokkanske ingeniørkorpset forlenget muren med 14 km fram til grensen mot Mauritania. Målet er å forhindre blokkering av den eneste asfalterte veien gjennom Sahara og nekte Polisario Front tilgang til Atlanterhavet. I mars i år ble en ny femti kilometer lang sandmur reist helt nord i Vest-Sahara, så nær grensen til Algerie som mulig. Ifølge marokkansk presse skal den sperre adgangen til Polisario Fronts leirer i algeriske Tindouf, men satellittbilder viser at den ikke har gjort det helt umulig å ta seg inn i området herfra.

Denne sandmuren ble lenge sett som et unntak, men synes nå å fungere som en modell for de andre landene i regionen, som også har sendt ut bulldosere for å stenge grensene sine. Etter at nabolandet Libya kollapset i 2011, mente Tunisia og Egypt at det var nødvendig å beskytte seg mot angrep fra opprørere og terrorister. Tunisia begynte derfor å bygge en sandmur som nå strekker seg 200 kilometer fra Middelhavet til grenseovergangen i Dehiba. Muren har et integrert overvåkningssystem levert av USA. Egypt har på sin side børstet støv av den 270 kilometer lange «piggtrådgrensen» som det fascistiske Italia etablerte i 1931 fra Middelhavet til området rundt oasene Siwa og Al-Jaghbub.⁶ Også Egypt har fått hjelp fra USA til å styrke den elektroniske overvåkningen av grensene mot Libya i vest og Sudan i sør. Satellittbilder viser også en annen egyptisk sandmur langs grensen til Sudan ved Rødehavet og omtrent tretti kilometer innover i landet, som gjør den den egyptiske okkupasjonen av det omstridte Hala’ib-triangelet svært konkret.

Hinder for handelen

Det er imidlertid Algerie som leder an i murbyggingen. Algeries enorme barriere, bestående av grøfter, sandvoller, gjerder og betongvegger, er nå på 6700 kilometer og omslutter nesten hele landet. Over 50 000 soldater patruljerer den delen av muren som ligger i Sahara. Sandmuren mot grensen til Libya ble bygd i 2015 og har siden blitt utvidet med murer mot Mali, Niger og Mauritania. Barrieren er en mellom to og fem meter høy sandvoll med en parallell grøft og en sti (og noen ganger en asfaltvei) mellom militærbaser flere titalls kilometer fra hverandre. Satellittbildene viser at muren følger landskapet noen kilometer fra grensen, men forsvinner der sanddyner (erg), fjell eller ørkenplatåer (hamada) gjør det umulig for motoriserte kjøretøyer å passere grensen.

Som de fleste andre murer er den ikke ugjennomtrengelig. Det er fullt mulig å ta seg over den til fots i smug på natta, slik Youssouf gjorde. Men muren har gjort grensekryssingen vanskeligere og dermed farligere. EU, via sitt grensebyrå Frontex, og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), gledet seg i 2017 over nedgangen i migranter fra Niger: 79 prosent nedgang ved overvåkningspunktene i Arlit og Séguédine sammenlignet med året før. De mente det skyldtes deres tiltak og Nigers kriminalisering av irregulær migrasjon i 2015, men nevnte ikke sandmuren Algerie hadde bygd langs grensen til Niger i 2016. Den har ikke desto mindre spilt en viktig rolle for EUs eksternalisering av sin innvandringspolitikk.

Muren har også rammet handelen den lokale tuareg-befolkningen og arabiske handelsfolk lever av her. Det er særlig tilfellet for innbyggerne i tvillingbyene som har oppstått på hver side av grensen mellom Algerie, Niger og Mali. På Niger-siden har den lille grensebyen Assamakka, som huser soldater, tollere, nigersk politi og IOM, kanskje kommet best ut av det. Befolkningen, som lever av grensehandel, etablerte på begynnelsen av 2000-tallet et uformelt strøk kalt El Akla med lagerhus og et marked, som har vokst stort etter 2013. Her har det blitt delt ut tillatelser til å krysse grensen på dagtid, dermed har folketallet holdt seg i grensebyen og det halvlovlige markedet blomstrer.

Eksplodert frustrasjon

Situasjonen er mer komplisert i In Khalil i Mali, en landsby som delvis ligger på algerisk territorium. Landsbyen ble grunnlagt i 2000 av arabere fra den maliske Tilemsi-dalen, og den har blitt et knutepunkt for smugling, spesielt av våpen, noe som har ført til flere algeriske militæroperasjoner. Siden har Algerie forsterket grensen med en tredje mur. Det ble bare laget én utgang i disse murene, som delvis ligger på malisk territorium. Dermed har handelen kollapset. De unge i tvillingbyen Bordj Badji Mokhtar på algerisk side sier at det føles som om de kveles. Handelsbyen er nå blitt isolert. Med muren har området også blitt militarisert for å stanse all aktivitet over grensen – handel, smugling og også beiting.

«Det er som å være fanger i eget hjem», sier en arabisk handelsmann på malisk side som vil være anonym. «Før kunne vi dra fra det ene til det andre landet uten problemer, men nå er det blitt vanskelig. Vi kan ikke jobbe lenger.» En malisk journalist som ofte er i området, påpeker at «her lever de av beitedrift, handel og transport. Det finnes ikke noen andre levebrød, og for alle disse aktivitetene er mobilitet avgjørende». Mange unge her som eier en pick-up livnærer seg særlig av å eksportere subsidierte algeriske varer (semulegryn, pasta, hermetiske tomater) til Mali. «Hvis de tar fra oss dette, har vi ikke lenger noe å leve av», sier den arabiske handelsmannen.

Samme avmaktsfølelse møter jeg i Tin Zaouatine. Byen på den andre siden av grensen mellom Algerie og Mali, en grense som går midt i et stort sett inntørket elveleie (wadi), er talende for problemene i området, som er et gjennomfartssted for migranter, men også en bastion for jihadistgruppen Iyad Ag Ghali. Den algeriske delen, hvor det bor 10 000 innbyggere, er spesielt isolert ettersom man må bruke over ni timer på utrygge veier for å komme seg dit fra Tamanrasset, den største byen i Sør-Algerie. Den maliske delen har ingen offentlige tjenester og huser bare noen dusin familier. Staten har trukket seg tilbake fra området, som nå kontrolleres av Samordningsorganet for azawad-bevegelser (CMA), en koalisjon av væpnede grupper som i 2015 signerte en fredsavtale i Malis hovedstad Bamako etter harde forhandlinger i Alger.

I januar 2013 stengte Mali offisielt grensen med rikets sikkerhet som begrunnelse. I 2018 forlenget den algeriske hæren sandmuren, med kallenavnet «El Pipe», til utkanten av byen. «Befolkningen har aldri fått si sin mening om dette prosjektet», bemerket senioranalytiker i Global Initiative Against Transnational Organized Crime, Raouf Farrah, i en artikkel i tidsskriftet Jadaliyya i fjor.⁷ «Og uten tilslutning fra lokalbefolkningen, uten en dialog med de unge som kjenner ørkenrutene, og uten å ta hensyn til den menneskelige økologien i Sahara, vil ethvert sikkerhetstiltak, uansett hvor godt begrunnet, skape en frustrasjon som vil skape enda mer forakt for staten og forsterke spenningene med sikkerhetstjenestene.»

Denne frustrasjonen eksploderte i juni i fjor, da de algeriske myndighetene forlenget muren langs wadi-en som markerer grensen. Muren ble toppet med piggtråd og gjorde det dermed nærmest umulig for innbyggerne å ta seg til brønnene, frukthagene og beitemarkene sine i Mali, eller dra for å arbeide i gullgruvene der. Forargede innbyggere forsøkte å rive ned piggtråden og støtte samme med sikkerhetsstyrkene. Det brøt ut opptøyer, og tjueåringen Ayoub Ag Adji ble skutt og drept. To dager senere kunngjorde den regionale militærledelsen at piggtråden ville bli fjernet, og at det ville bli laget grenseoverganger for beitebønder.

Libya ved veiskillet

I de nordafrikanske landene fungerer sandmurene i Sahara som grensebarriere, sikkerhetsinnretning og forsvarsmiddel. I konfliktsituasjoner bidrar murene til å bevare status quo. I øst i Sahara er situasjonen litt annerledes. Fra Salvador-passet (mellom Niger og Libya) til Rødehavet (mellom Sudan og Egypt) virker det nokså lett å krysse grensene. Det viser angrepet opprørsgruppen FACT (Front pour l’alternance et concorde au Tchad) utførte fra Fezzan i Libya mot Kanem i Tsjad i april i fjor, en offensiv hvor Tsjads president Idriss Déby Itno mistet livet på fronten.

Men også her finnes det sandmurer.⁸ De er ikke like synlige og er mindre overvåket, men det er mange av dem, og noen er over hundre kilometer lange. I stedet for å følge grensene, deler de opp territoriene. De har ikke blitt bygd av nasjonale hærer, men av væpnede grupper som bruker dem til å kontrollere ferdselen (og kreve penger for å la folk passere).

Barrierene gjør at disse kan sikre seg kontrollene over gullgruveområdene, som det er mange av sør i Libya og nord i Tsjad, og overvåke stier og asfalterte veier for å kontrollere tilgangen til brønner, industriområder, flyplasser eller byer. For eksempel kontrolleres veien mellom Ubari og Ghat sørvest i Libya av en kontrollpost som er utvidet med sandmurer helt til de omkringliggende fjellsidene. Byen Kufra sørøst i Libya er omgitt av en enorm sandmur som hindrer all uautorisert ferdsel. Flere byer (med sine flyplasser) er i likhet med Kufra inngjerdet eller innmuret, som Nouâdhibou og Zouérat i Mauritania, Tindouf, Bordj Badji Mokhtar og In Guezzam i Algerie, In Khalil, Kidal, Aguelhok og Gao i Mali, samt Sirte i Libya.

I Libya er sandmuren som nå bygges i nord mellom Sirte og regionen Joufra landets lengste (i starten av året var den over hundre kilometer) og mest strategiske byggverk. Den bygges av det russiske militærselskapet Wagner på vegne av Libyas nasjonale hær (LNA), ledet av marskalk Khalifa Haftar. Muren følger frontlinjen mellom landets to rivaliserende regjeringer i Tripoli og Tobruk, som oppsto etter at LNA ikke klarte å erobre Tripoli i fjor. Etableringen av en overgangsregjering tidligere i år har utvilsomt gjort muren mindre relevant: Den har bare krøpet noen få kilometer sørover siden februar. Men denne sandmuren kan raskt bli en de facto grense hvis den politiske prosessen i Libya mislykkes og konflikten «fryses», eller Libya ender opp med å bli delt. Det siste er en skjebne ikke ulik den Vest-Sahara opplevde for førti år siden.

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist. Laurent Gagnol er geograf.

1
Navnet er endret.
2
Se særlig Raouf Farrah, «Algeria’s migrations dilemma: Migration and human smuggling in south Algeria», rapport fra Global Initiative Against Transnational Organized Crime, New York, desember 2020.
3
Stéphane Rosière, Frontières de fer. Le cloisonnement du monde, Syllepse, Paris, 2020.
4
Laurent Gagnol, «Des lignes coloniales tracées au cordeau au cloisonnement par les murs de sable: l’héritage enseveli des frontières des nomades au Sahara central», Bulletin de l’Association des géographes français, Paris, 2021.
5
Karine Bennafla, «Illusion cartographique au Nord, barrière de sable à l’Est: les frontières mouvantes du Sahara occidental», Espace politique, nr. 20, Reims, 2013.
6
Constantino Di Sante, «La ‘pacification’ italienne de la Cyrénaïque (1929–1933)», Revue d’Histoire de la Shoah, nr. 189, Paris, 2008.
7
Raouf Farrah, «Tin Zaouatine, marginalisation et militarisation aux confins des frontières algériennes», Jadaliyya, Washington / Beirut, 15. juli 2020.
8
Jérôme Tubiana og Claudio Gramizzi, «Lost in Trans-Nation: Tubu Tubu and other armed groups and smugglers along Libya’s southern border» (PDF), rapport fra Small Arms Survey Association, Genève, desember 2018; Jérôme Tubiana og Claudio Gramizzi, «Les Toubou dans la tourmente: présence et absence de l’État dans le triangle Tchad-Soudan-Libye» (PDF), Small Arms Survey HSBA Working Paper, nr. 43, Genève, februar 2018.