Wall Streets kinesiske romanse

I april sa Kinas president Xi Jinping i hovedtalen på den årlige konferansen til Boao Forum, en asiatisk kopi av Verdens økonomiske forum i Davos, at han ønsket en ny internasjonal orden. Han fordømte «kaldkrigs- og nullsumsmentalitet» og «hegemoni», og sa: «Vi må fremme liberalisering av og legge til rette for handel og investeringer, øke den regionale økonomiske integrasjonen og forsterke forsyningskjedene, de industrielle kjedene, og kjedene av data og menneskelige ressurser, for å bygge en åpen verdensøkonomi. […] I den økonomiske globaliseringens tidsalder er åpenhet og integrasjon en uavvendelig historisk trend. Forsøk på å ‘sette opp murer’ eller på ‘frakobling’ strider mot de økonomiske lovene og markedsprinsippene.»

Denne oden til frie globale markeder har blitt et offisielt mantra for Kina. I møte med USAs proteksjonistiske forsøk på å endre de internasjonale forsyningskjedene og begrense Kinas tilgang til sensitiv teknologi og amerikanske markeder, har partistaten valgt å framstille seg som en forkjemper for frihandel og global finans. Regjeringen fester nå sin lit til at patriotismen til de utenlandske multinasjonale selskapene ikke stikker særlig dypt og til at de har en nærmest grenseløse appetitt på det kinesiske markedet. De kinesiske lederne har derfor fjernet flere restriksjoner og gitt utenlandske selskaper tilgang til deler av de innenlandske kapitalmarkedene. De har også gitt flere amerikanske konsern tillatelse til å drive heleide eller majoritetseide datterselskaper i spesialiserte markeder (som formuesforvaltning, betalingstjenester, obligasjoner, forsikring og kredittrating). (…)