Snill robot, slem robot

Selv om Terminator-filmene tilhører såkalt vitenskapelig fiksjon, er det åpenbart ganske primitive drifter de pleier hos publikum. For eksempel det barnaktige behov for å gå rett på, samme hva man støter på.

Bonding med børse: Unge John (Edward Furlong) med fersk rollemodell (Arnold Schwarzenegger).

Arnold Schwarzenegger på film etterlater gjerne inntrykket av at manus må være skrevet av en spinkel mann som er fryktelig konfliktsky. For hva annet kan man bruke dette østerrikske muskelberget til, enn å forsere hindringer, sparke inn dører, skjære gjennom, ventilere våre lengsler i det nerdifiserte, skjemaregulerte fengslet vi kaller sivilisert samfunn?

Spesialeffektene i James Camerons Terminator 2: Judgment Day (1991) var imponerende i sin tid, der tilsynelatende levende mennesker morfes om til flytende metall og tilbake igjen. For her har Schwarzeneggers tittelrolle fått en rival, T1000 (Robert Patrick), en robot i menneskeham – eller hvilken form den for anledningen har bruk for. En lang kniv, for eksempel. T1000 forvandler seg til nær sagt hva den vil, og bare av den grunn skriver Terminator 2 seg inn som en milepæl i tradisjonen av elementær filmunderholdning, den som vil forbløffe publikum med trolldom, forvandlingskunst og fanteri. Den forfører selv godt voksne seere, noen av oss blir henrykt over påfunn som i lyse øyeblikk lykkes i å gjenopplive barndommens tilsvarende forundring over det vi kalte filmtriks. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0