Uventet tysk opprustning

Tyskland har forlatt sin tilbakeholdne forsvarspolitikk. Vil det styrke den europeiske strategiske selvstendigheten, slik Frankrike ønsker, eller svekke den med et økt NATO-engasjement?

Illustrasjon: Bjornmilansson / Shutterstock.

«Bundeswehr, hæren jeg har æren av å lede, er mer eller mindre ribbet […]. Jeg er forbanna!», skrev den tyske generalen Alfons Mais i et usedvanlig direkte innlegg på LinkedIn noen timer etter at Russland hadde invadert Ukraina. «Alternativene vi kan tilby politikerne for å understøtte Alliansen, er ekstremt begrensede». Samme budskap hadde general Egon Ramms, tidligere sjef for NATOs hovedkvarter i nederlandske Brunssum (2007–2010), da nyhetsankeret på tv-kanalen ZDF spurte ham: «Ville Bundeswehr klart å forsvare landet vårt hvis det ble nødvendig?» Svaret hans var kontant: «Nei.»

Den russiske invasjonen av Ukraina fungerte nærmest som et elektrosjokk i Berlin. På bare noen få timer brøt den nye rødgrønnliberale koalisjonen med den langvarige tyske tradisjonen om ikke å selge våpen til land i krig og kunngjorde at Tyskland ville levere panservernraketter, Stinger-luftvernmissiler, pansrede kjøretøy og drivstoff til Ukraina. Den sosialdemokratiske forbundskansleren Olaf Scholz, som knapt snakket om forsvarspolitikk i valgkampanjen i september, lovet å bruke hundre milliarder dollar på å modernisere Bundeswehr og øke militærbudsjettet til minst to prosent av BNP slik NATO krever. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0