/

Giftige pakker til framtidige generasjoner

President Emmanuel Macron ser kjernekraft som en perfekt kombinasjon av industriutvikling og klimakamp. Men utover problemene med risiko og lønnsomhet møter myndighetene stadig større protester mot de omstridte planene om å lagre det radioaktive avfallet under bakken.

Fra Andras forsøkssted for radioaktivt avfall i Bure øst i Frankrike, 28. oktober 2021. Foto: Ffrançois Mori, AP Photo / NTB.

Det tar seks minutter å ta heisen ned til laboratoriet Frankrikes statlige byrå for håndtering av radioaktivt avfall, Andra, har laget 490 meter under bakken. «130 meter under havoverflaten», presiserer kommunikasjonssjefen Audrey Guillemenet, som viser meg rundt. Bortsett fra arbeidere med hjelm og noen anleggsmaskiner er disse brede, halvsylindriske gruvegangene på et par kilometer tomme. Andra lagrer fortsatt ingenting her, men studerer mulige farer det omstridte Centre industriel de stockage géologique («Industrisenter for geologisk lagring», Cigéo) kan støte på. «Hvis Cigéo blir godkjent», bemerker lederne i Andra. Dette forbeholdet virker stadig mer som en formalitet: Prosjektet startet på 1990-tallet og ble omfattet av en egen lov i 2006, før det i november i fjor ble erklært som et prosjekt med offentlig nytte, som i Frankrike ofte er et siste steg før endelig godkjennelse.

Andra vil i år søke den franske atomsikkerhetsmyndigheten ASN om oppstartstillatelse. ASN vil så komme med sin anbefaling innen tre til fem år. Selv om ASN tidligere har uttrykt forbehold om noen tekniske aspekter ved Cigéo, anser de lagring langt under bakken som den beste løsningen for radioaktivt avfall. EU-kommisjonen må også godkjenne prosjektet,1Artikkel 37 i Euratom-traktaten (1957). men 2. februar erklærte EU-kommisjonen at kjernekraft inngår i unionens mål om å bli karbonnøytral innen 2050, forutsatt at industrien oppfyller «atom- og miljøsikkerhetskrav».2«EU taxonomy: Complementary Delegated Act», lovforarbeid, 2. februar 2022. Folkene fra Andra som jeg snakket med da jeg besøkte anlegget i januar, la ikke skjul på at de var fornøyd med at den svenske regjeringen nettopp hadde besluttet å lagre deler av Sveriges radioaktive avfall i grunnfjellet, etter at Miljöpartiet de gröna hadde trukket seg fra regjeringskoalisjonen. Den finske regjeringen gjorde det samme i november i fjor.

Det farligste avfallet

Radioaktivt avfall har igjen havnet på dagsordenen i Frankrike etter at president Emmanuel Macron annonserte at Frankrike ville bygge flere nye europeiske trykkvannsreaktorer (EPR) de neste ti årene, og skrøt av de små modulære reaktorene (SMR) som Frankrike har investert store midler i å utvikle. Men i en rapport fra 18. november bemerker den franske revisjonen at «en storstilt bygging av ny kjernekraft forutsetter en løsning på problemene man har støtt på i EPR-kraftverkene som er under bygging».3«Les choix de production électrique : anticiper et maîtriser les risques technologiques, techniques et financiers», Frankrikes riksrevisjon, 18. november 2021. Både i Frankrike og Finland er disse reaktorene blitt forsinket og budsjettsprekkene betydelige: «Det skaper en usikkerhet om evnen til å bygge nye reaktorer innen rimelig tid til en fornuftig pris», bemerker riksrevisjonen. Reaktoren i finske Olkiluoto ble satt i drift i desember, tolv år etter at den opprinnelig skulle stå klar, mens reaktoren i franske Flamanville er utsatt til midten av 2023. Regningen har tredoblet seg for begge kraftverkene.

Cigéo skal kunne ta imot 83 000 kubikkmeter med radioaktivt avfall. Halvparten av dette avfallet er allerede produsert av de eksisterende kraftverkene – det er fortsatt uklart hvor avfallet fra de franske atomstyrkene (stridshoder, ubåtreaktorer) skal lagres. Hvis anlegget blir godkjent av de franske miljømyndighetene, EU-kommisjonen, forvaltningsdomstolen Conseil d’État og parlamentet, vil utgravingen av de totalt 270 kilometerne med gruveganger starte rundt 2025 nær dagens laboratorium. Fra 2035 skal «pakkene» – som de kalles – med radioaktivt avfall fra Electricité de France (EDF), Commissariat à l’énergie atomique et aux énergies alternatives (CEA) og Orano (tidligere Areva, et selskap som reprosesserer kjernebrensel) transporteres hit med spesialtog. Hver sylindrisk pakke vil inneholde mellom 50 og 70 kilo radioaktivt avfall. En 4,2 kilometer lang taubane med en helning på 12 prosent vil frakte dem 500 meter under bakken, hvor de vil bli lagret i et nettverk av tunneler formet som en kam.

Cigéo vil bli et gravkammer for det farligste avfallet produsert av sivil atomkraft. Dette vil utgjøre 3 prosent av avfallet fra Frankrikes reaktorer, men 99 prosent av den totale radioaktiviteten, ifølge tall fra Andra. Radioaktiviteten vil reduseres etter hvert som uranatomene spaltes, men prosessen går så sakte at avfallet i flere tusen år vil avgi en skadelig og potensielt dødelig stråling. For øyeblikket lagrer kjernekraftlandene slikt avfall i kjølebassenger, og reprosesser det farligste (i Frankrike gjøres det på Oranos anlegg i La Hague). Lagringen under bakken skal være reversibel i et århundre, i tilfelle det oppdages en mer tilfredsstillende måte å håndtere avfallet på. Men det franske miljøtilsynet har bemerket at det fortsatt hersker usikkerhet om denne reversibiliteten.4«Avis délibéré de l’Autorité environnementale sur le centre de stockage Cigéo», Autorité environmentale, uttalelse nr. 2020-79 vedtatt 13. januar 2021.

«Umulig» scenario

«Dette anlegget vil ikke bli del av prosjektet. Det vil forbli et laboratorium», forteller Guillemenet. Innerst i en gruvegang studerer en ingeniør hvordan radionuklider oppfører seg i berggrunnen her. Andre ingeniører forklarer at de må ta hensyn til geomekanikken i området. «Er det vi ser her, press fra Alpene som stiger eller Paris-bassenget som synker, eller en blanding av de to? Vi har målt en horisontal spenning på 14 megapascal, det vil si større enn den vertikale spenningen fra de fem hundre meterne med berg over hodene våre», forteller Guillemenet. «Vi har tatt hensyn til dette når vi har gravd ut gangene», for å unngå at de kollapser. Ingeniørene tester også styrken på bæreelementene.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Andra er opptatt av å vise at de har testet anlegget for alle mulige scenarioer, og inviterer hvert år flere tusen skoleelever, studenter, politikere og journalister hit. «Mellom 1991 og 2005 så vi på muligheten for å senke avfallspakkene ned i en sjakt, før vi heller valgte en taubane, fordi vi ikke klarte å eliminere risikoen for at heisen kunne falle ned», forklarer Pascal Leverd, nestleder for Cigéo i Andra. «Vi har en elektrisk taubane på skinner og ikke på dekk, for dekk kan ta fyr.» I New Mexico 5. februar 2014 førte brann i et dekk i det underjordiske atomavfallsanlegget til det amerikanske militæret til radioaktivt utslipp. Gruvegangene der måtte forsegles i flere år for å kvele ilden.

Cigéo-ingeniørene må også vurdere faren for eksplosjoner, ettersom noe av avfallet som skal lagres, genererer hydrogen. For å fjerne den eksplosive gassen må gruvegangene ventileres kontinuerlig i flere tiår mens avfallspakkene lagres. Ingeniøren Bertrand Thuillier, som er imot prosjektet og har deltatt på høringene i EU-parlamentet, påpeker at «hydrogen blir eksplosivt med en luftkonsentrasjon på fire prosent». Leverd svarer at denne terskelen først vil nås «hvis ventilasjonen stopper i mer enn to uker, noe som er utenkelig». Han hevder også at i tilfelle en eksplosjon vil en pakke bare bli «litt skadet». I 2018 måtte Andra imidlertid gi opp planen om å lagre atomavfall pakket inn i bitumen i Cigéo, fordi ASN-direktør Pierre-Franck Chevet mente brannfaren var for stor.5Le Monde, 15. januar 2018.

Et annet mulig problem er vanninntrengning. «Planen begynte med en sjakt med svært lav risiko for inntrengning, men nå har man valgt en taubane med langt høyere fare», forklarer hydrogeologen Romain Virrion, som har ledet Frankrikes naturvernforbund i Lorraine. «Hvis pumpingen stopper i femten dager, vil det samle seg rundt tjue centimeter vann i gruvegangene. Et slikt scenario kan ikke utelukkes, og reiser spørsmålet om hvordan disse anleggene vil drives over tid.» Leverd anser det som «umulig» at pumpingen stanser i femten dager. Men Virrion peker også på at IRSN, det franske instituttet for strålevern og atomsikkerhet, har avdekket «karstifiserte brudd», det vil si hulrom skapt av kjemisk forvitring, nær anlegget, som kan medføre vannutveksling med overflaten.

Protester fra lokalbefolkningen

I tre tiår har kritikerne ikke blitt beroliget av Andras argumenter. Cigéo har vekket store protester blant kjernekraftmotstanderne, som kaller det for en «radioaktiv søppeldynge».6«Sur la route… des déchets de Bure, France culture, 24. september 2016. «Jeg var med fra starten», forteller miljøaktivisten Régine i byen Bar-le-Duc tretti kilometer fra Bure. «Jeg arrangerte det aller første informasjonsmøtet her i 1994, og allerede den gang var politietterretningen til stede i salen», sier hun. «Vi ble lokket med arbeidsplasser og penger i et fraflytningstruet område.»

Departementet Meuse har knappe 185 000 innbyggere. Administrasjonssenteret Bar-le-Duc har bare 15 000 innbyggere. Bure og nabolandsbyene har under hundre innbyggere. Befolkningstettheten her er mindre enn ti innbyggere per kvadratkilometer. «Stedet ble ikke valgt av geologiske grunner, men av sosiologiske», mener bonden Jean-Pierre «JP» Simon, som lenge har vært en sentral skikkelse i motstanden mot prosjektet. «Det er ingen her! Prøv å mobilisere ti tusen demonstranter når den største byen har femten tusen innbyggere.»

På 1980-tallet undersøkte geologer fra Andra ulike områder over hele Frankrike, men motstand fra innbyggerne gjorde at statsminister Michel Rocard innførte en midlertidig stans i 1990. Året etter definerte «Bataille-loven» (oppkalt etter Sosialistpartiets daværende nestleder Christian Bataille) tre alternativer for langsiktig håndtering av radioaktivt avfall: transformasjon, lagring over bakken og lagring dypt under bakken. Det siste alternativet ble raskt foretrukket. Fire steder ble vurdert, men etter lokale protester gjensto bare Bure i 1998, et unnselig sted på grensen mellom de fraflytningstruede departementene Meuse og Haute i det avindustrialiserte Nord-Frankrike. Den innflytelsesrike tidligere høyreministeren Gérard Longuet forsvarte prosjektet entusiastisk. «Et laboratorium, det var lett å selge inn. Vitenskap, arbeidsplasser for høyt utdannede», sukker Michel Labat, tidligere kommunestyremedlem i landsbyen Mandres og motstander av Cigéo. «Kommunene stemte for, uten egentlig å forstå hva det dreide seg om.»

Trakassering fra myndighetene

Begge departementene har fått årlige subsidier på rundt tre hundre millioner kroner, utbetalt fra et offentlig fond for allmennyttige prosjekter. Disse tilskuddene – som enkelte borgermestere som er imot Cigéo, nekter å søke på – har ikke bremset avfolkingen. I september 2018 ble tre ungdomsskoler lagt ned sør i Meuse. «Vi har nye fortau, men ingen som går på dem», fortsetter Régine. «En viss resignasjon preget mobiliseringen, for regjeringene har alltid ignorert protestene. Noen her tror til og med at avfallet allerede er gravd ned. Men resignasjon er ikke det samme som samtykke.»

Protestene retter seg nå mot virksomhetene rundt Cigéo: I 2020 måtte selskapet Unitech gi opp å etablere et vaskeri for vernedraktene til kraftverksarbeidere i byen Suzannecourt. Bekymring for tilstrekkelig rensning av avfallsvannet fikk innbyggerne til å protestere, til tross for løfter om førti arbeidsplasser. Om noen år vil pakketogene – opptil seks i måneden – føre til store protester, skal vi tro innbyggerne. «Inntil nå har Bure virket langt unna», sier en innbygger i Givrauval, tjue kilometer fra Cigéo. «Med tog med radioaktivt avfall utenfor vinduene våre vil det bli veldig konkret.»

Hvordan vil myndighetene reagere på de varslede protestene? Den franske staten har tidligere vist at den mener alvor. Før Klimatoppmøtet i Paris (COP21) i desember 2015 ble flere miljøaktivister satt i husarrest for å hindre forstyrrelser av toppmøtet, med hjemmel i unntaksbestemmelsene innført etter terrorangrepene i Paris 13. november. Etter hærverk mot en restaurant like ved Andras kontorer 21. juni 2017 og en uautorisert demonstrasjon 15. august samme år ble flere miljøaktivister siktet for «kriminell sammenslutning».

Da planene om å bygge en flyplass i Notre Dame des Landes i departementet Loire-Atlantique ble forlatt i januar 2018, fryktet politisjefen i Meuse at Bure ville bli en ny ZAD («sone å forsvare»), et område okkupert av aktivister for å hindre et miljøfiendtlig prosjekt. Tre ganger har miljøaktivister blitt fjernet fra skogen Lejuc, hvor Andra vil lage ventilasjonssjakter, og skogen overvåkes nå av politiet. Bonden JP har blitt straffeforfulgt for å ha lånt ut en traktor og en tilhenger til demonstranter – det tok ett år før han fikk dette utstyret tilbake. Telefonavlytting virker utbredt, og politiet bruker til og med en IMSI-catcher, et avlyttingsapparat som fanger opp data fra mobiltelefoner i nærheten.7«Bure: le zèle nucléaire de la justice», Libération, Paris, 14. november 2018.

Menneskerettsorganisasjonen Ligue des droits de l’homme (LDH) mener at franske myndigheter «trakasserer motstanderne [og] kriminaliserer deres standpunkt og protester, og dermed undergraver deres rettigheter». Den belgiske advokaten Jacques Englebert fulgte en av rettssakene mot motstanderne i Bar-le-Duc i februar 2019 for LDH. I sin rapport bemerket han at «midlene og styrkene som ble satt inn», sto i et skrikende misforhold til «de beskjedne lovbruddene» og «de tiltaltes åpenbare harmløshet».8«Rapport sur les événements survenus à Bure et sur leur traitement judiciaire», Ligue des droits de l’homme, 20. juni 2019, www.ldh-france.org.

«Uunngåelig usikkerhet»

Utover de mulige farene med Cigéo protesteres det også mot selve tankegangen bak prosjektet. I tegneserieromanen Le droit du sol («Retten til jorda», 2021) forteller Étienne Davodeau om sin 800 kilometer lange vandring sommeren 2019 mellom hulemaleri-grotten Pech Merle i departementet Lot og anlegget i Bure, og knytter disse to stedene sammen: det ene hvor forhistoriske kunstnere etterlot «beundringsverdige minner», det andre hvor farlig avfall vil bli gravd ned for årtusener. «Det sier mye om vårt forhold til planeten og jorda», sier Davodeau. Han påpeker også at Andra måtte hente inn tegneksperter for å finne en måte å advare våre fjerne etterkommere på, i tilfelle de en dag skulle bestemme seg for å grave i bakken her.

«Avfallet finnes allerede, og vi må gjøre noe med det for de framtidige generasjonene», svarer Leverd fra Andra. Han minner om at Frankrike tidligere har dumpet tonnevis med avfall i havet, spesielt i Stillehavet mellom 1967 og 1982 (denne praksisen ble først forbudt i 1993). «Nedgravning er mindre farlig enn dagens oppbevaring over bakken», sier han. «Faren ved lagring er at våre etterkommere mister kontrollen over avfallet. Vi må derfor sørge for å sikre det.»

Den tidligere CEA-ingeniøren Bernard Laponche, som har blitt en innbitt motstander av prosjektet, mener at Cigéo vil «påføre framtidige generasjoner en underjordisk forurensning». Han mener det vil være bedre å lagre avfallet like under bakken, inntil vitenskapen «finner en løsning for å redusere eller fjerne radioaktiviteten».9Le Monde, 28. mars 2018.

Så snart Conseil d’État har gitt sin godkjennelse og et ministerdekret har blitt utstedt, vil byggingen kunne starte rundt 2025, og lagring fra 2035. 31. mai 2018 tok den franske nasjonalforsamlingens undersøkelseskommisjon for sikkerhet og sikring ved atomanlegg inn Leny Patinaux på høring. Historikeren, som tidligere var ansatt i Andra (2012–2015), hadde akkurat skrevet en avhandling om Cigéo som konkluderte med at det fantes en «uunngåelig usikkerhet» knyttet til prosjektet.10 Leny Patinaux, «Enfouir des déchets nucléaires dans un monde conflictuel. Une histoire de la démonstration de sûreté de projets de stockage géologique en France (1982-2013), doktorgradsavhandling ved École des hautes études en sciences sociales (EHESS), Paris, 2017. Høring tilgjengelig på den franske nasjonalforsamlingens nettsider, rapport nr. 35, torsdag 31. mai 2018. «Hvor mye risiko vi er villige til å akseptere, varierer fra individ til individ», sa han til nasjonalforsamlingen. «Andra forsøker å lage tryggest mulige lagringsforhold, men det fjerner på ingen måte kompleksiteten i problemet. En million år er en tidshorisont som gjør det umulig å forutse alle eventualiteter.»

Oversatt av redaksjonen

Cédric Gouverneur er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0