På innsiden av IMF

Heisdøren åpner seg. To unge kvinner kommer ut. De snakker sammen på et østeuropeisk språk. Navnelappene deres antyder at de er bulgarere og økonomer. Kommunikasjonssjefen, med palestinsk bakgrunn, introduserer meg for organisasjonens historiker, en indisk økonom, før han følger meg til kontoret til sjefen for strategiavdelingen: en tyrkisk økonom. Under besøket møter jeg også en nederlandsk og en fransk økonom, samt en japaner, også han økonom, som ber meg ta bilde av ham foran organisasjonens logo.¹

Mens jeg gikk til dette paradiset for internasjonale økonomer midt i Washington, svevde et enormt helikopter på himmelen. De fleste forbipasserende virket ikke nevneverdig plaget av støyen. De var åpenbart vant til det. Helikopteret fløy langs Lincoln Memorial og landet etter hvert på plenen utenfor Det hvite hus. Jeg hadde en kilometer igjen å gå. En tilstrekkelig avstand til å passere både det amerikanske finansdepartementet, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), sentralbanken, utenriksdepartementet, Verdensbanken og Museet for kommunismens ofre. Midt i denne maktkonsentrasjonen ligger min destinasjon: det brutalistiske hovedkvarteret til Det internasjonale pengefondet (IMF).

IMF ble opprettet samtidig med Verdensbanken mot slutten av andre verdenskrig for å hindre at internasjonalt økonomisk kaos skulle utløse nye kriger. Fondet fikk to oppdrag: å koordinere pengepolitikken under gjenoppbyggingen etter krigen, og å gi økonomisk hjelp til regjeringer som plutselig manglet valuta, med et felles fond basert på bidrag fra alle medlemslandene.

Med årene har institusjonen utviklet seg til en bastion for en ortodoks nyliberal økonomisk tenkning. Reformene IMF krever i bytte mot å gi regjeringer lån – privatisering, avregulering, økonomiske innstramminger – har ofte store konsekvenser for levekårene til innbyggerne i landene: Vil de ha tilgang til helsetjenester, kunne gå på skole og kjøpe mat? Jeg befinner meg dermed på innsiden av det som har blitt en av verdens mest omstridte institusjoner.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Eget vokabular

IMFs omdømmeproblem er utvilsomt grunnen til at organisasjonen tar så godt imot journalister. Her legger de ut om hvor opptatt de er av både transparens og åpenhet, men advarer umiddelbart om at alt som blir sagt, er off the record, og at alle sitater må godkjennes og om nødvendig omskrives. Kommunikasjonssjefen er med på alle intervjuene jeg gjør her, og tar opp alt som blir sagt. Når et av intervjuobjektene til stadighet kikker bort på den godt synlige diktafonen, er det vanskelig å ikke ta seg i å lure på om opptakeren er myntet på meg eller den ansatte. Men under besøket mitt får jeg på ingen måte inntrykk av at det ulmer et opprør i institusjonen. «Karriere er det eneste som betyr noe i IMF», spøker forskeren Lara Merling ved Global Development Policy Center, en progressiv tenketank tilknyttet Boston University. «Og du stiger ikke i gradene om du fjerner deg fra den offisielle linjen.» I så fall har de fleste jeg møter her, lysende karrierer foran seg.

IMF tar godt vare på sine 2400 ansatte. Økonomenes lønninger er mellom 100 000 og 200 000 dollar i året. Avdelingslederne får mellom 320 000 og 400 000 dollar. De laveste lønningene her, for assistentene i sekretariatet, er mellom 42 000 og 63 000 dollar. I tillegg til disse lønningene, som vanligvis er nettolønninger siden bare de amerikanske ansatte betaler inntektsskatt, får de sjenerøse goder som helseforsikring, egen pensjonsordning, mulighet for hjemmekontor og fleksibel arbeidstid, barnepass og andre tjenester for familien, samt tilgang til meditasjonsrom.

De ansatte kommer fra rundt 160 av organisasjonens 190 medlemsland. De har utdannelse fra de beste skolene og snakker alle samme språk, et særegent engelsk markedsspråk, som konstruerer setninger i tråd med det nyklassiske økonomifagets forestillinger om samfunnet: Her handler alt om stakeholders, best practices og externalities. Det er også et språk fullt av interne nyord, som oftest forkortet til akronymer. Disse nyordene danner en av de mange usynlige murene mellom IMF og resten av verden. Her må jeg dechiffrere setninger som: «MD nevnte IV-en om CFM/MPM-ene med CSO-ene» («Administrerende direktør nevnte institusjonens syn på kapitalkontroll og makrotilsynstiltak med sivilsamfunnsorganisasjonene»).

Urett, nød og sult

Den amerikanske forskeren James Raymond Vreelands bok om den mektigste av de internasjonale finansinstitusjonene, The International Monetary Fund (2007), starter med følgende bemerkning: «IMF er velkjent i den tredje verden, […] men langt mindre kjent for vanlige borgere i den utviklede verden.»² Fondet var den gang midt i en eksistensiell krise. Den bitre medisinen IMF hadde foreskrevet, hadde fått de fleste landene til å vende ryggen til institusjonen. Samme år som boka kom ut, lovet Cristina Fernández de Kirchner, peronistenes kandidat i det argentinske presidentvalget, å skape en verden «der dine barn og barnebarn ikke vil vite hva IMF står for».

Fondets lån til kriserammede regjeringer, dets viktigste eksistensberettigelse, falt fra 110 milliarder dollar i 2003 til knappe 18 milliarder i 2007. «Fondet er nå bare en skygge av seg selv», uttalte økonomen Mark Weisbrot, som lenge hadde vært kritisk til IMFs rolle i veksten i sosial ulikhet i verden.³ Da den franske sosialisten Dominique Strauss-Kahn ble utnevnt til IMFs administrerende direktør i september 2007, fikk han i oppdrag å kutte i staben, bare noen måneder før finanskrisen i 2007–2008 brøt ut.

«Det var absurd», forteller en ansatt som vil være anonym. «Vi ga folk store summer for å slutte, bare for å hente mange av dem tilbake nesten med en gang.» Da krisen på Wall Street nådde Europa, gikk den hardt utover Spania, Irland, Italia, Portugal og ikke minst Hellas. Ikke bare fikk IMF igjen en framtredende rolle, men nå også i vestlige land, hvor navnet etter hvert ble like kjent som i det globale sør. Graffiti som man lenge bare så i land i den tredje verden, dukket opp i de europeiske hoved-stedene. For eksempel i Lisboa, etter at fondet ga kriselån til Portugal i 2011: Injustiça, Miséria, Fome – urett, nød og sult.

I skjønneste orden

«Folk har et dårlig inntrykk av oss, ofte uten grunn», mener mange av de jeg snakker med i IMF. De viser til hovedprinsippene fra Bretton Woods-konferansen som etablerte IMF i 1944: koordinering, solidaritet og gjensidighet. Nesten åtti år senere hevder de at fondet fortsatt styres etter disse prinsippene i sine to hovedoppgaver: overvåke og bistå.

«Artikkel 4 i statuttene sier at en gang i året må alle medlemsland ta imot en delegasjon fra fondet for å vurdere den økonomiske situasjonen i landet», forklarer den tyske økonomen Christoph Rosenberg, som er nestleder i fondets kommunikasjonsavdeling. «I de fleste tilfellene blir utsendingene våre mottatt direkte av finansministeren og sentralbanksjefen.» Dokumentet som offentliggjøres etter møtene, inneholder en analyse av situasjonen i landet og anbefalinger fra IMF. I årets gjennomgang av den franske økonomien, publisert 26. januar 2022, anbefaler IMF på slutten av det 83 sider lange dokumentet at den franske regjeringen gjennomfører pensjonsreformen president Emmanuel Macron har annonsert (samtidig som IMFs utsendinger bemerker at det er «motstand i folket» mot reformen), fortsetter den flerårige budsjettkonsolideringen (les: reduserer offentlige utgifter), og liberaliserer «ikke-kommersielle tjenester» (inkludert offentlige tjenester).

«Noen land blir nøye overvåket hvis utsendingene våre oppdager gryende problemer. For andre er det mer en formalitet», fortsetter Rosenberg. I 2007 var Hellas i sistnevnte kategori. I IMF-rapporten virket alt i sin skjønneste orden: «Banksektoren virker sunn, med høy lønnsomhet og sterke kapital- og likviditetsposisjoner. […] Veksten er forventet å holde seg godt over snittet i eurosonen. […] Den greske økonomien har konsekvent overrasket positivt de siste årene.» To år senere avslørte eurokrisen hvor skjør landets økonomi var.

«Krigskirurgi»

Den første typen hjelp IMF gir medlemslandene, er av teknisk art. Enkelte land har en svært mangelfull forvaltning, ofte som en forsinket ettervirkning av kolonitiden: Da landene ble uavhengige, ble de suverene, men uten en reell stat. «Som en del av hjelpeoppdragene mine i Afrika, har det hendt at jeg har måttet gi engelsktimer til embetsmenn», forteller en ansatt. «Noen ganger ankommer vi et land og oppdager at de utfører nasjonalregnskapet sitt i Excel. Andre har ikke engang datamaskiner. Vi ender opp med å skrive årsrapportene deres for dem», sier han med et brydd smil. Den unge økonomen er nok klar over at på dette nivået ligner håndsrekningen mest formynderi.

Den viktigste hjelpen IMF tilbyr medlemmene, er imidlertid av økonomisk art: et lån. «Ethvert medlemsland som får problemer med betalingsbalansen, kan be om økonomisk hjelp», forklarer Rosenberg. Problemer med betalingsbalansen betyr at landet ikke lenger har valutareservene det trenger for å betjene utenlandsgjelden sin eller importere mat til befolkningen, slik tilfellet er i Sri Lanka for tiden. «Det starter ganske enkelt med en telefon fra de nasjonale myndighetene til IMF-representanten i landet: ‘Vi må snakke sammen’», forteller Rosenberg. Så innledes en dialog der IMF skisserer sine vilkår: «For IMF låner bare penger på betingelse av et tilpasningsprogram som kan løse problemene som har skapt krisen.» Og for å sikre at det kriserammede landets vilje til å gjennomføre reformene ikke avtar med tiden, utbetaler IMF lånene i rater. Hvis reformene stanser opp, stopper utbetalingene. «Vi driver ikke med veldedighet», sa Dominique Strauss-Kahn da han ledet institusjonen.⁴

Opprinnelig skulle ikke IMF sette slike omfattende betingelser for å gi lån. I 1954 var den første låneavtalen, med Peru, på to sider. Avtalen signert med den greske regjeringen i 2010 var på 63. IMF har nå utvidet kravene til blant annet å gjelde antall offentlig ansatte, reform av offentlige virksomheter, trygdesystemet og privatiseringer. «Ekstremt alvorlige inngrep, uten særlig mange muligheter for bedøvelse. Kort fortalt, krigskirurgi», er beskrivelsen til Michel Camdessus, IMF-direktør fra 1987 til 2000.⁵ For i IMFs øyne angriper den økonomiske «sykdommen» bare dem med andre underliggende sykdommer, som må opereres bort.

Den store stygge ulven

Etter et besøk på rundt to uker, der IMF-delegasjonen møter sentralbanksjefen, folk fra finansdepartementet samt det nasjonale statistikkbyrået for å oppdatere sin kunnskap om situasjonen, skriver fondets utsendinger sammen med landets myndigheter en «intensjonserklæring», som de sistnevnte sender til IMF. «Det er en slags kontrakt» som kommer ut av en prosess med «samskriving», forklarer Rosenberg.

Det finnes et berømt foto av denne samskrivingen. På bildet tatt 15. januar 1998 ser vi IMF-direktør Camdessus stå i mørk dress og med armene i kors mens han holder et strengt øye med Indonesias president Mohamed Suharto, som sittende med en penn i hånda undertegner intensjonserklæringen. «Den ulykkelige presidenten ble i virkeligheten tvunget til å overlate styringen av sitt lands økonomi til IMF til gjengjeld for den hjelpen landet hans trengte», skriver Joseph Stiglitz, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken (1997–2000) og vinner av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 2001.⁶ Alt tyder på at de indonesiske myndighetene, slik tilfellet ofte er, ikke hadde skrevet et eneste ord i erklæringen de signerte.

Selv om dokumentet utgjør «en slags kontrakt», er det ikke en internasjonal avtale. I mange land må slike avtaler ratifiseres av parlamentet og dermed debatteres – noe IMF helst vil unngå. 2. mars 1979 vedtok fondet derfor at erklæringene «må unngå et språk med kontraktsmessige konnotasjoner».

Altså er det «av egen fri vilje» at enkelte lands myndigheter forplikter seg til å gjennomføre brutale reformer selv før de har mottatt en eneste dollar. «For oss handler det om å få et tegn på godvilje, for å forsikre oss om at lederne mener alvor», sier Rosenberg. Regjeringene stritter sjelden imot. «Generelt trenger landene som banker på døra til fondet, så akutt penger at de er villige til å akseptere hva som helst.» Men det hender også at myndighetene utnytter hemmeligholdet i forhandlingene med IMF til å be om «å bli pålagt» tiltak de ikke tør gjennomføre selv. «Det hender så ofte at noen av kollegene mine spøker med at vi får betalt for å spille den store stygge ulven», sier en av de ansatte.

Styrets «atomvåpen»

Intensjonserklæringen havner til slutt hos de 24 medlemmene i IMF-styret. Til forskjell fra «ett land/én stemme»-regelen som råder i FNs generalforsamling, bestemmes stemmefordelingen her etter beløpene landene har innbetalt til fondet siden det ble opprettet. Dermed har USA i praksis vetorett: USAs stemmevekt har alltid vært høyere enn de 15 prosentene som trengs for en mindretallsblokkering. På bakgrunn av sine historiske innbetalinger har sju land i dag en egen representant i styret: USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland (siden 1960), samt Japan (siden 1970), Saudi-Arabia (siden 1978) og Kina (siden 1980). Resten av styret består av administrerende direktører som representerer flere regjeringer forent i skiftende koalisjoner uten noen spesifikk geografisk sammenheng. I år representerer den irske administrerende direktøren både Irland, Antigua og Barbuda, Bahamas, Barbados, Belize, Dominica, Grenada, Jamaica, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, samt Canada.

Styrevedtak blir ikke tatt opp til avstemning før man er sikker på at de vil bli enstemmig vedtatt. «Jeg vil hevde at det skyldes kvaliteten på forarbeidet, den permanente dialogen mellom styret og ledelsen», mener Camdessus. «Kort fortalt, fordi styremedlemmene er del av det daglige livet i institusjonen, ender de opp med å dele en slags felles visdom og et bredt fellesskap av synspunkter, uansett opprinnelsesland.»⁷ Forskeren Jonathan Vreeland har en annen tolkning av denne «tradisjonen»: «De mindre landene kan ikke motsette seg USA ved å samkjøre stemmene sine. Dermed må uenigheter uttrykkes individuelt. USAs makt, ikke bare i IMF, men generelt, kan avskrekke landene fra en slik uenighet.»⁸

På dette stadiet har fondets daglige ledelse og de administrerende direktørene diskutert låneplanen flere ganger. Med noen justeringer klarer de å oppnå den ettertraktede konsensusen. To timer etter at styret har gitt grønt lys, blir den første utbetalingen overført til mottakerlandet.

Det kan likevel oppstå drama i dette strømlinjeformede miljøet. En uenighet i styret? Korridorforhandlinger som ikke lykkes? Det kan ende i katastrofe, forteller de ansatte med en dyster mine. Når tiden er kommet for den endelige avstemningen, kan en administrerende direktør bruke styrets «atomvåpen» for å vise sin misnøye: Under det misbilligende blikket til sine 23 kolleger kan vedkommende avstå fra å stemme. En bagatell? Ikke helt, for uten enstemmigheten kan myten om et «internasjonalt fellesskap», forent av ekspertise og samarbeidsvilje, slå sprekker. Og jo flere sprekker, jo større blir ubehaget for institusjonen.

Mellom Russland og IMF

«IMF er i høyeste grad en teknisk institusjon. Lånene bevilges etter systematiske prosedyrer, som utelukker enhver vilkårlighet. Men når de politiske prioriteringene til et av de mektige landene blir åpenbare, tråkker fondet på sine egne regler», sier Paulo Nogueira Batista jr., administrerende direktør fra 2007 til 2015 for gruppen av land ledet av Brasil (Den dominikanske republikk, Ecuador, Guyana, Haiti, Panama, Surinam og Trinidad og Tobago, Kapp Verde, Nicaragua og Øst-Timor). Minst to ganger avsto han fra å stemme i IMFs styre: Den ene gangen gjaldt det Hellas, den andre Ukraina.

I 2008 og i 2010 ba Kyiv om hjelp fra IMF. I 2013 bestemte den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj (2010–2014) seg for at landet ikke lenger ville gjennomføre de omfattende innstrammingene fondet krevde. IMF stanset da utbetalingene sine. I desember 2013 blandet Russland seg i denne uenigheten, som hadde åpenbare geopolitiske sider, og tilbød et lån på tre milliarder dollar. Etter protestene på Majdan i 2014, ble Janukovitsj avsatt og erstattet av den provestlige Petro Porosjenko. IMF ble plutselig mer forståelsesfulle og godkjente et lån på 18 milliarder dollar.

Normalt forutsetter en slik sum – kun tilgjengelig gjennom en unntaksordning – at flere vilkår er oppfylt. Blant annet må landet ikke være i krig. Det var ikke tilfellet i Ukraina, hvor det var en væpnet konflikt øst i landet. Landet må også vise vilje til å gjennomføre reformene IMF krever, men «alle visste siden 1990-tallet at myndighetene i Ukraina sjelden holdt sine løfter», sier Nogueira Batista jr. Landet må også vise at det er i stand til å betale tilbake lånet, noe de tekniske avdelingene i IMF stilte seg tvilende til. Og i 2015 fikk de rett, da IMF fikk landets kreditorer til å gå med på å redusere Ukrainas gjeld med 20 prosent etter en restrukturering. En beslutning en lederartikkel i den franske dagsavisen Le Monde kalte «svært politisk».⁹

Fondet viste seg også svært fleksibelt i desember 2015, da Ukraina måtte tilbakebetale det landet skyldte Russland, for ikke å bli erklært «på etterskudd med avdrag til offisielle kreditorer». Ifølge IMFs regler må fondet da stanse sine utbetalinger. 8. desember holdt IMFs talsperson Gerry Rice en pressekonferanse: «Styret møttes i dag og bestemte seg for å endre sin policy om ikke-toleranse for utestående gjeld til offisielle kreditorer.» 21. desember misligholdt Ukraina gjelden til Moskva, men IMF kunne fortsette å hjelpe landet.

Hellas vs. Ukraina

Da Hellas henvendte seg til IMF i 2010, var landets gjeld ikke mer «bærekraftig» enn Ukrainas. «Vanligvis burde fondet ikke ha gått med på å gripe inn uten å restrukturere gjeldsbyrden», sier Nogueira Batista jr. «Men europeerne, med tyskere og franskmenn i spissen, ønsket å beskytte bankene sine, som var Hellas’ kreditorer. De forsinket drøftingen om en restrukturering lenge nok til at bankene fikk tilbake nesten så å si hver eneste euro.»

Da Hellas i 2015 valgte innstrammingsmotstanderen Alexis Tsipras til statsminister, «ble situasjonen politisk», forteller Nogueira Batista jr. «Jeg var blant dem i IMF som spurte: ‘Bør vi ikke ta hensyn til at grekerne nettopp stemte imot programmet vårt?’ Som svar fikk jeg: ‘Demokratiet har også uttrykt seg i Frankrike og Tyskland, der folk har valgt seriøse regjeringer som nekter å betale for andres feil.’»

I Hellas’ tilfelle krevde altså IMF ekstremt ødeleggende tiltak, mens fondet viste seg svært sjenerøst overfor Ukraina. «Vi ble fortalt om og om igjen: ‘Ukraina er en prioritering. Vi må absolutt gripe inn.’», sier Nogueira Batista jr. Men Russland var også med i IMF. «Fondet kunne ha valgt å ikke involvere seg i en konflikt mellom to fullverdige medlemmer», sier en ansatt. Å ikke gripe inn er IMFs holdning til situasjonen i Venezuela, som fondet forklarer med at det ikke er i stand til å avgjøre hvem som er landets legitime regjering, den valgte presidenten Nicolás Maduro eller USA-utnevnte Juan Guaidó. Sett fra fondets kontorer virket den venezuelanske situasjonen klarere under statskuppet i 2002: Den demokratisk valgte regjeringen til Hugo Chávez var knapt blitt avsatt før IMF sa seg villig til å samarbeide med kuppmakerne.

Bitter pille

IMF-lånene er et kraftig geopolitisk redskap, som de dominerende landene ikke er særlig interessert i å miste kontrollen over. Det er grunnen til at revideringene av stemmefordelingen ikke har blitt ansett som særlig tilfredsstillende utenfor den vestlige blokken. Den største oppdateringen av maktbalansen i styret kom i 2010. Den reduserte USAs stemmevekt fra 16,7 prosent til 16,5 prosent, økte Kinas fra 3,8 prosent til 6 prosent og Indias fra 2,3 prosent til 2,6 prosent, mens de europeiske landene gikk mest tilbake. Det tok imidlertid seks år før den amerikanske Kongressen ga grønt lys for den nye stemmefordelingen.

«Alt endret seg da utenriksminister Hillary Clinton overtok et prosjekt som tidligere hadde blitt ledet av finansminister Timothy Geithner», sier en administrerende direktør som ønsker å være anonym. «Kort fortalt, da et spørsmål ansett som økonomisk ble geopolitisk.» Ifølge ham var reforhandlingen av stemmefordelingen i IMF del av et «helhetlig tilbud» fra Washington til Beijing, med et løfte om å lage et G2-forum mellom planetens to økonomiske giganter, forfremme den kinesiske valutaen renminbi til en internasjonal valutareserve, og redusere ulikhetene i IMF. «For Kina framsto dette som å akseptere en underordnet status.» Det var en bitter pille, som Kina ikke ble særlig mer lysten på å svelge etter «handelskrigen» Donald Trump lanserte. Mange i IMF sier at vilkårene ikke lenger er til stede for en ny stor revisjon av stemmefordelingen.

«Vi, landene i det globale sør, har forstått at det ikke vil bli noe av IMF-reformen europeerne og USA lovet på G20 i 2008. Vi har trukket konsekvensene av det», sier Nogueira Batista jr. Siden 2010 har Kina tatt initiativ til en rekke nye monetære, ofte regionale, organisasjoner, som for eksempel Asian Infrastructure Investment Bank. «Kinas framvekst er ikke en storming av Vinterpalasset», spøker den anonyme administrerende direktøren. «Det ligner mer på den rivaliseringen innad i de store borgerlige familiene som TV-serier elsker å skildre.» Organisasjonene Kina har tatt initiativ til, og som for det meste fortsatt er i sin spede begynnelse, imiterer i stor grad IMF, bortsett fra når det gjelder betingelsene.

«Kuppforsøk» mot direktøren

I 2020 økte den globale gjelden (offentlig og privat) med 28 prosent, til 256 prosent av verdens BNP. Frykten for at fondet er underdimensjonert, hjemsøker dermed institusjonens korridorer. «I årevis har IMFs politikk for finansiell liberalisering bidratt til å forverre krisene», sier en ansatt. Men i IMF vil enhver økning i ressurser, som kommer fra medlemslandene, innebære en endring i stemmefordelingen (som avhenger av bidragene til hvert land): Uten en avtale om å revidere dem, vil ikke fondet få økt sin handlekraft. «Det er litt som om brannen har tidoblet seg uten at diameteren på brannslangen har blitt endret.»

Gjeldsbyrden må derfor restruktureres. Det er i utgangspunktet ikke utenkelig, siden IMF har gjort det til en av sine spesialiteter å utnytte sin overbevisningskraft overfor kreditorene for å tvinge dem til å forhandle. Problemet er bare at over halvparten av gjelden til de fattige landene nå er til Kina, og ingenting tyder på at Kina er villig til å koordinere med en institusjon som så langt ikke har vært særlig imøtekommende. Kina kan nå selv bestemme betingelsene for sin «bistand» til kriserammede land. Det skaper uro i Washington.

I 2000 gikk Stiglitz hardt ut mot IMF og mente institusjonen hadde mye av ansvaret for den nyliberale globaliseringens herjinger: «Ved å betrakte IMF som om det fremmet finansverdenens interesser, får vi en metode til å søke en mening med noe som ellers kan virke som selvmotsigende eller intellektuelt inkonsekvent atferd.»¹⁰ Tjue år senere er institusjonen fortsatt betatt av finansverdenen, men det har nå blitt vanskeligere å overse at den også styres av et annet kompass: vestlige geopolitiske prioriteringer. Handlingsrommet er imidlertid begrenset.

I januar 2021 truet en intern etterforskning dagens direktør Kristalina Georgieva: I sin tid i Verdensbanken skal hun ha trikset med tallene i en rapport for å blidgjøre Kina. Næringslivspressen var full av rykter om at hun ville gå av, eller krevde selv at hun måtte gjøre det. Stiglitz og Weisbrot mener det var et «kuppforsøk» ledet av USA, fordi hun hadde kvittet seg med den amerikanske visedirektøren David Lipton. Her brøt hun med sin forgjenger Christine Lagarde, som ifølge The Economist «var fornøyd med å være fondets ansikt utad, mens Lipton tok seg av den daglige driften».¹¹ Etter at kuppet feilet, ble Lipton forfremmet av USAs finansminister Janet Yellen til hennes rådgiver for IMF-saker. Ifølge det offisielle organisasjonskartet leder Georgieva fortsatt institusjonen, men de reelle styrkeforholdene viser at hun har tapt. «I siste instans er IMF det amerikanske finansdepartementet», konkluderer Weisbrot.

Oversatt av redaksjonen

1
Takk til Dominique Plihon for hjelp med denne reportasjen.
2
James Raymond Vreeland, The International Monetary Fund. Politics of conditional lending, Routledge, New York, 2007.
3
Mark Weisbrot, «The IMF has lost its influence», New York Times, 22. september 2005.
4
Uttalt i programmet «Riz Khan – Does the IMF help or hurt the poor nations?», Al Jazeera English, 9. oktober 2010.
5
Michel Camdessus, La scène de ce drame est le monde. Treize ans à la tête du FMI, Les Arènes, Paris, 2014.
6
Joseph E. Stiglitz, Globalisering: en stor desillusjon, overs. Bjarte Kaldhol og Dag Biseth, Spektrum forlag, Oslo, 2002.
7
Michel Camdessus, La scène de ce drame est le monde, se over.
8
James Raymond Vreeland, The International Monetary Fund, se over.
9
Le Monde 1. september 2015.
10
Joseph E. Stiglitz, Globalisering: en stor desillusjon, se over.
11
«The IMF undergoes structural reform», The Economist, London, 15. februar 2020.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal