Yakuzaenes fall

Kinoshita Taro¹ tenker han har hatt flaks. Han tar en slurk av en kald kaffe mens han ser på bilene som kjører forbi i nabolaget hans sør i Tokyo. Ingenting tyder på at den robuste bygningsmaleren for ti år siden var med i Inagawai-kai, en av de mektigste yakuza-klanene med 3300 medlemmer. Det eneste som kan avsløre ham er en avkuttet lillefinger – en kjent yakuza-straff – som han gjemmer nøye i ermet sitt. Han jobber som selvstendig næringsdrivende, og vil ikke at kundene skal oppdage fortiden hans.

Det er tydelig at årene han tilbrakte hos sin oyabun, klanoverhode, har satt sine spor. Han ble yakuza som 25-åring og måtte «slite fra morgen til kveld». Som overhodets sjåfør, måtte han også ta seg av alle huslige sysler. Den narkomane sjefen banket ham opp for den minste feil, og presset ham til å tjene mest mulig penger på narkotikasalg. I 2011 bestemte han seg for å forlate den japanske mafiaen, til tross for at han tjente over 70 000 kroner i måneden.

I motsetning til flere tidligere medlemmer, har han ikke hatt store problemer med å komme seg tilbake i samfunnet. Han jobbet som bygningsmaler før han ble yakuza, og gikk simpelthen tilbake til sitt gamle arbeid. «Jeg er mye friere nå», sier han. «Jeg er ikke lenger redd for å bringe skam over familien min. Jeg angrer ikke.»

Yakuzaenes fall det siste tiåret har overbevist ham om at valget var riktig. Et tegn på yakuzaenes problemer, forteller han, er at en venn som har blitt værende i klanen spør ham om å låne litt penger hver gang de møtes. «Dette er ikke en som er nederst på rangstigen. Det er han som organiserer klanens angrep når de er i konflikt», forteller Kinoshita. «Det de driver med fungerer ikke lenger, og de er blitt litt som tiggere. Ville jeg blitt yakuza i dag? Aldri i livet.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mens vestlige medier ofte beskriver dem som nærmest allmektige, går den japanske mafiaen gjennom en eksistensiell krise. I sin storhetstid på 1960-tallet hadde yakuza-klanene 180 000 medlemmer, men siden 2004 har medlemstallet sunket med 70 prosent.² En sentral årsak er lovene som ble innført mellom 2009 og 2011 for å ta fra dem inntektene deres.

En halvlovlig virksomhet

Yakuzaene har eksistert siden Edo-perioden (1603–1867), men fikk i kaoset i etterkrigstiden innflytelse i hele samfunnet, til og med i sikkerhetstjenestene. Noen politiske ledere og næringslivsledere samarbeidet også tidvis med klanene for å stanse streiker eller demonstrasjoner.

På grunn av denne historiske forankringen i samfunnet klarte klanene å motstå politiets kontroll. I tillegg til deres tradisjonelle shinogi («business») som narkotikahandel, gambling og hallikvirksomhet, har de fungert som alternative problemløsere, som beskytter restauranter fra voldelige kunder eller hjelper bedrifter med gjeldsinnkreving. Yakuzaene ble lenge sett på som et nødvendig onde som «fikk ting gjort», uten å involvere politiet eller rettsvesenet. «De fungerte som en slags skyggevirksomhet med dype røtter i samfunnet, som tilbød nyttige tjenester på kanten av eller utenfor loven», sier sosiologen Hirosue Noboru.

Ideen om yakuzaenes virksomhet som halvlovlig ble også understøttet av landets lovverk. Ettersom organisasjonsfriheten var grunnlovsfestet, kunne man straffe klanene for deres ulovlige gjerninger, men ikke oppløse dem. «Japan var det eneste landet hvor du kunne finne klanmedlemmer og adressene deres på politiets nettsider», forteller journalisten Mizoguchi Atsushi, som i femten år har fulgt den største klanen, Yamaguchi-gumi (3800 medlemmer). «Med det mangelfulle lovverket kunne de henge opp klannavnet utenfor kontorene sine eller bruke det på visittkort».

Sosial ekskludering

På 1980-tallet regjerte overhodene i de store klanene som konger over den japanske økonomien, og tjente stort på den økonomiske oppgangen. Ifølge en politirapport utarbeidet i 1989, var klanenes samlede omsetning 1300 milliarder yen i året (hundre milliarder kroner i dagens verdi).³

Rapporten fikk myndighetene til å vedta et lovverk mot yakuza-virksomhet, kalt bohei jorei, som trådte i kraft i 1992. I april 2010 ble lovverket implementert for første gang i prefekturet Fukuoka. Innen utgangen av 2011 hadde samtlige av Japans 47 prefekturer implementert lovene «for ekskluderingen av kriminelle grupper». Med disse sosiale kontrollmekanismene på plass, ble det ulovlig for innbyggerne å ha et finansielt forhold til organiserte kriminelle grupper.

Dermed kunne ikke bare yakuzaene straffeforfølges, men også alle de som hadde kontakt med dem. «Dette er en merkelig periode», sa Shinoda Kenichi, overhodet for klanen Yamaguchi-gumi, til avisen Sankei Shimbun i oktober 2011. «Som alle andre japanere, har vi familie og venner. […] Nå risikerer de å bli straffet på lik linje med oss. Det er ikke normalt.» Elleve år senere framstår uttalelsen som en profeti.

Et eksempel er elektronikkbedriften Kyusetsu i prefekturet Oita sør i landet. Bedriften gikk konkurs i mai i fjor, etter at direktøren ble anklaget for regelmessig å ha spist middag med klanledere i en restaurant de drev i byen Fukuoka. Det lokale politiet offentliggjorde firmaets navn og anklaget direktøren for å ha «tett kontakt med en kriminell organisasjon». Banken frøs kontoene til firmaet, dermed hadde direktøren ikke annet valg enn å slå det konkurs. Selv om strafferammen er relativt mild (ett års fengsel eller en bot på opp til 38 000 kroner) har bohai jorei-lovene isolert yakuzaene.

Tilspisset konkurranse

I Osaka, Japans tredje største by, tar Tanaka Kentaro rolig en slurk av en øl. Han er med i en av de store klanene hvor han leder en gruppe på femten yakuzaer. Rundt ham sitter «småbrødrene» og drikker og spiser mens de ler høylytt. Den svartkledde førtiåringen ble yakuza for nesten et kvart århundre siden og har sett utviklingen på nært hold, både utenfor og i fengselet, hvor han har tilbrakt til sammen ti år. Han unngår å si noe særlig om inntektene deres.

Blant sine egne blir han ansett som gammeldags. Han forteller at han ble med for å følge den gamle ninkyo-do, yakuzaenes etiske retningslinjer: «å hjelpe de svake og knuse de sterke». Han sverger på at han ikke driver med narkotikasalg eller svindel, som den japanske mafiaen er kjent for. Men det blir stadig vanskeligere å tjene penger og samtidig følge disse retningslinjene. «Vi kan ikke lenger jobbe med vanlige folk, ikke engang for å hjelpe dem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre», sier han og savner tiden da denne livsfilosofien var mer enn bare «vakre ord».

En av hans yngste undersåtter presiserer at direktivet har redusert forretningsmulighetene betraktelig og tilspisset konkurransen mellom klanene. «Mange har også blitt tvunget til å ta seg lovlige jobber, som for eksempel lastebilsjåfører», forklarer 26-åringen. «Da risikerer man ingenting, selv om man blir stoppet av purken. Man må være smart for å overleve.» I likhet med sjefen sin savner han de gode gamle dagene, da det var «enklere å omgå» politiet.

Lite fruktbart prosjekt

Det gjør også Takegaki Satoru. Den tidligere lederen for klanen Giryukai, som tilhører Yamaguchi-gumi, savner den japanske økonomiens gullalder på slutten av 1980-tallet, da «selv vanlige yakuzaer hadde 200 000 eller 300 000 yen (15 000–22 500 kroner i dagens verdi) i lommeboka». De gode gamle dagene er over, dagene da de kunne vise seg fram «i en fin bil med en vakker kvinne ved sin side». Drømmene ordet yakuza en gang sto for, er ikke lenger mulige. Dermed sliter de med å rekruttere nye medlemmer. «Det er forståelig. Det er meningsløst å bli yakuza nå», sier Takegaki, som misliker at klanenes idealer har gått tapt. «Når de må tjene penger for å overleve, tillater de seg hva som helst. Det gjør dem grådige.»

Politiet har også bestemt seg for å gi erkefienden nådestøtet. Hovedstrategien deres er å hjelpe yakuzaene å finne arbeid for å få dem til forlate klanene. Siden 2016 har politiet i Fukuoka betalt opp til 5500 euro til bedrifter som ansetter dem. De skryter av å ha overtalt 593 personer til å forlate klanene mellom 2016 og 2021. 81 av disse har funnet jobb med politiets hjelp.

Lederen for lokalpolitiets avdeling for organisert kriminalitet, Miyahara Osamu, forklarer at «den beste taktikken for å utrydde mafiaorganisasjonene er å redusere medlemsmassen. Å fjerne et medlem er verdt like mye som en lang fengselsstraff.» Avhørene gjennomføres ofte med dette som mål. Politiet presser medlemmene til å starte et nytt liv, de lover dem et stabilt liv og hjem, og insisterer på at yakuza-verdenen er i ferd med å forsvinne. Det blir lettere å overtale dem når de «allerede er i tvil og ikke vet hvor lenge de kan fortsette», sier Nakashita Shiro fra avdelingen.

Strategien har imidlertid ikke gitt resultatene politiet håpet på. Mellom 2010 og 2018 har kun tre prosent av programmets 5453 tidligere yakuzaer funnet arbeid.⁴ Hvorfor er andelen så lav og hvor er det blitt av resten?

Må være som en forelder

Tallene overrasker ikke Gen Hidemori. Han leder Kakekomidera, en organisasjon med kontor i Tokyos red-light district, som hjelper alle som har akutt behov for hjelp – ofre for partnervold, tidligere yakuzaer og hikikomori-er (personer som sliter med sosial kontakt). Hidemori mener at politiet ikke har gode nok løsninger. «Det er vanskelig nok å finne bedrifter som vil ansette tidligere yakuzaer, som for det meste ikke har noen CV å vise til. De har aldri levd som oss, og har store vansker med å tilpasse seg arbeidslivet. De fleste klarer ikke å stå opp om morgenen, og sliter med å snakke med kollegene sine. Kulturen deres er veldig annerledes. Minst 90 prosent slutter innen seks måneder», sier han.

De tidligere yakuzaene har ofte ingen de kan snakke med og søker tilbake til gamle venner fra miljøet. Det siste de har bruk for er politiets hjelp. «Tidligere problemer dukker ofte opp igjen, som er i lovens gråsoner. Dette kan være gjeld til et klanmedlem eller narkotikabruk», forteller Hidemori. «Politiet ser det ikke som sin oppgave å gripe inn i disse gråsonene. Hvis man vil hjelpe dem, må man ta vare på dem som om man var deres foreldre.»

Trenger mer støtte

De fem første årene etter at de har forlatt klanen, er de tidligere medlemmene også fortsatt underlagt ekskluderingsloven på lik linje med de aktive medlemmene. Tanken er å forhindre at noen bare later som de har forlatt klanene. Banker, eiendomsmeglere og selv teleselskaper har lister med navn på aktive og tidligere yakuzaer som ikke har vært ute av mafiaen i minst fem år. Det kan gjøre at de verken får opprettet bankkonto, skaffet seg bolig eller telefon.

«I en slik situasjon er jobb åpenbart utenfor rekkevidde», sier Mizoguchi. «De overlever med småkriminalitet, enten alene eller i grupper. Fengsel er i praksis blitt et sikkerhetsnett for dem. Der får de i det minste tak over hodet, klær og tre måltider om dagen.»

Sosiologen Hirosue mener ekskluderingsloven er «for streng og virker mot sin hensikt». For ham er løsningen å gi mer støtte: «Ingen er født yakuza. Ofte kommer de fra fattige hjem med enslige forsørgere. Uten den nødvendige støtten skaper man lovløse som allerede har nettverk og erfaring», sier han. Det er ikke en ubegrunnet frykt. Av de over 9000 yakuzaene som forlot klanene mellom 2011 og 2015, har 2660 senere blitt siktet av politiet, i gjennomsnitt 60 ganger flere enn i resten av befolkningen.⁵

Oversatt av redaksjonen

Yuta Yagishita er journalist.

1
Navnene til kildene i denne teksten er endret.
2
«Organisert kriminalitet i Japan i 2020» (på japansk), rapport publisert av det nasjonale politiets enhet for organisert kriminalitet.
3
Det japanske politiets rapport til parlamentet (på japansk), Tokyo, 1989.
4
Hirosue Noboru, «Hvorfor yakuza ikke slutter – sammenbrudd i den japanske underverden», (på japansk), Shinchosha, Tokyo, 2021.
5
«Rapport om organisert kriminalitet i 2016» (på japansk), rapport fra politiet i Tokyo, 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal