Israels små tegn på velvilje

«Jeg må slå knyttneven i bordet.» Det var trusselen USAs ambassadør i Israel, Tom Nides, rettet mot den israelske regjeringen i mars i fjor, etter et besøk på Vestbredden. Årsaken var ikke den militære okkupasjonen av de palestinske områdene. Det var heller ikke de stadig nye bosetningene eller den israelske hærens undertrykking av det palestinske samfunnet, men at palestinerne ikke hadde tilgang til 4G-mobilnett. Da han med forferdelse oppdaget at palestinerne, i motsetning til bosetterne og den israelske befolkningen, bare fikk bruke 3G-nettet, utbrøt han: «Hvem i helvete har 3G? Dette er latterlig.» Og la til: «Hva betyr likhet? Å ha 4G, det er hva likhet betyr.»¹

I fjor sommer uttalte de israelske myndighetene, som kontrollerer radiofrekvensene og mobilbåndbredde i de okkuperte områdene, at de var villig til å la palestinske teleselskaper installere 4G-nett på Vestbredden (Gazastripen har på sin side bare 2G), som et tegn på velvilje overfor Den palestinske selvmyndigheten ledet av Mahmoud Abbas. Dette «sjenerøse» løftet sto også på menyen for samtalene mellom Israel og USA i Jerusalem under Joe Bidens midtøstenturné i juli. I 2015 presset Barack Obama israelerne til å godta 3G på Vestbredden, noe som ble utbygd tre år senere. For 4G må palestinerne vente til neste år — når det gjelder «den politiske horisonten» de krever, er det ingen som vet hvor lenge de må vente.²

«Stimulere økonomiske muligheter»

Denne saken er langt fra uvesentlig. 4G-tilgangen, som israelerne åpnet for etter amerikansk press, er del av en rekke løfter de israelske myndighetene har gitt for å «forbedre» palestinernes hverdag, samtidig som det ikke har foregått noen forhandlinger for å løse konflikten siden 2014.

Som statsminister gjentok Naftali Bennett fra det høyreradikale partiet Yamina, som gikk av i juni i fjor da koalisjonsregjeringen hans falt etter bare ett år, støtt og stadig at Israel ikke ville gjenoppta fredssamtalene.³ Som motstander av en palestinsk stat, var han bare interessert i å sørge for økonomisk og sikkerhetsmessig «stabilitet» på Vestbredden. Det gjorde han først og fremst gjennom tiltak for å støtte den økonomisk bankerotte og stadig mer upopulære palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Allerede på 1990-tallet gikk Shimon Peres og Benjamin Netanyahu inn for denne strategien med «pasifisering» gjennom økonomien. Den kan i dag oppsummeres med et slagord introdusert av Micah Goodman, en filosof (og bosetter) som er populær i det israelske etablissementet: shrinking the conflict.⁴ Siden de ikke kan tilby palestinerne en politisk løsning, er det om å gjøre å holde Abbas’ regime flytende for å forhindre at det kollapser og en ny intifada bryter ut. Dermed må den palestinske infrastrukturen utbedres, og det må åpnes for større sirkulasjon av varer og arbeidskraft, og tilgang til det israelske arbeidsmarkedet – med andre ord «å stimulere økonomiske muligheter», ifølge uttrykket som er på moten i Tel Aviv.

Abbas-regimet under press

I november i fjor slo Israel alarm på møtet til Giverlandsgruppa for Palestina (EU, USA, Japan, Golf-monarkiene) i Oslo, og ba giverlandene om å redde selvstyremyndigheten.⁵ De siste årene har dens midler skrumpet inn på grunn av en kronisk stagnerende økonomi, koronapandemien og Israels krig mot Gaza i mai i fjor (to milliarder kroner i økonomiske tap). I tillegg kommer det stadig mindre overføringer fra utenlandske givere (ned fra 13 milliarder kroner i 2013 til 3 milliarder i fjor), som utgjør en stor andel av selvstyremyndighetens budsjett (totalt rundt 55 milliarder kroner i fjor). Resultatet er at selvstyremyndigheten opplever sin verste økonomiske krise noensinne.

Med et underskudd på over 15 milliarder kroner og tvunget til å låne 25 milliarder kroner fra lokale privatbanker, som nå nekter å gi flere lån, har selvstyremyndigheten måttet kutte i utgiftene. Når Israel også tilbakeholder en del av importavgiftene de krever inn for selvstyremyndigheten, som utgjør over halvparten av dens inntekter,⁶ gir det et ytterligere underskudd på rundt fem milliarder kroner. Dermed er lønnsutbetalingene til de 160 000 offentlig ansatte, en femtedel av de yrkesaktive på Vestbredden og rundt 40 prosent i Gaza, blitt redusert med en fjerdedel, noe som har ført til stor sosial misnøye. I tillegg til selvstyremyndighetens økonomiske problemer kommer en endemisk arbeidsledighet (nesten 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder på Vestbredden og 50 prosent i Gaza). Arbeidsledigheten er en viktig grunn til at en tredjedel av innbyggerne på Vestbredden og nesten 60 prosent i Gaza befinner seg under fattigdomsgrensen.

Alle disse faktorer setter Abbas-regimet under stort press. Tre fjerdedeler av palestinerne ønsker å bli kvitt Abbas, som de mener er skjødesløs, autoritær og altfor underdanig overfor israelerne.⁷

Imperiet og protektoratet

Men Israel trenger en nokså solid selvstyremyndighet for å bevare samarbeidet mellom hæren og de palestinske sikkerhetstjenestene – som sysselsetter nesten en tredjedel av de offentlige ansatte og absorberer 30 prosent av budsjettutgiftene – som sørger for en relativ ro på Vestbredden. De israelske myndighetene gir derfor stadig mer hjelp til Abbas, for å «styrke den palestinske selvstyremyndigheten», ifølge den israelske forsvarsministeren Benny Gantz.⁸

I august i fjor inviterte Gantz seg selv til Ramallah (det første besøket fra en forsvarsminister siden 2010) for å diskutere «sikkerhetsspørsmål» og måter å «styrke selvstyremyndighetens økonomi» på med Abbas.⁹ Fire måneder senere besøkte den palestinske lederen Gantz i hans hjem i Rosh Haayin for å diskutere gjennomføringen av de økonomiske og sivile tiltakene Israel hadde lovet. Her vendte den israelske forsvarsministeren tilbake til behovet for «økt sikkerhetsmessig koordinering for å forhindre terrorisme og vold».¹⁰

Under disse to møtene ble Abbas tilbudt en rekke garantier – presentert for den palestinske opinionen som «suksesser» han hadde klart å få til – i bytte mot samarbeid: Okkupasjonsmyndighetene skulle gi ID-kort til flere tusen palestinere som manglet en offisiell status, det skulle innvilges tusen byggetillatelser i område C (de 60 prosentene av Vestbredden som Israel kontrollerer alene), lokale næringsdrivende skulle få seks hundre ekstra passersedler, og antallet palestinere som får jobbe i Israel og bosettingene skulle økes. Hundre tusen palestinere bosatt på Vestbredden jobber i Israel og 40 000 i bosettingene, der lønningene er tre ganger høyere enn i de palestinske territoriene. Inntekten deres utgjør rundt 15 prosent av det palestinske BNP.¹¹ Tel Aviv har også bevilget to lån på 153 millioner og 28,5 millioner euro til selvstyremyndigheten i form av forskudd på skatter og avgifter innkrevd på vegne av selvstyremyndigheten.

Denne politikken med små tegn på velvilje er åpenbart ikke altruisme. 8. juli, noen dager før Bidens besøk i Israel, dro Gantz igjen til Ramallah for å diskutere sikkerhetssamarbeidet med selvstyremyndigheten. Dagen etter snakket Israels fungerende statsminister Yair Lapid på telefon med Abbas for å forsikre seg om at det ville være ro på Vestbredden, mens den amerikanske presidenten var i landet. Det var nok en påminnelse for Abbas om at forholdet mellom Ramallah og Tel Aviv er basert på underordning, og at selvstyremyndigheten er underkastet okkupanten. Denne situasjonen ligner på mange måter hvordan et imperium styrer et protektorat.

Oversatt av redaksjonen

1
Se «‘Equality means’ Palestinians should have 4G on their phones, says U.S. ambassador to Israel», Mondoweiss, 22. mars 2022.
2
Se Daoud Kuttab, «Absence of a political horizon invites instability in Palestine», Arab News, 15. desember 2021.
3
«Bennett: As long as I’m prime minister, there won’t be another Oslo process», Israel Hayom, Tel Aviv, 28. januar 2022.
4
Se «Philosopher Micah Goodman Is an Unofficial Counsel To Israel’s Prime Minister», National Public Radio (NPR), 25. august 2021.
5
Etter å ha blokkert utbetalingen i flere måneder, annonserte EU 14. juni at 2,25 milliarder kroner ville bli utbetalt til selvstyremyndigheten.
6
I henhold til «Paris-protokollen» (29. april 1994), den økonomiske komponenten i Oslo-avtalen (1993–1995), skal Israel overføre toll og andre avgifter på varer importert fra utlandet via Israel, som krever inn avgiftene for selvstyremyndigheten. Israel tar tre prosent provisjon for «tjenesten».
7
Palestinian Center for Policy and Survey Research, «Public Opinion Poll no. 83», 22. mars 2022.
8
«In reversal, Israel’s new governement engages with Palestinan Authority», The New York Times, 25. september 2021.
9
Twitter-kontoen til Benny Gantz, 29. august 2021.
10
«Abbas discusses ‘deepening security coordination’ with Gantz in rare meeting in Israel», Middle East Monitor, 29. desember 2021.
11
Kilde: Palestinian Central Bureau of Statistics.