Mer og mindre oppriktige samtaler

Wheel of Fortune and Fantasy utmerker seg med en nesten påfallende asketisk scenografi, og med sin bestemte disponering av hendelser.

Forsinket kjærlighetsoppgjør med stedfortreder: Nana (Aoba Kawai) gestalter Mokas (Fusako Urabe) ungdomsforelskelse. Foto: Another World Entertainment.

Det er gjerne tillitvekkende når regissører tar seg god tid til sine rollers betraktninger, lar dem uanstrengt snakke løs, for eksempel i baksetet på en drosje, eller – åpenbart nok – på tur i bil, som i Drive My Car (2021), forrige film av Ryûsuke Hamaguchi som ble satt opp i Norge. Han anser bilkupeen som et bra miljø for intime konversasjoner. I bilen er man nesten hvor man vil, og alltid avsondret i denne særegne privacy in public, for å låne ord av David Cronenberg. Fortrolige samtaler har gode vilkår, og av det følger tillit og ærlige betroelser – vil vi helst tro.

De ettertenksomme og bekjennende dialogene har påkalt sammenligninger med Ingmar Bergman og Jean Eustache. Selv har Hamaguchi oppgitt John Cassavetes som en av sine inspirasjonskilder. Et pent knippe, og tar man dertil i betraktning hvordan dialogen både kan hakke litt oppstyltet og likevel oppnå en smidig, livsnær rytme, så er det merkelig at ingen har nevnt Eric Rohmer, som nær sagt gjorde en egen uttrykksform av vekselvis flytende og haltende konversasjon med varierende oppriktighet. Wheel of Fortune and Fantasy består av tre fortellinger med fint lite handling utover mennesker som snakker sammen, men som tilfellet er med de fleste samtaler, så lekker det gjerne ut mer enn det som umiddelbart møter øye og øre.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0