Seksualforbrytelser mot menneskeheten

Det er nesten 40 grader i den lille bilen Tatjana Zazjulkina og Ljudmyla Kravtsjenko sitter i nær grensen til Belarus i begynnelsen av juli. «Vi er på vei til Yahidne, en landsby som russerne okkuperte i nesten en måned», forteller Zazjulkina. «350 mennesker ble holdt fanget i en kjeller i landsbyen. Vi tror det skjedde voldtekter i kjelleren.» De to aktivistene fra SEMA, et internasjonalt nettverk for ofre av seksuelle forbrytelser i krig, skal dit for å undersøke mistankene. På den forlatte skolen med knuste vinduer sier vaktmesteren: «Jo, de forlangte det, men vi ga ikke konene våre til soldatene.» En kvinne kommer nølende bort til dem. Hun forteller at hun fant kondomer hjemme hos seg etter at landsbyen var frigjort, så oppgir hun navnene til to av ofrene.

Etter at de ukrainske styrkene begynte å frigjøre okkuperte landsbyer – Butsja, Irpin og andre – i slutten av mars, dukket de første beretningene opp på sosiale medier og i pressen om voldtekter begått av russiske soldater mot sivile ukrainere: en mor voldtatt over to uker foran sin datter; en 11 år gammel gutt voldtatt foran moren sin; to tenåringsjenter voldtatt av fem soldater som også knuste tennene deres. President Volodymyr Zelenskyj sa i begynnelsen av april at det var rapportert om «flere hundre tilfeller». FN-representanter, europeiske og amerikanske ledere var rystet og krevde en grundig etterforskning. For første gang ble det snakket, på høyeste hold, om voldtekt som et «krigsvåpen» i Ukraina. (…)