Belest skjøge

Filmskapere får tydeligvis aldri nok av det dekadente, franske aristokrati. Det kan jo ha sine grunner. Jo mer man ser av denne innbilske gjengen, dess mer avtar den forakt man måtte ha for middelklassenevroser og småborgerlig sjåvinisme. Hoffets selvhenførte klikk, som altså skal utgjøre landets crème de la crème, den angivelige samfunnselitens aller, aller ypperste, skildres i Jeanne du Barry som en bøling skvaldrende torgkjerringer: «Se! Hun har stripete kjole!» Så fniser de. Sant å si er dramatikken her hikstende variasjoner over Tuppen og Lillemor-tematikk: Vil den nye, unge dronningen hilse på kongens skandaløse elskerinne eller ikke? Om dette lyder utillatelig trivielt, bør det minnes om at fallhøyden var betydelig, og konsekvensene av slike distinksjoner kunne være dramatiske nok i en tid da bøddel var et yrke, ikke en metafor, og uheldige hoder ble satt på stake.

Med regissør Maïwenn selv i hovedrollen får vi se hvordan det gikk til at en landsens gledespike endte opp i kongens seng, og hvor spennende veien dit er. I hvilken grad spenningen smitter filmen vil nok avhenge av den enkeltes sans for melodrama. En viss rettferdighetssans skader heller ikke. (…)