En verden av våpen

Med krig i Ukraina og på Gaza, uro på Balkan, i Rødehavet og i Stillehavet er samtiden preget av våpenrasling. Militærutgiftene i verden økte i 2022 for åttende år på rad, ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri). Verden har ikke brukt så mye penger på våpen siden den kalde krigen ble avsluttet for tretti år siden: 24 265 milliarder kroner, det vil si 2,2 prosent av verdens BNP. Frankrikes hærsjef Pierre Schill advarer om at store kriger igjen er i ferd med å bli en realitet, og at «krig på ny har blitt det foretrukne middelet for å løse uenigheter». Dagens konflikter involverer, ifølge ham, «en intens vold, der moralske og juridiske barrierer sprenges av det mest tøylesløse barbari, et barbari man trodde var forvist til historiebøkene».¹

Tøylene ble sluppet i 2014, da Russland annekterte Krim og inntok Donbas. Landene ruster opp, forsvarsindustriene øker produksjonen og konkurrerer om eksport. Etter å ha trukket seg fra flere nedrustningsavtaler har Russland økt militærbevilgningene i statsbudsjettet sitt for 2024 med 70 prosent. Utgiftsnivået er dermed tilbake til nivået på 1980- og 1990-tallet: «Alt for fronten, alt for seier», sa den russiske finansministeren Anton Siluanov da han la fram budsjettet. De budsjetterte 10 800 milliarder rublene (1310 milliarder kroner), eller seks prosent av den russiske føderasjonens BNP, skal blant annet gå til økt produksjon av granater, stridsvogner og droner, men også til å lønne de mobiliserte soldatene og kompensere familiene til falne på fronten. Den russiske hæren skal ha avfyrt mer enn to millioner granater i fjor, dobbelt så mange som året før. Nettstedet Oryx anslår også at 10 000 russiske landkjøretøy er blitt skadet eller ødelagt i Ukraina.

Russland har vanligvis inntatt en andreplass i våpeneksport, et langt stykke bak USA, og stått for en femtedel av våpenleveransene i verden, særlig i Asia, Midtøsten og Afrika. Men med den store innsatsen og de store tapene i Ukraina, de største siden andre verdenskrig, har Russland eksportert lite etter 2022. I tillegg har de vestlige sanksjonene, og særlig de amerikanske, hindret Russland i å fullføre store kontrakter med Filippinene (Mil Mi-17 helikoptre), Indonesia (Su-35 jagerfly) og Kuwait (T-90 stridsvogner).

Historisk rekord

Russland vil heller ikke tjene på de økte innkjøpene i de tidligere Warszawapakt-landene og de baltiske landene, som nå er blitt med i NATO: Litauens forsvarsbudsjett økte med 270 prosent fra 2014 til 2022, og Latvias med 173 prosent. I Finland, Ungarn, Slovakia, Romania, Tsjekkia og Slovakia skyter militærutgiftene i været. Polen bruker nå fire prosent av BNP på forsvaret og vil doble størrelsen på hæren. Landet har bestilt Abrams-stridsvogner, Himars-rakettkastere og Apache-helikoptre fra amerikanske selskaper, og stridsvogner og haubitsere fra Sør-Korea. Polen er nå blitt en av NATOs tungvektere, på nivå med Tyskland.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Tyskland har ennå ikke brukt de rundt hundre milliarder euroene som ble bevilget til Bundeswehrs moderniseringsfond i 2022. Men landets forsvarsledelse er tilsynelatende lite opptatt av å prioritere europeiske produsenter. I stedet har de lagt sin elsk på amerikansk-israelske rakettforsvarssystemer, i tillegg til at Tyskland nylig bestilte F-35 jagerfly fra Lockheed Martin, verdens største våpenprodusent.

Hvem tjener på krigene?

Russlands motgang har gjort det mulig for Frankrike å seile opp på en andreplass på verdensrankingen over våpenhandlere, med en samlet eksportverdi på 27 milliarder euro i 2022 – en historisk rekord, mye takket være «århundrets kontrakt» som Dassault har inngått med De forente arabiske emirater: Jagerflyet Rafale ble lenge sett på som uselgelig, men har nå blitt en viktig komponent i Frankrikes eksportarsenal. I tillegg til de tradisjonelle europeiske våpeneksportørene – Storbritannia, Tyskland, Italia og Spania – har nye aktører inntatt markedet. Det gjelder særlig Sør-Korea, som allerede er en av verdens ti største eksportører. Landet utnytter «Ukraina-effekten» for fullt og sikter nå mot å bli den fjerde største eksportøren, etter USA, Frankrike og Russland.²

Bidrag med håp om profitt

Selv om opprustning er et ømtålig emne i Japan, frykter landet at «det som skjer i Ukraina, kan skje i Nordøst-Asia», som statsminister Fumio Kishida formulerer det. Regjeringen i Japan er urolig for de økte spenningene mellom Kina og USA, stormakten landet har vært tett alliert med siden kapitulasjonen i 1945. Landet har bestemt seg for å gå bort fra sin historiske pasifisme, og den nye nasjonale sikkerhetsstrategien peker på Kinas reigonale ambisjoner som en «utfordring uten sidestykke». Japans forsvarsbudsjett er i dag på 49,3 milliarder dollar, rundt én prosent av landets BNP, men skal økes til to prosent innen 2027. Det vil gjøre landet til en mektig regional aktør og en ny kunde for våpenhandlerne. USA har allerede lovet langtrekkende Tomahawk-missiler – et privilegium som hittil har vært forbeholdt Storbritannia og Australia.

I Øst-Europa har flere land – deriblant Polen – gitt en god del gammelt utstyr, ofte av sovjetisk opprinnelse, til den ukrainske hæren. I Slovakia har våpenindustrien ligget i dvale siden den kalde krigen av mangel på kunder, men etter den russiske invasjonen av Ukraina produserer den nå haubitser til panservogner for sin egen hær og for de ukrainske styrkene.

Frankrike øremerket på sin side to milliarder euro til kjøp av ammunisjon i fjor, delvis for å fylle opp egne lagre etter å ha sendt ammunisjon til Ukraina. Det franske forsvarsbudsjettet for 2024 er på 47,2 milliarder euro, det vil si 7,5 prosent høyere enn året før. Ifølge en rapport fra den franske nasjonalforsamlingen er Frankrike – sammen med Tyskland og Storbritannia – blant de landene som har bidratt mest til å «gi Ukraina midler til å stå imot den russiske hæren».³

Frankrikes samlede støtte er på anslagsvis 3,2 milliarder euro, inkludert overføringer av kanoner, panservogner, granater og missiler, samt bevilgninger til trening av ukrainsk personell.

I tillegg kommer det store bidraget til Den europeiske fredsfasiliteten (EPF), et ekstraordinært fond opprettet av EU for i all hovedsak å finansiere krigsmateriell til Ukraina. Ved hver våpenleveranse har Frankrike og de andre involverte landene gjentatt det samme refrenget: «Å levere våpen til et angrepet land som driver legitimt selvforsvar, er ikke å være part i krigen». Med det åpenbare håpet om at de nasjonale våpenprodusentene skal tjene på disse nye mulighetene.

Tre eksempler

Produksjon og handel med våpen er et område der etikk og moral kommer i andre rekke. I juni besluttet Washington for eksempel å gi klaseammunisjon til Ukraina – «en svært vanskelig beslutning», sa president Joe Biden, selv om han mente det var «det rette å gjøre». 108 land – men ikke USA, Russland og Ukraina – har signert konvensjonen mot klasevåpen, som dreper vilkårlig og forårsaker mange sivile tap over tid.

Et annet eksempel er den politiske «hvitvaskingen» av Viktor But, en russisk våpenhandler som skal ha vært inspirasjonen til filmen Lord of War (2005). But satt fengslet i femten år i USA, men ble i desember 2022 utvekslet mot en amerikansk basketballspiller som russiske myndigheter hadde siktet for narkotikabruk. I september ble han overraskende innsatt som parlamentsmedlem for «opposisjonen» i den avsidesliggende russiske regionen Uljanovsk.

Et tredje eksempel er at KSE Institute i Kyiv og den internasjonale arbeidsgruppen for russiske sanksjoner (Yermak-McFaul) i juni oppdaget at en stor andel av russiske våpen, inkludert ballistiske missiler og kryssermissiler, har elektroniske komponenter produsert i USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Japan, Israel og Kina. Disse komponentene er underlagt sanksjoner, men Russland har klart å skaffe dem via omveier med medvirkning fra kinesiske mellommenn.

Våpenmarked i full blomst

Våpenhandelen involverer noen ganger uventede aktører. I Ukraina er den ikke-statlige organisasjonen Come Back Alive sannsynligvis den eneste i verden som kan utstyre soldater med droner, rakettkastere og andre tunge våpen, takket være pengeinnsamling og offisiell godkjenning. Lignende ukrainske organisasjoner leverer nettbrett for artilleristyring, personlig beskyttelsesutstyr og annet som gjør hverdagen bedre for de stridende.

Det globale våpenmarkedet, som blomstrer med de pågående krigene, har også mye nytt utstyr å tilby. I tillegg til alle slags droner, som er blitt en uunnværlig del av den militære verktøykassen, har det blitt vanlig å bruke satellitter til militære formål. Og amerikanerne har et betydelig forsprang når det gjelder satellitter i høy bane. Derimot er konkurransen jevn mellom amerikanerne og russerne når det gjelder hypersoniske våpen, som nok stadig flere land vil begynne å vise interesse for. Andre nye markeder er utstyr til å utforske havbunnen for å sikre kontroll (for eksempel over undersjøiske kabler) eller for framtidig gruvedrift. Andre eksempler igjen er våpen for cyber- og informasjonskrig, for ikke å snakke om alt som har med utvikling av framtidige stridsvogner, jagerfly og kampskip å gjøre for perioden 2035–2045. Denne utviklingen er forsvarsindustrien i de mest avanserte landene i verden allerede godt i gang med.