Singularitetens stemme

I slutten av januar annonserte Elon Musk at det første mennesket hadde fått innsatt et implantat i hjernen fra milliardærens hjerne-chip-selskap Neuralink. Implantatet skal ifølge selskapet kunne avlese de elektriske og kjemiske signalene nevronene bruker til å sende informasjon rundt i hjernen og til kroppen. Det amerikanske mat- og legemiddeltilsynet ga i fjor Neuralink tillatelse til å teste slike implantater på mennesker, med begrunnelsen at det kan hjelpe pasienter med lammelser og andre nevrologiske tilstander. Men det står mye mer på spill her, for hjerne-datamaskin-grensesnitt (BCI) kan bety langt mer radikale endringer.

Ideen er å etablere en direkte kommunikasjon, først mellom en hjerne tilkoblet et eksternt apparat, og senere mellom hjerner. BCI vil på denne måten omgå de mange lagene av kommunikasjon som over tid har blitt utviklet fra tale til skrift, telegraf, telefon og internett. Utsiktene til en direkte kobling uten å gå via disse ekstra lagene, vil ikke bare gjøre kommunikasjonen raskere, men også mer nøyaktig. Når jeg tenker på noe, vil jeg ikke behøve å oversette tankene mine til språklige tegn som brutalt forenkler meningen: Partneren min vil forstå direkte hva jeg tenker.

Like etter at han hadde startet Neuralink i 2017, formulerte Musk ideen slik: «Hvis jeg ville kommunisere et konsept til deg, ville du i realiteten være involvert i en konsensuell telepati. Du vil ikke behøve å bruke ord, med mindre du ønsker å gi litt stil til samtalen, men samtalen vil være en konseptuell interaksjon på et nivå som det er vanskelig å forestille seg akkurat nå.»¹ Hva skjer hvis vi utvider denne ideen til seksualitetens domene? Du kan lagre en god sexopplevelse i skyen for å nyte den igjen senere, eller du kan, hvis du ikke er for prippen, la en venn få oppleve den.

Selv hvis vi går med på at det kan være mulig å dele erfaringer på denne måten, dukker det opp en rekke spørsmål her. For det første språkets rolle i hvordan tankene våre og vårt «indre liv» blir formet. Musk antar at tankene våre finnes i sinnet uavhengig av hvordan de kommer til uttrykk i språket, slik at hvis jeg kobler hjernen min direkte til en annens hjerne, vil den andre personen oppleve tankene mine direkte i all deres rikdom og finesse, ubesudlet av det klossete og forenklende språket. Men hva om det er språket i all sin klossethet og forenkling som skaper den flyktige rikdommen til tankene våre?

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Fra nederlag til suksess

En tankes sanne innhold virkeliggjør seg bare gjennom sitt språklige uttrykk – før dette uttrykket er den lite annet enn en uklar indre intensjon. Jeg får først vite hva jeg ville si når jeg sier det. Vi tenker i ord: Selv når vi ser og erfarer ting og prosesser som isolerte fenomen, er oppfatningen av dem allerede strukturert gjennom vårt symbolske nettverk. Når jeg ser en pistol foran meg, er alle betydningene forbundet med den symbolsk overdeterminert: Jeg oppfatter en pistol, men denne oppfatningen får sin spesifikke mening av ordet «pistol» som gir gjenklang i den, og ord refererer alltid til universelle begreper. Dette er paradokset i den symbolske overdetermineringen: Når jeg oppfatter en pistol foran meg, er det det abstrakt-universelle ordet «pistol» forbundet med den som gir oppfatningen min den rike og komplekse teksturen av mening.

BCI lover ikke bare å avskaffe språket, men også den menneskelige seksualiteten. For denne seksualiteten består nettopp i en unødvendig komplikasjon som hindrer direkte tilgang til et mål: Den bygger på en dialektisk reversering av nederlag til suksess; nederlaget (gitt at målet er enkel instinktiv parring) blir dyrket som en kilde til nye seksuelle gleder. Kan vi forestille oss noe dummere (sett i forhold til ideen om vellykket reproduksjon) enn tradisjonen med høvisk kjærlighet der fullbyrdelsen av seksualakten blir utsatt i det uendelige? Så hvordan kunne den høviske kjærligheten bli selve sinnbildet på avansert erotikk? Og hva med våre perverterte leker der et bestemt objekt eller en bestemt gest, som egentlig burde være et mindre viktig øyeblikk i det erotiske forspillet, blir det sentrale elementet, fokuset for en libidinøs intensitet som overskygger selve forplantningsakten? Er ikke denne dimensjonen av erotisk mediering truet av en direkte hjerne-til-hjerne-forbindelse?

Kontrollert individualitet

Musks første forsvarsverk er at individet i hans versjon av BCI ikke går fullstendig i ett med strømmen av andres tanker: Det bevarer en minimal avstand ved at det aktivt må tillate maskinen (eller det andre individet gjennom den) å registrere og/eller dele dets tanker og følelser: «Folk vil ikke kunne lese tankene dine», sa Musk i 2017. «Du må ville det. Hvis du ikke vil det, skjer det ikke. På samme måte som at hvis du ikke vil at munnen din skal snakke, så snakker den ikke.» Hvordan vet Musk at individet bevarer denne avstanden?

Husk at BCI fungerer «objektivt»: Hjernen er koblet til en maskin som strengt tatt ikke «leser tankene», men prosessene i hjernen som er det nevronale korrelatet til tankene. Siden jeg ikke er klar over de nevronale prosessene i hjernen min når jeg tenker, hvordan skal jeg da vite om jeg er tilkoblet eller ikke? Er det ikke mye rimeligere å anta at når jeg er koblet til BCI, vil jeg ikke engang være klar over at mitt indre liv er transparent for andre? Kort sagt, framstår ikke BCI som det ideelle mediet for (politisk) kontroll av individers indre liv?

De fleste som reflekterer over Neuralink, fokuserer på individualiteten i opplevelsen: Vil jeg miste den eller ikke i denne singulariteten, hvor menneske og maskin glir sammen? Det finnes imidlertid et annet alternativ: Hva om jeg beholder min individualitet i opplevelsen uten engang å vite at jeg blir kontrollert og styrt?

Opphevelse av syndefallet

Det kanskje tristeste aspektet ved Neuralink er den underliggende kyniske opportunismen: Menneskene har skapt en høyere form for intelligens som vil redusere oss til gorillaer i en dyrehage hvis den får fritt spillerom. «De fleste posthumanister er enige om at det ville være ironisk hvis menneskeheten ble forbigått av vesener som mennesker gjorde mulige, og tragisk hvis slike postmennesker kvittet seg helt med menneskeheten», påpeker filosofen Michael Zimmerman. «Likevel finnes det mange posthumanister som uten nostalgi hevder at evolusjonær utvikling er likegyldig til skjebnen til det som gikk forut. For dem er utsiktene til en dramatisk forbedring av oss selv i prosessen med å skape noe langt større enn menneskeheten, mer enn nok til å forsvare risikoen.»² Den eneste måten vi kan unngå en slik skjebne på, er å slutte oss til vinneren, legge vår menneskelighet bak oss og synke inn i singulariteten.

Det sublime motstykket til denne kyniske visjonen («la oss prøve å holde følge med maskinene, slik at vi ikke blir aper i en dyrehage») er den gnostiske New Age-lesningen av singulariteten som ikke bare det neste stadiet i posthumaniteten, men en kosmisk begivenhet med fullbyrdelsen av en guddommelig selvaktualisering. I singulariteten blir vi, menneskene, ikke bare guddommelige, også Gud selv blir fullt ut guddommelig. Siden singularitet innebærer en slags synkronitet mellom ulike sinn, er det ikke overraskende at den vekker teosofiske spekulasjoner: Singulariteten oppfattes som intet mindre enn vår forløsning fra syndefallet, det vil si fra vår eksistens som dødelige og seksualiserte vesener som beskrevet i 1. Mosebok.

Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om makt: Hvilken reguleringsinstans skal bestemme hvilke opplevelser jeg skal dele med andre, og hvem skal kontrollere denne instansen? Én sak er sikker: Man bør forkaste som utopisk ideen om at jeg selv skal kunne koble til og fra hjernen min. Og man bør fullt ut akseptere det faktum at en altomfattende kobling mellom sinn ikke kan finne sted på nivå av subjektive opplevelser, men bare på et objektivt nivå, som et komplekst nettverk av maskiner som «leser» mine mentale tilstander – en omfattende «synkron» kollektiv opplevelse er en farlig myte. Dessuten, fordi hjernene våre vil bli koblet sammen uten at vi er klar over det, vil det oppstå en ny form for frihet og makt, nemlig å kunne isolere seg fra singulariteten.

Singularitetens stemme er stemmen til slangen i 1. Mosebok: Den lover opphevelse av syndefallet, udødelighet og overlegen kunnskap hvis vi spiser frukten dens, det vil si hvis lar oss oppsluke av den. Som i 1. Mosebok må vi være klar over at valget allerede er tatt for oss, det er ikke mulig å trekke seg tilbake. Så hva vil skje? Definitivt ikke det forkjemperne for singularitet forventer. I likhet med slangen lyver de ikke, og trusselen ligger nettopp i at de ikke lyver.

1
«Five Things Elon Musk Said About Linking Brains to Computers», The Wall Street Journal, 21. april 2017.
2
Michael E. Zimmerman, «The Singularity: A crucial phase in divine self-actualization?», Cosmos and History, vol. 4, nr. 1-2, 2008.