Tiår med diplomatisk aktivisme og en lang rekke nasjonale og regionale avtaler har ikke klart å få slutt på konflikten som begynte da Joseph Mobutu Sese Soko ble styrtet i 1997, og bare har forverret seg siden. Et kvart århundre senere klarer Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) fortsatt verken å forhindre innblanding fra andre land eller å skape politisk stabilitet og få slutt på volden og massakrene mot innbyggerne i øst.
24. februar 2013 signerte elleve land en fredsavtale for DR Kongo, kalt Rammeavtalen om fred, sikkerhet og samarbeid for Den demokratiske republikken Kongo og regionen. Den fikk også støtte fra Den afrikanske union (AU), Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC), FN og Organisasjonen for landene rundt De store sjøene (ICGLR). Avtalen, som gjorde slutt på «den andre Kongo-krigen», er fortsatt det gjeldende politiske og diplomatiske rammeverket for regionen De store sjøene. Ambisjonen er å skape en varig løsning på konfliktene øst i Kongo ved å ta tak i de grunnleggende årsakene og forplikte alle landene som er direkte eller indirekte involvert i disse konfliktene. Men i realiteten retter innholdet i avtalen seg i all hovedsak mot DR Kongo, og de fleste avtalepunktene er svært generelle, som for eksempel reform av sikkerhetsstyrkene, øke statens autoritet, desentralisering og økonomisk utvikling.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
