Plutselig sjokk. For lederne i Europas nasjoner og institusjoner har Donald Trumps gjenvalg blitt som et strikkhopp uten strikk. 9. februar la Trump ut et sitat fra Vladimir Putin på sitt sosiale medium Truth Social uten noen kommentar: «Dere vil få se, snart ligger de alle ved sin eiers føtter og logrer mykt med halen.»
Trump elsker å ydmyke Europa, som han ser på som et dekadent kontinent med sløsende livsnytere og merkantilistiske puritanere som nekter å betale den rette prisen for USAs militære beskyttelse. Trumps ønske om å lande en deal med Putin har utslettet den eneste sikkerhetsgarantien som ga troverdighet til Brussels ubetingede engasjement for Ukraina i landets forsvarskrig mot Russland. Uten USAs økonomiske og militære støtte framstår Ursula von der Leyens erklæringer – «Putin skal tape denne krigen», sa EU-kommisjonens president i september 2022 – som tomme løfter.
Hvordan kan et forgjeldet, splittet, økonomisk og militært vaklende EU både gi en urokkelig støtte til Ukraina og blidgjøre Trump? Svaret er enkelt: militærkeynesianisme, det vil si å sette seg i gjeld for å fylle våpenlagrene med amerikanske våpen, og så la innbyggerne ta regningen gjennom økonomiske innstramminger.
Dypt i lommene
Selv om Putins profeti, som Trump så udiplomatisk videreformidlet, ennå ikke har gått helt i oppfyllelse, har flere politiske ledere allerede bøyd seg for kravene til den nye herren i Det hvite hus. 7. januar mente Trump at NATO-landene nå måtte bruke fem prosent av BNP på forsvar, i stedet for to prosent. Kort tid etter begynte logringen. Litauens utenriksminister hyllet et «godt og konstruktivt press fra vår viktigste allierte i NATO», og Estlands statsminister stemte i: «Jeg er helt enig – målet vårt bør være fem prosent» (Financial Times, 27. januar).
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I New York Times 3. februar smisket Radosław Sikorski for Trump i en kronikk med tittelen «Jeg er Polens utenriksminister. Europa har forstått budskapet»: «Polen bruker nesten fem prosent av BNP på forsvar, den høyeste andelen i NATO. Vi har blitt en av de viktigste kundene til den amerikanske militærindustrien, med kjøp av utstyr for flere titalls milliarder dollar siden 2022.»
I november, en uke etter at Trump hadde vunnet valget, og før det var inn-ledet forhandlinger, forsøkte von der Leyen å smiske med den nye sjefen i USA i en telefonsamtale: «Vi får fortsatt mye gass fra Russland. Hvorfor ikke erstatte det med amerikansk gass, som er billigere for oss og senker energiprisene våre?» På militærområdet trenger hun derimot ikke å overbevises: Etter beslutningen i juni i fjor om å investere 500 milliarder euro over ti år i forsvaret av unionen, lovet hun 3. februar å «skape ny fleksibilitet og mer budsjettrom for forsvarsinvesteringer».
Russlands invasjon av Ukraina og kaldkrigsklimaet som har grepet mediene og de europeiske lederne, har overbevist de mest «nøysomme» landene om at tiden er inne for å grave dypt i lommene: Danmark, Finland og Tyskland sier nå at de er «klare til å diskutere».1Jade Grandin de l’Éprevier, «Pour leur défense, les Européens prêts à briser les tabous de la dépense», L’Opinion, Paris, 4. februar 2025. Og entusiasmen vil bare øke med offentliggjøringen i mars av EUs hvitbok for forsvaret, som er overlatt til en antirussisk hauk, den tidligere litauiske statsministeren Andrius Kubilius.
Viljen til å øke forsvarsbudsjettene, både nasjonalt og på europeisk nivå, oppildnes også av de paniske formaningene fra NATOs generalsekretær Mark Rutte: «Hvis dere ikke bevilger mye mer penger til forsvaret enn dagens to prosent av BNP, må dere lære dere russisk om fire–fem år eller flytte til New Zealand» (13. januar).
Europeisk militarisering
Da Trump trakk USA ut av Parisavtalen i begynnelsen av 2017, fikk den internasjonale misnøyen EU til å gjøre grønn omstilling til en prioritet. «Make Our Planet Great Again», sa Frankrikes president Emmanuel Macron den gang. Åtte år senere har styrking av forsvarsevne tatt over for bekymringen for planeten. Nå måles politisk heder i hvor stor andel av BNP som brukes på våpenkjøp. I en lederartikkel som både er et resultat av denne vendingen og en tilslutning til den, takker den franske dagsavisen Le Monde den amerikanske presidenten for å ha åpnet øynene til europeerne. «Trump skal ha honnør for én ting: Truslene han framsatte mot NATO-partnerne i sin første periode, har endelig båret frukter. I dag bruker 23 av de 32 NATO-landene minst to prosent av BNP på forsvar. Men Trump snakker nå om fem prosent.» Avisen konkluderer med at forsvarsbudsjettene må økes: «De dristigste nevner i forbifarten at dette vil kreve smertefulle budsjettofre. Tiden er dermed inne for å skride til verks og gjøre det nødvendige opplysningsarbeidet overfor velgerne» (23. januar).
I flere tiår har slike opplysningsarbeid innvarslet budsjettkutt. Nå er det opprustning velgerne skal opplyses om nødvendigheten av, og det kommer til å bli dyrt. For EU vil en oppjustering fra to til fem prosent bety en årlig økning på 516 milliarder euro ut fra dagens BNP, og for Frankrike alene en økning på 85 milliarder euro. Det franske forsvarsbudsjettet vil stige til 140 milliarder euro (sammenlignet med under 50 milliarder euro i 2024 og under 33 milliarder euro i 2017), langt over utdannings- og forskningsbudsjettet (rundt 100 milliarder euro i 2024). Dette er mer enn bare en kvantitativ økning, det er en kvalitativ endring, en militarisering av de europeiske samfunnene.
Nytt credo
I en tid der Ukraina-konflikten, som allerede har drept og såret flere hundretusen ukrainere og russere, kan nærme seg slutten, uten at noen av partene har oppnådd noe vesentlig gjennombrudd, snakker ikke lederne i EU lenger om «fredsdividende», det vil si å kutte forsvarsutgiftene når truslene blir mindre. Dette prinsippet har vært en viktig bestanddel i den europeiske identiteten siden slutten av den kalde krigen i 1991. I forlengelsen av Montesquieus tro på at «den naturlige virkningen av handel er at den leder til fred», så Europa, som et frihandelsområde åpent mot verden, på handel med varer og tjenester som den beste garantien mot krigersk aggresjon fra imperier. Stikk i strid med historisk empiri hevdet mange nyliberale ideologer at mer marked med nødvendighet ville senke konfliktnivået i verden.
Men i den globale historien er koblingen mellom imperialisme, inkludert militær og ideologisk-religiøs imperialisme, og kapitalistisk globalisering et ubestridelig faktum. Kapitalismens første tidsalder (1415–1763) var preget av tvungen og urettferdig handel, av skjevt varebytte og erobringer.2Alain Bihr, Le premier âge du capitalisme, Lausanne/Paris, Page 2/Syllepse, 2018. På 1900-tallet ble koloniveldene, som lenge hadde vært rivaler og ofte i konflikt, avviklet uten at det gjorde den internasjonale politikken fredeligere: Stormaktene, med USA i spissen, påtvang viljen sin like mye med militær makt som med ideologi, handel, valuta og finans.3Samir Amin, L’Empire du chaos. La nouvelle mondialisation capitaliste, Paris, L’Harmattan, 1992.
EU-landene mangler et felles språk og har ulike kulturer og historie. Mange er ideologisk og økonomisk avhengig av USA, og av Russland for energi. På begynnelsen av 2000-tallet forsøkte EU derfor å bygge sin identitet på økonomisk og politisk liberalisme forankret i universelle verdier (fred, demokrati, menneskerettigheter) og for de mer progressive, velferdsstaten og grønn omstilling, med en relativt høyere standard på velferd, arbeidslivs-regler og miljønormer enn andre steder.
Denne ideen om Europa går nå mot slutten. For nå er en ikke ubetydelig del av de europeiske miljøpartiene og sosialdemokratiske partiene, som var de fremste talspersonene for denne ideen, i ferd med å endre credo: Europa skal nå være synonymt med demokratienes ideologiske og militære kamp mot Russland. I likhet med Die Grünen i Tyskland og de polske sosialdemokratene sier den franske euro-parlamentarikeren Raphaël Glucksmann fra partiet Place Publique, som er alliert med Sosialistpartiet, det utvetydig: «Vi har noe å lære her. Trump har rett når han sier at vi må øke forsvarsutgiftene våre. En by, et land, som ikke kan garantere sin egen sikkerhet, er ikke fritt. Vi må derfor finne 500 milliarder til å bygge det europeiske forsvaret» (BFM, 24. januar).
Brussel og nyliberalistene satser på at USAs tilbaketrekning vil gjøre EU til en forent stormakt, og dermed vise seg å være gudesendt. Men splittelsen mellom medlemslandene og den økonomiske stagnasjonen i mange av dem antyder alt annet.
Rene ord fra Rutte
For den store opprustningen reiser et sentralt spørsmål om finansieringen: Hvem vil til syvende og sist betale for den? I de baltiske landene har noen begynt å snakke om elefanten i rommet. Estlands statsminister Kristen Michal har nokså vagt nevnt at opprustningen vil finansieres med «kutt i offentlig sektor». Mens en litauisk opposisjonsleder sier at «de har ingen troverdig plan for å nå 6 prosent av BNP» i en tid med stagnerende økonomi. «Å låne en slik sum vil innebære en endring av samfunnskontrakten» (Financial Times, 27. januar).
Denne militærkeynesianismen gjør på magisk vis mulig noe innstrammings-retorikken mer enn noensinne erklærer for umulig: Samtidig som man hevder at den offentlige pengebruken må kuttes drastisk, skal den økes massivt. Politikere og ledere i statsapparatet kniver om å være mest oppfinnsomme på finansieringen (store lån, konfiskering av russiske verdier) og bruker koronapandemien som eksempel på at kriser kan forsvare avvik fra de nyliberale dogmene deres.
Som de mest konsekvente nykonservative har skjønt, gjelder det å veksle mellom på den ene siden å hevde at det sosiale sikkerhetsnettet er altfor godt i Europa, og på den andre å framstille de europeiske landene som spartanere i kamp mot en avsindig mektig russisk fiende. Blir oppbygging av militær sikkerhet brukt til å legitimere nedbygging av sosial beskyttelse?
Under et møte med forsvarsministrene i NATO i Brussel 12. desember henvendte Rutte seg til innbyggerne i NATO-landene: «Det haster med å handle. For å beskytte vår frihet, vår velstand og vårt levesett må politikerne deres lytte til dere. Fortell dem at dere er villige til å ofre noe i dag, slik at vi kan være trygge i morgen.» Her har Rutte mye erfaring. Før han ble NATO-leder, var Rutte fra det liberalistiske partiet Folkeparti for frihet og demokrati (VDD) statsminister i Nederland på begynnelsen av 2010-tallet. Som statsminister gjennomførte han store kutt i både utdanning, helse og kultur. Han økte pensjonsalderen til 67 år, reduserte arbeidsledighetstrygden, økte momsen og frøs lønningene i det offentlige.
Skjult militærskatt
Trumps handelskrav og de europeiske ledernes iver etter å etterkomme dem torpederer nå det evige argumentet om at å utvikle en europeisk forsvarsindustri vil sikre EU en «strategisk autonomi». For en overveldende andel av militærutgiftene Europa vil påta seg for å bekjempe det russiske uhyret, vil bli en direkte subsidie til amerikanske våpenprodusenter, som er dominerende innen salg av militærutstyr og -tjenester. I 2019 kom 55 prosent av våpenimporten til de europeiske landene fra USA, sammenlignet med 35 prosent i 2014–2018, ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri).4Pieter D. Wezeman et al., «Trends in international arms transfers, 2023», Sipri, Stockholm, mars 2024. Denne trenden vil neppe snu med Trump i Det hvite hus.
I sikkerhetens navn forbereder altså de europeiske lederne seg på å inn-føre en skjult militærskatt i form av kutt i offentlige tjenester og svekket sosial beskyttelse. Og pengene vil i stor grad havne i lommene på selskaper i det eneste landet i verden hvor lederen har truet med å erobre et EU-territorium, Grønland, med militærmakt. Og et ekstra gebyr vil bli lagt på regningen: USAs forsvarsminister Pete Hegseth har allerede kunngjort at hvis det blir en fredsavtale, må Europa stå for «den overlegent største delen av framtidig militær og sivil støtte til Ukraina» (The New Times, 12. februar).
Så langt har disse avgjørende valgene ikke blitt diskutert på demokratisk vis. Medier og folkevalgte vegrer seg for å diskutere de konkrete konsekvensene av militærkeynesianismen.
Oversatt av redaksjonen
Frédéric Lebaron er professor i sosiologi ved École normale supérieure Paris-Saclay. Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.
- 1Jade Grandin de l’Éprevier, «Pour leur défense, les Européens prêts à briser les tabous de la dépense», L’Opinion, Paris, 4. februar 2025.
- 2Alain Bihr, Le premier âge du capitalisme, Lausanne/Paris, Page 2/Syllepse, 2018.
- 3Samir Amin, L’Empire du chaos. La nouvelle mondialisation capitaliste, Paris, L’Harmattan, 1992.
- 4Pieter D. Wezeman et al., «Trends in international arms transfers, 2023», Sipri, Stockholm, mars 2024.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
