Motangrepet fra de undertrykte

For Frantz Fanon fra den franske øya Martinique, som i dag er i ferd med å koke over, var ikke de undertrykte og kolonisertes frigjøring «et resultat av en magisk operasjon, en naturlig omveltning eller en vennskapelig overenskomst». Den revolusjonære humanisten Fanon skapte en svart bevissthet uten å sperre den inne i en essensialisme, i en unik og frosset identitet.

Det begynte med dette tordenbraket fra etterkrigstidens himmel. I 1952 utkom Peau noire, masques blancs [Svart hud, hvite masker] «en psykoanalytisk fortolkning av det svarte problem». Innledningen erklærte: «Vi har som mål intet mindre enn å befri den fargede fra seg selv. Vi vil gå meget langsomt fram, for her finnes det to sider: den hvite og den svarte.»

Forfatteren, Frantz Fanon (1925–1961), var både psykiater, essayist og aktiv politisk forkjemper for uavhengighetskampen til Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) i Algerie, en uavhengighetskamp han gjorde til sin egen.2 Fanon fra den franske øya Martinique i Antillene er en av disse svarte tenkerne som Frankrike alltid har hatt vanskelig for å akseptere betydningen av i en historie som imidlertid tilhører alle. Som radikal antikolonialist er han en intellektuell som man fortrinnsvis ignorerer ved å kalle ham «mislykket profet».3 Men denne tenkeren som førte en høyst litterær og retorisk penn, kan bidra til å kaste lys over ikke bare vår historie, men også dagens debatter og betraktninger.


TEMATIKKEN OM DE «to sidene» Fanon tok opp gjelder ikke bare motsetningen mellom disse to hudfargene, men inngår i det større begrepsparet «undertrykkere» og «undertrykte». For ham er det faktisk slik at «et samfunn [enten] er rasistisk eller ikke» og «den kolonialistiske rasismen er ikke annerledes enn andre rasismer». Som når han ønsker å vise det skandaløse i en mektig idé, setter det i gang hans poetiske og retoriske prosa. Frigjøringen av den «innfødte» skjer ved at han nekter å godta forbudets verden, ved at han hevder sitt «jeg», et «jeg» som benektes av kolonisatoren som bare ser en uformelig masse som kan utnyttes til pliktarbeid: «Den innfødte er et innesperret vesen. Apartheid er bare en variant av den koloniale inndelingen av verden. Det første den innfødte lærer, er å holde seg på sin plass og ikke gå ut over grensene. Derfor har den innfødtes drømmer med musklene å gjøre. Det er drømmer om handling, aggressive drømmer. Jeg drømmer at jeg hopper, at jeg svømmer, at jeg løper, at jeg klatrer. Jeg drømmer at jeg bryter ut i latter, at jeg krysser elven med ett skritt, at jeg blir forfulgt av en mengde biler som aldri innhenter meg. Under kolonialiseringen frigjør den koloniserte seg stadig mellom klokken ni om kvelden og seks om morgenen.» I en annen tid skrev Paul Nizan: «Så lenge menneskene ikke er hele og frie og står trygt på bena og jorden som bærer dem, vil de fortsette å drømme om natten.»4 Borgerlig undertrykkelse i 1933, kolonial undertrykkelse i 1952.

Peau noire, masques blancs
trekker oss inn i universet som tildeles den svarte, hvor vilkårene systematisk bestemmes av den hvite. Spennende lesning hvor man – trass i forskjellene – merker arven fra négritude-dikterne og Jean-Paul Sartres «Orphée noir»5 gjennom et leksikalsk slektskap i metaforikken og analysen av kroppen og blikket. Fanon kommer nærmest kroppen, kanskje fordi han skriver «det første utkastet til denne boken ved å diktere den mens han går fram og tilbake som en taler som improviserer. Rytmen av kroppen i bevegelse og pusten av stemmen markerer stilen.»6 Men hos Fanon stiller virkeligheten metaforen i skyggen: «[…] ved det første hvite blikk føler han vekten av sitt mørke pigment». Århundrer med slaveri og kolonistyre har fått blikket til å stivne i et forhold til den Andre som det er vanskelig, for ikke å si umulig, å løsrive seg fra: «Når man elsker meg, forteller man meg at det er på tross av min hudfarge. Når man avskyr meg, tilføyer man at det ikke er på grunn av fargen min … Uansett er jeg fanget i den onde sirkelen.»

Rasismen gir seg også uttrykk i måten å benevne den svarte på. Denne er utsatt for de nedarvede konnotasjonene knyttet til hudfargen, som er blitt en selvfølgelighet, nesten det vesentligste ved den: «Det sorte, dunkelheten, skyggen, mørket, natten, jordens labyrinter, de bunnløse avgrunner, å sverte noens rykte. Og på den annen side: uskyldens lyse blikk, den hvite fredsduen, det vidunderlige, paradisiske lys.» Språkbruken klarer ikke å rense seg for disse konnotasjonene, som i høy grad er religiøse: «Synden er svart på samme måte som dyden er hvit.» Analysen er ikke ny og var det heller ikke da, men fra bok til bok går Fanon lenger. Hans siste utgivelse, Les Damnés de la terre (1961),7 viser at «inndelingen» av det rasistiske og/eller koloniale samfunn med nødvendighet fører til en rasistisk språkbruk: «Iblant føres denne svart/hvitt-tenkningen til sin logiske slutt og avhumaniserer den koloniserte.» Med andre ord gjør kolonisystemet ham til et «undermenneske», slik Sartre påpekte under krigen i Algerie.8

Fanon fortsetter: «Strengt tatt gjør man ham til et dyr. Denne galopperende befolkningsveksten, disse hysteriske massene, disse ansiktene hvor all menneskelighet er forsvunnet, disse digre kroppene som ikke lenger ligner på noe, denne flokken som verken har hode eller hale, disse barna som ikke later til å tilhøre noen, denne latskapen som stilles til skue i solen, denne plantelignende rytmen – alt dette er en del av det koloniale ordforrådet.» Man er nødt til å konstatere at dette ikke helt er forsvunnet fra våre himmelstrøk, slik sangen de franske rapperne i Zebda minnet om i «Le Bruit et l’Odeur» (1995), da de siterte en tale Jacques Chirac holdt i 1991 «om bråket og stanken fra innvandrerne i sosialboligene».9

Denne «avhumaniseringen» av den innfødte rettferdiggjør måten han behandles på: «Å disiplinere, tukte, kue og – i dag – pasifisere er de uttrykkene som er mest brukt av kolonialistene i de okkuperte territoriene.» Krigen i Algerie er bare høydepunktet i videreføringen av et system som hviler på makt og forakt. Slik kan innledningen til L’an V de la révolution algérienne (1959)10 tjene til å understreke at siden krigen begynte «har for noen ytterlighet, for verken terror eller tortur».
En feilberegning: «Så langt fra å knekke kraften, bidrar undertrykkelsestiltakene til utviklingen av den nasjonale bevisstheten», er analysen i Les Damnés de la terre. «Hvis mitt liv virkelig har samme vekt som kolonistens, kan blikket hans ikke lenger drepe meg, ikke lenger stanse meg, stemmen hans lamslår meg ikke mer. Jeg blir ikke lenger usikker når han er til stede. Faktisk driter jeg i ham. Ikke bare plager det meg ikke lenger at han er til stede, jeg er også i ferd med å forberede så store bakholdsangrep at han snart ikke vil ha annet å gjøre enn å flykte.» Den fysiske frigjøringen fører til at man mister frykten og hodekulls kaster seg inn i kampen for uavhengigheten.


UNDER HVILKE BETINGELSER vil denne kampen bli ført? Les Damnés de la terre postulerer at «avkolonisering alltid er et voldelig fenomen». For vold skaper vold og når undertrykkeren invaderer selv den minste bit av ens land, er det vanskelig å stå imot på fredelig vis. «Hver eneste statue, av Faidherbe eller Lyautey, Bugeaud eller sersjant Blandan, alle disse conquistadorene som er plassert høyt over kolonienes jord, betyr stadig bare én eneste ting: ’Vi er her med bajonettenes makt.’ Det er lett å utfylle dette.»

Et klart svaret fra de undertrykte. Som for øvrig betraktes som strålende når det gjelder andre land under andre åk. Legitimerer Fanon vold? Ikke i alle sammenhenger. Innledningen til L’an V de la révolution algérienne kunne ikke ha vært klarere her: «Vi fordømmer med tungt hjerte de brødrene som har kastet seg ut i kampen med den nesten fysiologiske brutalitet som århundrer med undertrykkelse har skapt og livnærer.» Ikke desto mindre inviterer Fanon oss til å forstå voldens opprinnelse og den eneste utveien de undertrykte har til å befri seg fra den. Hans beskrivelse av inndelingen av kolonisamfunnet med dets «delelinje» og «grense […] som markeres av kasernene og politistasjonene» plasserer oss for øvrig midt i vårt eget sikkerhetsopptatte univers som, så langt fra å skape ro og fred, selv skaper «radikalismen» den foregir å bekjempe.
Fanons klarsynthet er også til stede i hans analyse av utviklingen i det avkoloniserte landet hver gang et « Vi vil bli vitner til en konfrontasjon mellom de to store åpenbaringsreligionene, islam og katolisismen.» Fanon advarer til og med mot faren for ettpartisystemet, som utnytter fortiden for å «bedøve» folket og ber det «huske kolonitiden og se den umåtelig lange veien som er tilbakelagt.» Hvor mange land i Afrika får ikke dette oss til å tenke på? Kanskje også Algerie, hvor Fanon, som døde i 1961, engasjerte seg som talsmann for FLN?

Man må heller ikke, som reaksjon på koloniseringen, slenge fram en såkalt svart kultur som eneste perspektiv. Selv om det har vært en «historisk forpliktelse» for «mennesker med afrikansk kultur å gi sine krav et rasepreg, å snakke mer om afrikansk enn om nasjonal kultur,» vil dette «føre dem inn i en blindgate». Her skiller Fanon seg fra négritude-bevegelsen med sin vilje til å gjøre kampen universell og klargjøre omrisset av den. Dette credoet ble framsatt allerede i den første boken hans, i en storartet formulering som alle kommunitarister bør tenke over: «Jeg vil ikke hylle fortiden på bekostning av min nåtid og framtid». Dette gjør under ingen omstendighet en refleksjon over kolonialismens historie ugyldig – en historie som bygger på den europeiske, slik han minnet om i 1952. Kolonialismen grunnet seg faktisk på «verdier» som det er nødvendig å revurdere: «Hvis det er i intelligensens og filosofiens navn man proklamerer menneskenes likeverd, er det også i deres navn at man beslutter å utrydde dem».


I 1961 BLE FORDØMMELSEN forsterket med en radikal glød: «La oss forlate dette Europa som uavlatelig snakker om mennesket samtidig som det massakrerer det overalt hvor det treffer på det, på alle sine egne gatehjørner, i alle verdenshjørner.» La oss i et helsebringende lys se dette Frankrike i øynene som, samtidig som det befridde seg fra nazismen og begynte gjenoppbyggingen, gjennomførte massakrene i Sétif (mai 1945) og på Madagaskar (mars 1947). Og som straks slaget var over, snudde ryggen til sine brødre i kampen, de senegalesiske og marokkanske soldatene. La oss lytte til denne stemmen fra mer enn førti år siden som hamrer inn sin bitende sannhet, en sannhet som fremdeles godt kunne vært vår egen: «Vi kan i dag gjøre alt forutsatt at vi ikke hermer etter Europa, forutsatt at vi ikke er besatt av ønsket om å innhente Europa. Europa er kommet opp i en slik vanvittig og tøylesløs hastighet at det har mistet enhver styring, enhver fornuft, og går i en uhyggelig rus mot avgrunner man gjør best i å fjerne seg fra hurtigst mulig.»

Fanon vet hvilket Europa han snakker om, han som hyllet de jødene i Algerie og de franskmennene i Frankrike og Algerie som støttet uavhengigheten. Fanons holdning er universell: «Jeg, den fargede, vil bare én ting, at midlet aldri skal herske over mennesket. At det for alltid skal bli slutt på at mennesket underkastes mennesket. Det vil si at jeg underkastes en annen.»

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 På forlaget Éditions du Seuil (Paris), med forord av Francis Jeanson, som også redigerte et etterord ved nyutgivelsen i 1965. Er i dag del av bokserien «points essais».

2 Han ble FLNs talsperson i juni 1957. Siden 1953 hadde han vært overlege på det psykiatriske sykehuset i Blida-Joinville (Algerie).

3 Se den gode teksten til essayisten Lothar Baier (Agone, nr. 33, Marseille, april 2005).

4Paul Nizan, Antoine Bloyé [1933], Grasset («Les Cahiers rouges»), Paris, 1948.

5Jean-Paul Sartre, «Orphée noir» (Svart Orfeus), forord til Léopold Sedar Senghor, Anthologie de la poésie nègre et malgache, Presses universitaires de France, Paris, 1948.

6 Alice Cherki, Frantz Fanon, portrait, Seuil, 2000, s. 46.

7 Finnes på norsk som Jordens fordømte (Pax, Oslo, 1967). Fanon visste at han var dødssyk av leukemi og dikterte hver side av denne boken, som kom ut på forlaget François Maspero med forord av Sartre og ble forbudt allerede ved utgivelsen. Han rakk å få et eksemplar av den ferdigtrykte boken tre dager før han døde på et sykehus i USA. Etter eget ønske ble han begravet i en frigjort algerisk landsby nær grensen til Tunisia.

8 Se Anne Mathieu, «Anti-kolonialisten», norske Le Monde diplomatique, november 2004.

10 Utgitt av Maspero. Lange utdrag av siste kapittel ble offentliggjort i tidsskriftet Les Temps Modernes. Boken ble beslaglagt med begrunnelsen at den kunne skade rikets sikkerhet. Den er i dag tilgjengelig i forlaget Éditions de la Découvertes serien «[re]découverte». Vi gjør oppmerksom på at innledningen, som ble redigert i slutten av juli 1959, ikke var med i den første utgaven.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Israels diskré Iran-allianse

Default thumbnail
Neste sak

Levd liv på boks

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.