Sartres nei

I 1980 deltok mange tusen franskmenn i Jean-Paul Sartres gravferd. Med Sartres bortgang lukket en epoke med engasjement og opprør seg. Siden har medieekshibisjonisme og akademisk tilbaketrekning kjennetegnet de intellektuelle i Frankrike.

Det finnes et Sartre-paradoks. Han var ifølge Pierre Bourdieu «den totale intellektuelle som er aktiv på alle tenkningens fronter, som filosof, kritiker, romanforfatter, dramatiker»,1Pierre Bourdieu, «Sartre, l’invention de l’intellectuel total», Libération, Paris, 31. mars 1983. Gjenopptrykt i Agone, nr. 26–27, Marseille, 2002. men har etter sin død ikke fått den posisjonen han fortjener i hjemlandet. Paradokset blir desto større av at tenkningen og tekstene hans fortsatt har stor betydning utenfor Frankrike. For i dag har jobben med å «opplyse» Frankrike blitt tatt over av konsensuskonformister, som i (pseudo)debattene på TV og radio ikke en gang klarer å late som om de utgjør en destabiliserende pust. De konvensjonelle, trangsynte skikkelsene står langt fra han som etter andre verdenskrig aldri sluttet å sloss, gå i strid og ta sjanser. Dagens såkalte intelligentsia nekter å anerkjenne Sartres status som representant for den politisk engasjerte franske intellektuelle. Det eneste verket de alle er enige om er Ordene (1964). De slutter aldri å lovprise dette verket, og det er ikke tilfeldig, for Sartres selvbiografiske skildring av sin barndom og ungdom plager ingen. Enveiskjørte tenkere både til høyre og til venstre har klart å finne verket som gjør det mulig å unngå å hate Sartre fullt og helt, men samtidig plassere ham på historiens «roteloft».2Se tidsskriftet Europes spesialnummer om Sartre, Paris, oktober 2013.

For Sartre tok alltid feil, hevder de konstant.3Claude Imbert, «Sartre, la passion de l’erreur», Le Point, Paris, 14. januar 2000. Men anklagen slår kanskje tilbake på anklagerne selv, slik queer-filosofen Guy Hocquenghem skrev noen år etter Sartres død: «Deres griske og fattige, puritanske og teoretiske sjeler har hundre ganger ønsket å drepe Sartre. Jo mer dere nekter for det, jo mer vekker dere ham til live igjen. Jo mer dere støter ham fra dere, jo mer holder han dere fast, han trekker dere med seg inn i døden. Den virkelige Sartre unnslipper graven av falsk respekt og forræderi som dere ville stenge ham inne i.»4Guy Hocquenghem, Lettre ouverte à ceux qui sont passés du col Mao au Rotary , Agone, Marseille, 2003 (1986).

Forfatterens ansvar

Få ville våget å ta opp kampen mens han ennå var i live, men etter bortgangen i 1980 har Sartre vært skånt for lite. De sier han skal ha vært en filosof som skrev dårlig litteratur. Disse barnslige vitsene myldret lenge blant studentene, for så å spre seg til professorene som ga dem vitenskapelig legitimitet. Litteraturvitenskapen er nettopp et felt hvor Sartre i liten grad blir studert. Men les bare hans første roman, Kvalmen (1938), novellesamlingen Muren (1939), eller den undervurderte Frihetens veier (1945–1949). Det er vakre verk, stilistisk og narrativt mangfoldige. De snakker til alle og setter dype intellektuelle og personlige spor hos leseren, slik storverk gjerne gjør. Også teaterstykkene hans er mangfoldige, oppfinnsomme og aktuelle. Foruten de kjente og mye spilte For lukkede dører (1945) og Skitne hender (1948), er kritikken i Nekrasov (1955) og Fangene i Altona (1959) også fremdeles like aktuell. I Nekrasov fordømmes nyhetsforfalskning og indoktrinering, i Fangene i Altona kritiseres mål og midler i historiens voldelige perioder.

Så har vi selvfølgelig Sartres politiske tekster, og det er der skoen trykker. Sartre forstyrrer fremdeles, fordi han var «situert». Som han skrev i tidsskriftet Les Temps Modernes i 1945: «En forfatter er situert i sin epoke: Hvert ord har etterdønninger. Jeg holder Flaubert og Goncourt ansvarlige for undertrykkelsen som kom etter Pariskommunen, fordi de ikke skrev en eneste setning for å forhindre den. Det kan innvendes at det ikke var deres anliggende. Men var Calas-rettsaken Voltaires anliggende? Var Dreyfus-dommen Zolas anliggende? Var Kongo-administrasjonen Gides anliggende? Hver av disse forfatterne kjente på, under spesielle omstendigheter i sine liv, sitt ansvar som forfatter.5Jean-Paul Sartre, «Présentation des Temps modernes», Les Temps modernes, Paris, 1. oktober 1945. Utgitt på ny i Situations II, Gallimard, Paris, 1948.

Kommunistpartiets følgesvenn

Krigen utløste Sartres engasjement. Han ble innkalt til tjeneste i september 1939, tatt til fange i juni 1940, og overført til en tysk krigsfangeleir i Trier. Her opplevde han kameraderi og brorskap. Her skrev han og satte opp julefortellingen Bariona ou le Fils du tonnerre («Bariona eller tordensønnen»). Sartre ble løslatt i mars 1941 ved å utgi seg for sivilist, og dro tilbake til Paris, fast bestemt på å handle.

Sammen med fenomenologen Maurice Merleau-Ponty grunnla han den flyktige gruppen Socialisme et liberté. De dro for å besøke forfatterne André Gide og André Malraux i den frie sonen i sør med et vagt håp om å organisere en motstandsbevegelse sammen med dem. Skuespillet Fluene (1943) brakte en opprørsånd til det okkuperte Paris. I 1943–1944 skrev Sartre for Lettres Françaises, organet til den franske forfatterkomiteen som var grunnlagt i skjul av Jacques Decour og Jean Paulhan.6Se Michel Contat og Michel Rybalka, Les Écrits de Sartre, Gallimard, 1970; se også Annie Cohen-Solal, Sartre, Gallimard, 1985.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Mange har fremdeles ikke tilgitt ham hans sterke antikolonialisme.

Men motstandsarbeidet stanset der. Sartre engasjerte seg ikke like iherdig i motstandskampen som filosofen Georges Politzers, som ble drept av nazistene, eller forfatteren og journalisten Claude Bourdet som var innom flere konsentrasjonsleirer. Det er slående hvordan politiske perspektiv er totalt fraværende i Sartres skrifter før andre verdenskrig. Til tross for hva Simone de Beauvoir har sagt om saken,7«Da vi kom tilbake til Paris i september, dukket vi ned i den tragedien som dominerte livet vårt i to og et halvt år: den spanske borgerkrigen.» (Simone de Beauvoir, Moden alder, overs. Bente Christensen, Pax, Oslo, 2004). og til tross for tematikken i novellen «Muren», holdt han seg på avstand fra borgerkrigen i Spania.8Se «Jean-Paul Sartre et l’Espagne: du ‘Mur’ à la préface au Procès de Burgos», Roman 20-50, 2007/1, nr. 43, Villeneuve-d’Ascq, juni 2007.

I brevene mellom ham og Beauvoir finnes det ikke noen politiske bemerkninger før i juli 1938, to måneder før Münchenavtalen. De forstod heller ikke så mye av venstresamarbeidet Folkefronten som presset fram store sosiale framskritt i Frankrike på 1930-tallet. Avstanden til politikken i mellomkrigstiden gjorde at Sartre hele livet ble gående i skyggen av gjenferdet til ungdomsvennen Paul Nizan, som var sterkt politisk engasjert fra slutten av 1920-tallet til han døde i slaget ved Dunkerque i 1940.

Blod og skylapper

I februar 1948 ble Sartre med i styringsgruppen til det nystartede partiet Revolusjonær demokratisk samling (RDR), med et partiprogram som allerede var blitt utarbeidet av venstreintellektuelle og journalister som David Rousset. Det kortlivede partiet døde da Sartre trakk seg i oktober 1949 – og Sartre engasjerte seg aldri i et politisk parti igjen.

Fra midten av 1952 til slutten av 1956 støttet han Det franske kommunistpartiet (PCF), mye på grunn av undertrykkelsen partiet var utsatt for av politi og rettsvesen. Fram til da hadde han kritisert PCF ganske kraftig – så mye at lederen for den sovjetiske forfatterforeningen i 1948 kalte ham en «maskinskrivende hyene». Han brøt med PCF da den sovjetiske regjeringen knuste det ungarske opprøret i 1956. Hans journalistiske engasjement var i hvert tilfelle farget av temaene og uttrykksmåtene til vennene han valgte seg. Eksempelvis anlegger han i tekstene han skrev for tidsskriftet France-URSS i 1955 en heller ortodoks kommunistisk stil.

Samtidig inneholder Sartres artikler fra denne perioden fortsatt aktuelle betraktninger om de politiske ledernes og pressens narrespill: «Alle leserne våre vet at vi mener at regjeringens politikk er skadelig, og at menneskene bak den er foraktelige, men vår oppgave er å bevise det ustanselig. Bare ved å bevise det kan vi håpe å være til nytte. Vi kommer til å fortsette: Hvis det er forbudt å kalle [daværende utenriksminister] Bidault kriminell, vil vi si at han er en stor synder. Hvis vi blir nektet retten til å snakke om blodet han har på hendene, vil vi snakke om skylappene hans. Det er bare et spørsmål om terminologi.»9Jean-Paul Sartre, «À nos lecteurs», Les Temps modernes, mai 1954.

Klovnen på tønnen

De siste månedene som PCFs støttespiller overlappet med Sartres engasjement mot Algeriekrigen. Det skulle bli hans store kamp. Mange har fremdeles ikke tilgitt ham hans sterke antikolonialisme og den uforsonlige måten han konfronterte franskmenn med deres historiske, intellektuelle og moralske ansvar på: «Den falske troskyldigheten, flukten, den vonde troen, tilbaketrekningen, tausheten, benektelsen av at de hadde noe med det å gjøre samtidig som de aksepterte det – det var dette vi i 1945 kalte kollektivt ansvar. Den tyske befolkningen burde ikke den gang latet som om de ikke visste om konsentrasjonsleirene. ‘Kom igjen! sa vi. De visste alt!’ Vi hadde rett, de visste alt, og det er først i dag vi kan forstå det: for også vi vet alt. […] Tør vi fortsatt fordømme dem? Tør vi fortsatt frikjenne oss selv?»10 Jean-Paul Sartre, «Le colonialisme est un système», Les Temps modernes, mars–april 1956, gjenutgitt i Situations V, Gallimard, 1964.

Noen, ofte de samme, misliker Sartres vennskap med den martinikanske psykiateren og essayisten Frantz Fanon, som på den tiden var nærmest utstøtt. Sartre skrev forordet til Jordens fordømte (1961), et ledende essay innen tredjeverdenisme. I forordet håner han løgnene bak den hovmodige franske selvforståelsen: «Snakk og atter snakk: frihet, likhet, brorskap, kjærlighet, ære, fedreland, og så videre. Hvilket ikke hindret oss i å snakke om skitne jøder, skitne niggere og skitne arabere.»11 Jean-Paul Sartre, forord til Frantz Fanon, Jordens fordømte, overs. Axel Amlie, Pax, Oslo, 1967.

Sartres radikalisme og subversive tenkning kan måles i hatet han vekket og fortsatt vekker hos forlagssjefer og avisredaktører. Selv ikke antisemittismen til forfatteren Louis-Ferdinand Céline har gjort dem like rasende; de har heller valgt å framstille ham som en stor stilist. For Sartre begikk den store feilen å bli venner med de som gjorde opprør mot fransk undertrykkelse. Beskyldningene har haglet.

For noen år siden gikk en av de mest latterlige av disse salongduellantene, filosofen Michel Onfray, så langt som å anklage Sartre for «mordforsøk på Camus». Bakteppet var Algeriekrigen og Sartres kritikk av den nøytrale holdningen til algerisk-fødte Albert Camus, en «filosof som aldri har tatt feil», ifølge Onfray.12 Michel Onfray, «La tentative d’assassinat de Sartre contre Camus» og «Le philosophe qui ne s’est jamais trompé. Comment Sartre a tenté de le tuer», Le Point, 5. januar 2012. Mens Camus’ manglende stillingstakning til krigen i dette historiske øyeblikket blir unnskyldt med hans kompliserte personlige situasjon, foraktes Sartres modige og farlige – hjemmet ble utsatt for et bombeattentat fra høyreekstremister – kamp for folkenes rett til selvbestemmelse. Og mediene fortsatte å gjøre narr av Sartre da han stilte seg opp på en tønne for å forsvare arbeiderne på Renault-fabrikken i Billancourt i 1970, sammen med maoistene i partiet Gauche prolétarienne.

Kampen starter med avvisning

For noen måneder siden ga Jacques Julliard – medlem av Det franske akademiet og den fullkomne inkarnasjonen av den institusjonelle konsensustenkeren – sin dom over Sartre i avisen Le Figaro: «Dårlig romanforfatter, dramatiker som ikke kan spilles, vidløftig filosof uten originalitet. Han var en anarkist som hyllet alle diktaturer, en skjønnånd som forsvarte alle massakre hvis de ble kalt sosialistiske […]. Han var en ærlig bedrager som forbeholdt sin hardhet, noen ganger sitt sinne, til liberale regimer, som gjorde utstillingen av forfatterens dårlige samvittighet til alibi for sin intellektuelle latskap. Helt fram til i dag er det bare på dette feltet han har hatt disipler.»13 Jacques Julliard, «Pourquoi les intellectuels n’aiment pas la liberté», Le Figaro, Paris, 1. juli 2019.

For å gi «et politisk forsvar av Sartre»14 Se Ian H. Birchall, Sartre against Stalinism, Berghahn Books, New York, 2004. må hans verk vurderes ut fra situasjonen de er skrevet i og med et like skarpt blikk for feil, overdrivelser og svakheter som for glød, relevans og aktualitet. Det er ingen grunn til å glede seg over at den politisk engasjerte intellektuelle har gått av moten. Tre år etter Sartres død mente Pierre Bourdieu at «de økonomiske og strukturelle forholdene som […] gjorde [den klassiske intellektuelle] mulig, er i dag i ferd med å forsvinne: Press fra statsbyråkratiet og pressens og kulturmarkedets fristelser, som går sammen for å svekke selvstendigheten til det intellektuelle feltet og dets institusjoner. Dette truer det som uten tvil var det sjeldneste og mest dyrebare i den sartrianske modellen for hva det vil si å være en intellektuell, og det mest genuint antitetiske til ‘borgerlige’ tilbøyeligheter, nemlig å avvise sosietetslivets makt og privilegier (om det så handlet om Nobelprisen) og vise at virkelig intellektuell makt og privilegium består i å si nei til alle jordiske makter».15 Pierre Bourdieu, «Sartre, l’invention de l’intellectuel total», se over.

Samtidens avvisning av Sartre er den logiske baksiden av medaljen. Han er hoff- og skjermakademikernes dårlige samvittighet. Han minner oss (og dem) på at en intellektuell gjør seg fortjent til sin tittel gjennom sin tenkning, sitt arbeid, sitt verk, og ikke gjennom medieopptredener og mektige venner. Til de som gjentar til det evinnelige at tidene har forandret seg, at kamper og krav bare er berettiget innenfor begrensede rammer, kan man innvende at ingen forandring til allmennhetens beste er blitt utløst ved å mumle «ja», men ved å rope «nei». Kampen starter alltid med avvisning. Akademikerne og journalistene som forkaster Sartre vet det, selv om de gir inntrykk av noe annet. Når de fordreier, kveler og stigmatiserer Sartres ord, rammer de vår frihet til å gjøre opprør mot konvensjonene og de rådende makter. De forsøker å få oss til tro at alle ord er like mye verdt, dermed bidrar de til å ødelegge dem. Men, som Sartre selv sa, det er den intellektuelles ansvar å bruke dem som «ladde pistoler».

Oversatt av Kaja Jenssen Rathe

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

«Vi holder deg i live»

Neste sak

En forsmak på klimakrisen

Andre saker om Politisk filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse og økonomiske forhold for

Marx og oss

I vår kriserammede verden åpner det seg stadig nye rom for radikal kapitalismekritikk. Dersom marxismen skal

En verden å vinne

Marx er stadig aktuell, i både økonomisk, humanistisk og tegnteoretisk tapning. Det viser Dag Østerbergs nye

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.