Det er fortsatt diplomatisk stillstand mellom Taiwan og Kina etter at den kinavennlige presidenten Ma Ying-jeou ble gjenvalgt 14. januar. Men den økonomiske integrasjonen øker. Nesten 20 prosent av Taiwans yrkesaktive jobber nå i Kina. Høytutdannede krysser Taiwan-stredet for å få bedre jobber og en høyere lønn. Le Monde diplomatique har besøkt den historisk prøvede øya.
Et utskjelt USA som ikke lenger har den beste karakteren i (kapitalist-) klassen; Et Kina som bes fylle kassene og skape global vekst. Selv i sine mest vanvittige nasjonalistiske drømmer ville de kinesiske lederne aldri forestilt seg en så spektakulær historisk vending.
«FOR FØRSTE GANG i historien går mer enn én milliard mennesker til sengs på tom mage.» Dette dystre utsagnet kommer ikke fra en menneskerettighetsaktivist, men fra Robert B. Zoellick, sjefen for Verdensbanken. Han påpeker at tusenårsmålet om å utrydde hungersnød innen 2015 «ikke vil nås».1 Etter en tydelig tilbakegang det siste tiåret har fattigdom og feilernæring vokst siden 2008. Bare i 2010, varsler Verdensbankens eksperter, vil nye 64 millioner kastes ut i ekstrem fattigdom.
Japan ønsker internasjonal anerkjennelse for sin rolle i en usikker region. Men regjeringen sliter med å gi slipp på USA, som landet har underkastet seg siden andre verdenskrig. Et problem som kan komme til å koste dyrt i senatorvalgene i juni.
På tross av medisinsk framskritt, på tross av gjentatte reformer, er helseforskjellene fortsatt urovekkende store mellom land og innad i hvert land. En rekke faktorer spiller inn (miljø, ernæring, arbeid), men helsesystemene og finansieringsmåtene står sentralt.
Mens de kinesiske lederne utålmodig venter på en ny økonomisk oppsving, trues Kina av utkantene–Tibet i sør, Indre Mongolia i nord og Xinjiang i vest. Eller av en av de 52 andre offisielle minoritetene. I juli eksploderte det i Xinjiang. De tyrkisktalende uigurene her har lenge vært utsatt for en «hanisering» som har marginalisert dem, en rask modernisering som har ekskludert dem og en vekst i turismen som har reduserte kulturen deres til staffasje. Men utviklingen er ikke bare styrt fra sentralregjeringen i Beijing. Le Monde diplomatique har besøkt Kinas «Ville Vest».
Kina er blitt USAs bankier. Det skal visstnok ha vært de kinesiske myndighetene som reddet de amerikanske bankene tidligere i høst. Og ikke uten grunn. Kina sitter på enorme dollarreserver og amerikanske statsobligasjoner, og er USAs største kreditor. Hvis den amerikanske økonomien går ad undas, vil det ramme Kina hardt, i det minste så lenge dollaren er internasjonal handelsvaluta, noe som raskt kan endre seg.
De rike gis stadig flere skattefritak. Arvesølvet i form av offentlige tjenester doneres til private selskaper. Samtidig utsettes lønnsmottakerne for stadig mer utpressing: Jobb mer for mindre! I Frankrike har denne utvikling pågått i lang tid, men Sarkozy har bestemt seg for å sette opp farten.
Kommer de to voksende kjempene India og Kina til å gå sammen i en regional allianse eller vil de konkurrere om lederrollen?
Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
Kina produserer og eksporterer billige tekstiler og leker. Landet kontrollerer også 55 prosent av det internasjonale markedet for bærbare datamaskiner, 30 prosent av flatskjermmarkedet, 20 prosent av markedet for mikroprosessorer. Mao Zedong, der han står midt på Zhongshan-plassen, mobiliseres i den lange marsjen mot kommersialisering
Økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. Japan satser på å befeste sin rolle som global leder i Asia, mens Kina på sin side forsøker å hevde seg som asiatisk leder i verden. Enkelte eksperter drømmer likevel om en kinesisk-japansk akse, lik den fransk-tyske aksen i Europa. For øyeblikket er imidlertid Kinas vekst–som fortsatt er usikker på grunn av et sårbart finanssystem–svært avhengig av ASEAN-landene og Japan for produksjon, og vestlige land for eksport. To tredjedeler av den kinesiske eksporten stammer fra utenlandske selskaper som har etablert seg i Kina.
