Reformer for de rike

dsom sløsing», «virkelig skandaløse lønninger» … Disse anklagene om bedriftsledernes levestandard kommer ikke fra glødende aktivister ytterst til venstre, heller ikke fra rasende, oppsagte arbeidere, men fra Jean-Claude Juncker, som er formann i Eurogruppen (som omfatter finansministrene i euroområdet, den europeiske sentralbanksjefen og en representant for EU-kommisjonen). Disse framstående medlemmene av det europeiske nomenklatura godtok – og tok kanskje også initiativet til – at denne sorten sjefstillegg skulle få skattefritak. Nå bekymrer de seg for den ødeleggende virkningen av at storfinansen stiller sin utsvevende livsførsel til skue i disse tider med streng lønnspolitikk.

I Frankrike har Nicolas Sarkozy ikke nølt med å slå knytteneven i bordet: Fra nå av er skattefordelene på slike gaver, som kan trekkes fra på skattbar fortjeneste, begrenset til én million euro (åtte millioner kroner)! Det skulle øyensynlig mer til for å skremme Peugots generaldirektør Christian Streiff, som bevilget seg «den feiteste lønnsøkningen»1 (+ 616 prosent) blant de 40 ledende selskapene på børsen i Paris (CAC 40)2 i 2007. I farten mottok den samme Christian Streiff gratulasjoner fra arbeidsminister Xavier Bertrand for å ha avviklet 35-timersuken i en av gruppens bedrifter, gjennom å pålegge de ansatte å arbeide mer uten å tjene mer. Slik virker rettferdigheten som pønskes ut i maktens gyldne slott.

De opprørte uttalelsene fra den franske regjeringen, grumset i de selvmotsigende erklæringene, og oppstyret som dette sammensuriet vekker, får oss gjerne til å glemme denne virkeligheten. Selvfølgelig er ikke alle «ulydene» frivillige. Sarkozy kunne utvilsomt greid seg uten farsen med statsbanene SNCFs familiekort, som først ble fjernet og siden gjeninnført. Noen ganger gjør forvirringen det mulig for ham å teste et tiltak, og siden trekke det tilbake når protestene synes for kraftige. Men den verbale brusingen tjener også til å dekke over at tiltakene som er gjort det siste året er omfattende og ikke minst at de henger nøye sammen. De kan oppsummeres i tre punkter: Angripe velferdsstatens siste søyler gjennom å framtvinge kutt i felles, kollektive utgifter: Gi kapitaleierne fordeler. Gi de fattige skylden.
På dette området gjør Sarkozy det bedre enn sine forgjengere. Han forklarer at hvis arbeiderne gir opp reduksjoner i arbeidstiden, ferie med lønn, fri om søndagene, og pensjonering ved 60 år, kort sagt hvis de sier fra seg sine lovfestede rettigheter, så vil de se inntektene sine øke (litt). Hvis de nekter, er det verst for dem. Og de må bare ikke komme og beklage seg etterpå over manglende kjøpekraft.


UTPRESSINGEN ER FØRST og fremst myntet på arbeidstakere nederst på lønnsstigen, de som har de tyngste jobbene. Ifølge vanlige statistiske beregninger, har en 35 år gammel arbeider en forventet levealder som er seks år lavere enn sjefens. Hvis man ser på forventet levealder uavhengig av funksjonell uførhet (problemer med å gå, høre, bruke hendene) kommer forskjellen opp i ti år. Spesialistene snakker da om «arbeidernes doble straff».3 Å tvinge dem til å arbeide mer vil øke denne menneskelig sett uakseptable forskjellen, og samfunnsøkonomisk er det meningsløst: Helseutgiftene vil stige enda raskere.

Arbeidsgiverne på sin side kan fortsette å holde lønningene svært lave. Med dagpengereformen må arbeiderne godta de lønnsbetingelsene de blir tilbudt.4 Med reformen av arbeidsloven blir de eldste plassert i kortvarige kontrakter, såkalte senior-CDD’er (Contrat Duré Détérminé – midlertidige arbeidskontrakter) etter modell av de unge som starter sitt yrkesliv gjennom praksistid på midlertidig arbeidskontrakt (med reduksjon i arbeidsgivers andel i lønninger under 1,4 ganger minstelønn …).5 De best kvalifiserte løper den samme risikoen takket være en ny oppfinnelse: «den langvarige CDD», som er egnet til å avverge alle krav om bedre lønn og arbeidsforhold… «Fantasien til makten,» sa enkelte i 1968. Med Sarkozy er det skjedd. Men «bruddet» som presidenten aldri sluttet med å erklære, har ærlig talt ikke inntruffet.

Det trengs en viss dose kynisme, eller man må være senil, for å kunne påstå at «franskmennene avviser reformene». Holder vi oss bare til arbeidslivet, kan vi nevne: Opphevelse av ordningen som krevde at en oppsigelse måtte godkjennes av arbeidstilsynet (1986), alminneliggjøringen av tidsavgrensede kontrakter, CDD (1996, 1998) som har ført til at 80 prosent av nye stillinger nå er på midlertidig basis, opphevelse av kontrollen med utleie av arbeidskraft, oppfordring til deltidsarbeid (1979, 1982, 1986, 2000) som nå gjelder mer enn én av tre arbeidere (17 prosent i 1978 og 31 prosent i 2005). Med overgangen til 35-timersuken (1998 og 2000) fulgte beregning av arbeidstid på årsbasis og lønnsstopp (1998 og 2000), økning i antall tillate timer overtidsarbeid (2002, 2007), og kontrakten for nyansettelser (2005) som ble avskaffet etter at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) fordømte den …6 Listen er ikke fullstendig. «Reformene» henger sammen, noen ganger gjennomført av en høyreregjering, noen ganger av en sosialistisk. Og ofte forverrer tiltakene situasjonen, uavhengig av beslutningstakernes politiske farge.

Kortere arbeidstid har gjort enkelte ting i livet enklere, ikke minst for sjefene, men bortsett fra dette har ribbingen, i «modernitetens» navn, av de kollektive velferdsordningene vist seg som et alvorlig tilbakeskritt i de sosiale forholdene som går på bekostning av så å si alle lønnsmottakere. Selv om det har sett nødvendig ut for arbeidsmarkedet (arbeidsløsheten er fortsatt svært høy) kommer det kapitaleierne til gode. Mellom 1983 og 2006 sank lønnsandelen i BNP med 9,3 prosent mens utbytteandelen steg like mye. Med andre ord, «mellom 120 og 170 milliarder dollar ble styrt fra arbeid til kapital», slik økonomen Jack Fayolle bemerker.7 Pengene er ikke lenger i de samme lommene, men de finnes. Og stikk i strid med det bedriftslederne hevder brukes de ikke til investeringer: 70 prosent av de franske selskapenes tilgjengelige ikke-finansielle ressurser går til aksjeutbytte, renter, og kapitalplasseringer. For de store gruppene er det siste nye på denne fronten å kjøpe opp egne aksjer: Selskapene på CAC 40-indeksen brukte 19 milliarder euro (148 milliarder kroner) på dette i fjor mot 12 milliarder euro (93 milliarder) i 2000. Like mange uvirksomme penger. Dette hindrer dem ikke i å kreve stadig mer – eller å utvide profittkildene sine gjennom å karre til seg de godene som tidligere var felles.


ALLE VET AT AV demografiske grunner trengs det mer penger for å opprettholde pensjonsnivået. Reformen vil faktisk føre til lavere pensjoner og bare de best betalte lønnsmottakerne vil kunne kompensere for denne manglende inntjeningen. Men i stedet for å skyte inn tilsvarende inntektene sine i fellespotten (slik det er nå) kommer de til å skaffe seg aksje- og fondsandeler og andre livsforsikringer. Like mye som bankene og andre finansinstitusjoner får igjen. Det samme prinsippet gjelder for helse der manglende refusjon på legemidler gjør at man tegner en privat eller en kollektiv forsikring (forskjellen er ikke alltid innlysende …), mens presset mot sykehusene gir privatklinikkene fordeler.8
Man kunne like gjerne ta A-boken (le livret A)9 som eksempel. Posten og Sparekassen bidro delvis til å finansiere ordningen med rimeligere boliger. Med støtte fra EU-kommisjonen vil bankene utnytte sparepengene. Farvel sosialboliger. Denne beslagleggingen av felles midler beløper seg til flere titalls milliarder euro.

For å gjennomføre dette ranet, finnes det enda mer direkte veier å gå: privatisering. En ny del av den offentlige kapitalen i France Telecom ble solgt i juni 2007. 29. november kunngjorde Sarkozy salget av tre prosent av kapitalen til det statlige elektrisitetsverket, Eléctricité de France (EDF). Tre uker seinere, 19. desember, ble forordningen om privatisering av det statlige gassverket, Gaz de France (GDF), offentliggjort, samtidig med kunngjøringen om fusjonen med Suez som skal gjennomføres fra nå og fram til sommeren – på betingelser som er skandaløst fordelaktige for den private gruppen. Det er lenge siden en viss Sarkozy sto foran nasjonalforsamlingen som finansminister og lovet. «Jeg sier det igjen: EDF og GDF skal ikke privatiseres ». Presidenten har glemt sine løfter som minister.

Også her spiller Sarkozy på kontinuiteten: avhendingene av offentlige selskaper som var på 2,5 milliarder euro (19,5 milliarder kroner) i 2003, steg til ti milliarder (78 milliarder) i 2005 og 17 milliarder (132,5 milliarder) i 2006 … Kilden kommer til å tørke inn for arvesølvet er ikke ubegrenset. Disse salgene skjer ofte til priser under den virkelige verdien, og har ikke bare negative konsekvenser for brukerne, men de berøver staten dens ressurser. Riksrevisjonen bekrefter dette i sin siste rapport, i diplomatiske, men tydelige ordelag: «Overdragelsene av aktiva har sitt motstykke i innskrenkningen av en kilde til dynamiske og fornybare inntekter for staten. De selskapene som bidrar mest til utbyttet er også de som er mest utsatt for å bli gjort til gjenstand for disse overdragelsene.»10 Og til advarsel: «En fortsatt innskrenkning av offentlig sektor vil uunngåelig få virkninger på kort og middels sikt for statens utbytte og en betydelig innvirkning på de samlede inntektene.» Det mest iøynefallende eksempelet er motorveiselskapene som ble overlatt til det private i 2007, mens de høstet fruktene av bompenger for veier som var bygget og betalt av skattebetalerne.

Men man forsikrer oss om at disse salgene er nødvendige for å hjelpe statskassene ut av en knipe, ifølge Sarkozy er de «tomme».11 Det er fristende å rette det til «tømt»: Kort etter at sløsingen med «skattepakken» var på plass, mente statsminister François Fillon at «staten er konkurs».12 Allerede daværende statsminister Dominique de Villepin og hans forgjenger Lionel Jospin reduserte skatten på de høyeste inntektene. Fra 2000 til 2007 ble budsjettapet vurdert til 50 milliarder euro (390 milliarder kroner).13


AT DEN OFFENTLIGE gjelden volder bekymring er ikke merkelig. At makten gjør den til et skremmebilde er bedragersk. I 2007 utgjorde offentlig bruttogjeld i Frankrike 64 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), knapt mer enn i Tyskland eller USA (62,2 prosent), mye mer enn i Storbritannia (44 prosent), men mye mindre enn i Italia (104 prosent) eller Japan (160 prosent). Og hvis man tar hensyn til det Frankrike eier (finansielle aktiva ) er den offentlige nettogjelden halvparten så stor (38 prosent av BNP) og den har til og med sunket fra 1997 til 2006 (fra 42 prosent til 38 prosent av BNP) før den begynte å stige litt igjen i 2007.14 Huset står ikke i brann, selv om pengene må brukes bedre og annerledes.

Det er for staten som for enkeltmennesket: Alt avhenger av hvordan man forvalter sine midler. Å sette seg i gjeld for å kjøpe et hus har ikke akkurat de samme konsekvensene som å sette seg i gjeld for å feste eller kjøpe seg en dress. En stor del av de offentlige utgiftene er investeringer. Å betale lærerne i den offentlige skolen er å sikre framtiden til barna og de unge, de som skal bygge framtiden. Å betale forskerne, er også å sikre nasjonens framtidige vekst … Å redusere skattene til de aller rikeste som vil spare derimot, det er å gjøre underskuddet større og la de offentlige lånene vokse … de blir dessuten gitt av disse samme velstående husholdningene, som altså tjener dobbelt opp på dette. Å øke den offentlige hjelpen til selskapene, som allerede i 2006 beløp seg til 65 milliarder euro (507 milliarder kroner, dvs mer enn budsjettunderskuddet),15 mens en del av ressursene drar på investeringsferd, er også økonomisk nonsens. Det er her det kan spares, ved bare å gi støtte til nyskapende bedrifter som skaper arbeidsplasser og ved å kontrollere utnyttelsen av den.

Men dette er ikke veien som blir fulgt. Likevel ville det være galt å tro at regjeringen og bedriftslederne kan manøvrere fritt. Samfunnsreaksjonene blir stadig sterkere, og aksjonene flere, som ved Carrefour og andre supermarkeder, ved Coca Cola der de ansatte i byen Pennes-Mirabeau fikk et lønnstillegg på 80 euro (624 kroner) i måneden hver etter flere dager med streik. I Lille fikk de en generell økning på 3,2 prosent og 4,7 prosent for de laveste lønte. Det var mindre enn de streikende forlangte, men atskillig mer enn de to prosentene ledelsen ville gi dem. For ikke å snakke om de stadig flere stedene der arbeiderne legger ned arbeidet, uten at det blir vist på fjernsyn.

Likevel klarte ikke jernbanearbeidernes streik i fjor høst å hindre at «særordningene i folketrygden» ble avviklet. En ideologisk seier for høyresiden og regjeringen som særlig setter de unges framtid på spill. Men i motsetning til forventingene, vil jernbanearbeidernes pensjoner bli beregnet ut fra de siste syv arbeidsår – og ikke over de 25 siste som tidligere – og de skal tilsvare 75 prosent av lønnen. Det sier sitt at pressen har vært svært forsiktig med å omtale disse seirene. Selv om de er små, vitner de om en livskraftig sosial bevegelse.

Oversatt av K.E.V.

16Dominique Seux, «Les salaires des patrons», Les Echos, 23. april 2008.

17CAC 40: Hovedindeks fra børsen i Paris. Består av de 40 mest omsatte aksjene. Overs. anm.

3 Emmanuelle Cambois, Caroline Laborde, Jean-Marie Robine, «La ?double peine? des ouvriers: plus d?années d?incapacité au sein d?une vie plus courte» (Arbeidernes doble straff: flere år som uføre i et kortere liv), Population et sociétés, nr 441, januar 2008.

4 Reformen innebærer inndragning av dagpengene eller reduserte utbetalinger til arbeidsløse som har avslått to «gyldige» jobbtilbud (Enhver stilling som krever mindre enn to timer transport daglig og som kan påføre et inntektstap).

5 Den franske minstelønnen (smic) er per 1. mai 2008 på 1308,88 ? (10 209 kroner) brutto i måneden og 1027,99 ? (8010 kroner) netto.

6 Ministère de l?emploi, de la cohesion sociale et du logement (Departementet for sysselsetting, sosialt samhold og bolig), Un siècle de réformes sociales. Une histoire du ministère du Travail. 1906-2006 (Et århundre med sosiale reformer. En historie om arbeidsdepartementet. 1906-2006), La documentation française, Paris, 2006.

7 Sitert i François Ruffin «Partage de richesses, la question tabou» (Deling av rikdommer, tabuemnet), Le Monde diplomatique, januar 2008.

8 André Grimaldi, Thomas Papo og Jean-Paul Vernant, «Traitement de choc pour tuer l?hôpital public» (Sjokkbehandling for å ta livet av det offentlige sykehuset), Le Monde diplomatique, februar 2008.

9 Le livret A» er en sparekonto, der innestående ikke skattlegges. Maksimal tillatt innestående sum er 15 300 ? (119 340 kroner)

10 Årsrapport 2008, Revisjonsretten, februar 2008.

11 Pressekonferanse i Elysée-palasset, 15. januar 2008.

12 Tale på Korsika i september 2007.

13 Liêm Hoang-Ngoc, «Retour au privilièges fiscaux de l?Ancien Régime» (Tilbake til privilegiene fra før revolusjonen i 1789), i «L?internationale des riches», Manière de voir, nr 99 juni-juli 2008.

14 Tallene er hentet fra Phillippe Brossard, «La dette publique: où est le problème?» (Offentlig gjeld, hva er problemet?), La Tribune, Paris, 24. april 2008.

15 Mission d’audit modernisation, «Rapport sur les aides publiques aux entreprises» (Rapport om offentlig støtte til bedrifter), La Documentation francaise, Paris, januar 2007.