I august 2011 brøt det ut opptøyer i England etter at politiet drepte en mann med irsk-karibisk bakgrunn. Landets politiske ledelse svarte med moralsk fordømmelse og hurtigrettssaker, og avviste kategorisk at opptøyene hadde sosiale årsaker. Tolv år senere har den franske politikerstanden kopiert denne tilnærmingen.
Jacques Audiards seneste værk er rodfæstet i de mest fremherskende fordomme om fransk film, men formår ikke desto mindre at virke forfriskende og dragende.
15. april brant spiret og taket til katedralen Notre-Dame i Paris. For de som bor i strøket er det lenge siden katedralen forvandlet hverdagen deres.
Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.
Paris har satt sitt umiskjennelige særpreg på filmhistorien.
I middelalderen ble gatene i Paris kalt opp etter spesielle kjennetegn eller yrker som ble utført der. Dette endret seg etter den revolusjonen i 1789. Og siden har gatenavnene blitt avslørende for bystyrenes politiske så vel som litterære preferanser.
De såkalte «forstadsproblemene» er et stadig tema i nyhetsbildet. Men historien bak kommer sjelden fram. I de fattige forstedene har byfornyelsespolitikken bidratt til å usynliggjøre de reelle sosiale problemene. Sosial, økonomisk og endog rasistisk maktbruk forblir skjult. Store ord som «innbyggermedvirkning», «samråd» og «partnere» tildekker dessverre de materielle vilkårene for innbyggerne i de fattigste bydelene. Drabantbyenes historie er en historie om en politisering av de sosiale problemene. Bypolitikken omdefinerer nå sosialpolitikken til individualiserende og «ansvarliggjørende» inngrep, som pålegger innbyggerne «å ta ansvar».
