Filmens hovedstad

Paris har satt sitt umiskjennelige særpreg på filmhistorien.

Få byer har vært så mye vist og representert på film som Paris. Byens filmhistorie er svært variert: Alt fra Polanskis koffertombyttingsthriller Frantic (1988) til Carnés Hôtel du Nord (1938) og Renoirs Boudu reddet opp av vannet (etter et vilt hopp fra Pont-des-Arts, 1932). Det kan også være kjeltringstreker og psykogeografisk vandring i Truffauts debut På vei mot livet, første film i en eventyrlig serie om arbeidersønnen Antoine Doinel. Eller nybølgekollega Vardas gjennombruddsfilm Cléo fra 5 til 7 (1962), hvor hovedpersonen Cléo samler mot i Parc Montsouris før legens dom på universitetssykehuset La Salpêtrière. I samme park førti år senere sitter postbudet Carol fra Denver, med sin indre monolog om Paris og livet på gebrokkent fransk, i Alexander Paynes episode i kollektivfilmen Paris, je t’aime(2006). Eller den fabelaktige Amélie foran fotoautomaten på Gare de l’Est, ventende på bilderemsen som skal gjøre inntrykk på Nino. Definitivt parisisk og filmisk er også den tradisjonsrike kafeen Polidor i Rue Monsieur-le-Prince: Her møter Gil anno 2010 Hemingway på 1920-tallet i Woody Allens ferie- og tidsreisefilm Midnight in Paris. Kjøkkenet i Gare de Lyons uforlignelige restaurant Le Train Bleu er biscene for en vill forfølgelse i Luc Bessons Nikita (1989). Og i Bent Hamers 1001 gram passerer Marie (Ane Dahl Torp), som er på vitenskapelig oppdrag i den franske hovedstaden, Le Pure Café i 11. arrondissement hvor hun får øye på sin nye venn, musikeren og hobbyornitologen Pi, som sitter og lytter intenst til sine nyeste fuglesangopptak.

Denne ufullstendige listen viser spennvidden i emnet for Eva Lindfors og Marie Öhgrens Filmälskarens guide till Paris. Gjennom 15 områdekapitler (fra Seinen og broene via Montmartre og Canal Saint-Martin til Operaen) gir boka et riss av Paris’ filmhistorie og tilknyttede innspillingssteder, men det er også en kultivert turistbok, en kartografi over byens landemerker med film som rød tråd. I tillegg til opplagte klassikere inkluderer Lindfors og Öhgren også ungdommelige komedier og thrillere, deriblant The Bourne Identity (2002) som nevnes et titalls ganger. Det kan innvendes at det hadde vært mer naturlig å ta med Raoul Ruiz’ Proust-film Le Temps Retrouvé(1999) enn samlebåndsaction som Taken (Luc Besson og Robert Mark Karmen, 2009), men når det er sagt: Gode actionfilmer, thrillere og romantiske komedier kan bidra til å tegne bykartet på nytt. En av bokens store fortjenester er at den tar opp igjen scener fra allerede nevnte filmer i nye sammenhenger. Spesielt er dette vellykket med Amélie, som er nevnt sju steder utenfor kapitlet som dekker handlingens sentrum, Montmartre. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Giftfatene som ikke ville forsvinne

Neste sak

Verken bøker eller lesing

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0