Farlig opptrapping

Alvaro Uribe Vélez tiltrådte sitt embete i Bogota 7. august 2002, under et granatregn fra Colombias væpnede revolusjonshær (FARC). 10. september, bare få dager før den nye presidentens reise til Washington, utstedte regjeringen dekret nr. 2002/2002 som utgjør selve ryggraden i dens politikk: «Politisk vold og terrorisme er i dag ett og det samme.»

I likhet med de paramilitære gruppene, men slett ikke i samme størrelsesorden (de paramilitære gruppene står i dag for om lag 20-22 prosent av alle forbrytelser og overgrep i Colombia), er nettopp de væpnede opposisjonsstyrkene anklaget for å ikke respektere internasjonale menneskerettigheter. Hvert år utfører de hundrevis av bortføringer mot betaling av en «revolusjonsskatt», og etter bruddet i forhandlingene 20.februar 2002, går strategien deres ut på å destabilisere lokale myndigheter gjennom trusler mot øvrighetspersoner. Hundrevis av offentlige funksjonærer er blitt truet til å gå av, en ordfører og fire rådsmedlemmer er blitt drept, og for å få frigitt sine egne fengslete medlemmer gjennom «utveksling», har FARC utført flere voldelige bortføringer – i tillegg til den tidligere presidentkandidaten Ingrid Betancourt har de blant andre bortført to tidligere ministre, to tidligere guvernører og 12 regionale representanter til nasjonalforsamlingen (1).

På grunn av dette, og på grunn av det «angrepet» de anklages for å ha gjennomført, tillegges FARC ansvaret for bruddet i fredsforhandlingene med eks-president Andrés Pastrana. Det man da glemmer er at Pastrana gikk inn i forhandlingene med en forpliktelse til å få til «en gjennomgripende økonomisk og sosial reform» og å bekjempe de paramilitære gruppene. Men i overensstemmelse med Washingtons ønsker fikk Pastrana opprettet Plan Colombia, han fikk sørget for å videreføre et fullstendig ødeleggende nyliberalt økonomisk prosjekt og lot den paramilitære virksomheten tilta i omfang under forhandlingene. Da bruddet var et faktum meldte Den internasjonale menneskerettighetsligaen (2): «I løpet av de 40 månedene og 17 dagene som har gått siden fredsforhandlingene med FARC tok til, har Colombia opplevd mer enn 1000 massakrer og mer enn en million tvangsflyttinger. Fra juni 2000 til juni 2001 kan man regne et gjennomsnitt på 20 politiske mord per dag. Staten og de paramilitære gruppene står ansvarlige for to tredjedeler av disse.»



Da fredssamtalene ble påbegynt i 1999 tenkte regjeringen feilaktig at FARC – og Colombias nasjonale frigjøringshær, ELN – var gått lei og politisk sett var overvunnet. Regjeringen tilbød derfor FARC og ELN ikke annet enn en overgivelse «med æren i behold», og omgikk dermed kjernen i konflikten og løsningen på den: en samfunnsreform.

Omstendighetene rundt bruddet skriver seg inn i en lang tradisjon av brutte løfter og svik fra den colombianske statens side. FARC hadde i avtalen fått en frist på 48 timer til å evakuere den demilitariserte sonen i Caguan i tilfelle brudd i drøftingene. Tre timer (!) etter dette bruddet gikk de militære styrkene inn i sonen, bevæpnet med om lag 200 militærfly av typen OV-10, AT-37, DC-34 og Kafir, samt Black Hawk-helikoptere, og bombarderte 87 steder. Både hæren og den amerikanske militæretterretningen mente at de beste styrkene til FARC var konsentrert i dette området, og ville på denne måten stanse dem med et strategisk angrep og påføre dem harde tap og fysisk eliminere Manuell Marulande (organisasjonens leder), Jorge Briceño (militær øverstkommanderende) og Raúl Reyes (den viktigste forhandlingsdeltakeren).

Slik gikk det ikke, og for å vise at de fremdeles hadde styrke også i byene, gikk FARC den 7. august til angrep på presidentpalasset, til tross for at det var omgitt av 20 000 soldater og hovedstaden var overvåket av amerikanske fly.

Styrket av den nye situasjonen som ble skapt av 11. september 2001 og med god hjelp fra George W. Bushs doktrine om kamp mot terrorismen, som lettet tilgang til finansiering, støtte og militær etterretning, kastet Alvaro Uribe seg inn i en altomfattende krig. 15. januar 2003 ba han til og med Washington intervenere i Colombia med en militæroperasjon av samme størrelsesorden som den som ble gjennomført i Golfen. Vi er ikke der riktig ennå, men 208 amerikanske militære og 279 amerikanske sivile er offisielt på plass og deltar på forskjellig vis i kampen mot geriljastyrkene. Tre av dem ble under et etterretningsoppdrag tatt til fange av FARC 13. februar etter at flyet deres var blitt skutt ned. Førtini medlemmer av de amerikanske spesialstyrkene er blitt sendt til Colombia for å delta i de militære operasjonene for å få dem satt fri. En farlig opptrapping …




(1) Ensidig og uten press har imidlertid FARC i 2001 frigitt 350 politimenn og soldater, uten at regjeringen gjorde noe vesen av det.
(2) Den internasjonale menneskerettighetsliga: «Colombie: Pastrana rompt le processus de paix», Paris, 22. februar 2002.