Leder

Aktivister og pasifister

35 år etter maiopprøret i Paris – hvem er dagens politiske aktivister? Er det egentlig vestens demonstranter?

Asrar Quabandi, en 31 år gammel kuwaitisk kvinne velger å la seg intervjue av CNN på telefon under Iraks invasjon av Kuwait i 1990. Senere fanger Iraks etterretningstjeneste henne, banker henne opp daglig i to måneder, tvinger faren hennes til å overvære dette, for så senere å smadre hjerneskallen, rive av henne lemmene og fylle delene i en plastsekk de etterlater på trappen foran familiens dør. – Man uttaler seg ikke ustraffet.

På den tiden var også en vits om Saddams kriminelle fetter nok til 15 år i fengsel. Og satt latteren løst, fulgte fengsel og tortur for flere. Assisterte man vestlige medier i å vise noen av disse uhyrlighetene, kunne man «forsvinne».

I Saddams regime havnet mange slike «aktivister» ned i de underjordiske fengslene til den militære etterretningstjenesten al-Estekhbarat al-Askari. For tiden leter slektninger fortvilet i Bagdads ruiner – etter mennesker som sa for mye. Men de er for lengst borte – de mange anonyme gravene med gule nummerplater vitner om det. En far, sønn, bror eller slektning som brutalt ble ført bort – for et par tiår eller måneder siden: Studenten som forsvant i 1980. Faren som visstnok var for troende – Saddam mente visstnok at bønn var på linje med politisk aktivitet. Eller soldaten i Kurdistan som hjalp 19 unge voldtatte kurdiske jenter med å flykte.

De risikerte alle å miste livet for sine meningers mot – som aktivister midt inne i totalitære regimer.



Vestlige aktivister risikerer også livet.

Det kan være journalistene som reiser ned i krigsområder – i Irak var dødeligheten for journalistene nå ti ganger så høy som for en amerikansk soldat. Man kan også ha irritert på seg britisk-amerikanske militære.1 Eller det kan være aktivister som stiller opp som våpenskjold (med fare for å bli misbrukt). Men de sanne aktivistene er de mange hjelpearbeiderne, organisasjoner som Røde Kors og andre. Dette er mennesker som hjelper humanitært, som trår til overfor de undertrykte, de sivile. For eksempel ingeniøren som stadig krysset skuddlinjen for å få i gang vannrenseanleggene i Basra – der en epidemi var i ferd med å bryte ut.

En ektefølt solidaritet ofte forbundet med høy risiko. I palestinske områder ble eksempelvis i april britiske Thomas Hundall truffet i hodet av israelske kuler da han forsøkte å få tre barn i sikkerhet bak sandsekker. 21-åringen var i Rafah for å delta i den internasjonale solidaritetsbevegelsen ISM sin ikke-voldelige kampanje mot israelsk okkupasjon. ISM er et løst nettverk av aktivister med forbilder som Gandhi og Martin Luther King. De flytter på jordmerker, skriver artikler for vestlige medier, og tar i bruk mer ekstreme aksjoner som å sette opp egne telt i områder med konstant skyting, eller konfrontasjon med bulldosere. Den amerikanske collegestudenten Rachel Corries ble regelrett knust til døde av en israelsk bulldoser nå i mars.



Men vestlige politiske aktivister holder seg stort sett på god avstand. Vår arena er de ufarlige medier. Vi risikerer ikke en kule for våre meninger.

Denne aktivismen – eller «pasifismen» – retter seg mot institusjonene, vår egen statsmakt. Slik føler en nordboer seg som en ekte aktivist der han går i demonstrasjonstog på Karl Johan i Oslo, eller skriver en krass kritikk av statsministeren. Når undertrykkelsen i Irak får spektakulære amerikanske dimensjoner, kaster han seg på – et tiår for sent. Runger ut enda et «Nei!», eller maler et «Stopp!» på plakaten han lar vifte nedover handlegaten. En slags negasjonspolitikk der det holder å vise sin ensidige uvilje overfor en statsleder, et EU, en Carl I. Hagen, et WTO, G8 eller en Verdensbank.

Nå er denne kritikken nødvendig. Men problemet er bare at denne aktivismen blir for passiv, nærmest en servil forbindelse med stats- og mediemakt – en symbiose av repressiv toleranse. Kritikk som negasjon uten forslagsvise alternativer til politikerne.

Generalsekretær Jan Egeland i Røde Kors poengtere eksempelvis hvilken prioritering eller markering det hadde vært om Norge hadde stått for 20 prosent av humanitærhjelpen i Afghanistan fremfor 2 promille av krigsinnsatsen. Egeland ba fra sin post i Irak stadig om hjelp i forbindelse med det potensielle humanitære problemet krigsangrepet utgjorde. Hvor mange sivile som døde vet vi ennå ikke.

Humanitære katastrofer er i seg selv et masseødeleggelsevåpen. FNs 12 års blinde sanksjonspolitikk førte forutsigbart til at over en halv million av sivilbefolkningen, mesteparten barn, døde – spesielt som følge av blokkert innkjøp av kjemiske vannrensningsmidler. Alternativene kunne vært en «smart» sanksjonspolitikk målrettet mot regimets våpenprogrammer og deres bevegelsesfrihet, fremfor ensidig rettet mot sivilbefolkningen. Og våpeninspeksjon på stedet i tillitsfull ekte FN-regi, fremfor amerikansk spionaktivitet. Samt en sterk internasjonal integrasjon av iraksk middelklasse gjennom internett, tv, turisme, kulturell utveksling, og organisasjons- og nettverkssamarbeid som kunne stimulert deres krefter til å ta opp den interne kampen.

Fredsforskeren Johan Galtung påpekte nettopp som hovedpoeng om fredsbevegelsen at den ikke klarte å inspirere irakerne til massiv ikkevoldsmotstand mot sitt totalitære regime – slik fredsbevegelsen gjorde i Øst-Europa på 80-tallet med enorm suksess. Man hadde «utmerkede alternativer, … men maktet ikke å plassere alternativene høyt nok denne gang.»2

Et land bør selv styrte sine diktatorer. Eksempelvis ville en langvarig politisk/økonomisk støtte av intern opposisjon i Jugoslavia kostet langt mindre enn NATOs tidligere krigføring. Politisk aktivisme bør komme innenfra. Det kunne ha vært vellykket etter Gulfkrigen i 1991, da storparten av Iraks befolkning prøvde å styrte Saddam etter å ha fått nok av krig og drepte slektninger. Det gikk bra i Sovjet der systemet løste seg opp innenfra. Og det skjedde i Romania. Slike regimeskifter er langt sunnere for ettertiden. Den amerikanske krigsbevegelsens protektorat i Irak kan ikke bli noen suksess.3



Om man ikke aktivistisk reiser av gårde for å hjelpe, så er den mer passive kritikken i det minste viktig. Spesielt av amerikanerne selv overfor deres egne republikanske «krigsbevegelse». Minner her om at allerede i 1889 samlet den amerikanske anti-imperalistiske ligaen en halv million amerikanere. Kritikk som rammer innenfra. Dagens Michael Moore, som i mai utgis på norsk med boken Dumme hvite menn, er amerikaneren som kritiserer sitt hjemland for korrupsjon, rustningsgalskap og fetisjdyrkning av våpen.

I det minste har vi fra Norden også et sterkt felles ønske om at en annen verden enn den imperialistiske er mulig. Om man lever i en fredelig rik velferdsidyll som Festung Norwegen, kan man i det minste ha en solidarisk innstilling – et ønske om å hjelpe. Slik vil politiske klimaer endre seg.

I kjernen av den politiske aktivismen ligger en felles etikk, et håp om en bedre fremtid, nye levemønstre, verdisett, selvinnsikt og solidariske fellesskap. Om denne fremtiden ennå ikke er klart positivt definert eller etablert, aktiveres likevel tusenvis i forskjellige organisasjoner, og igjen i større nettverk – i den globaliseringsbevegelsen som kommer nedenfra. Både de tapre enkelsjelene inne i totalitære regimer, og vi i undergrunnsdiplomatiet, må bygge alternativer for fred.4

En gryende bevissthet er igjen i ferd med å radikalisere en hel generasjon.








1 Se Robert Fisk i Klassekampen 28.4.03
2 Klassekampen 24.04.03
3 Se side 1 Fra kaos<#133>
4 Se også om fredsbegrepet i Fred och<#133> på side 18

Posted on

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver