Meningsløs våpenklassifisering

Hovedproblemet under gisseldramaet i Moskva i oktober 2002 var å finne ut om gassen som drepte over 117 mennesker var forbudt eller ikke av den internasjonale konvensjonen om kjemiske våpen. Spørsmålet er nå ? i en tid da våpenproduksjonen benytter seg av blant annet genteknologi ? hvordan man skal kunne klassifisere lovlige og ulovlige våpen og hvordan man skal unngå at konvensjoner systematisk overskrides?

Finnes det noen god grunn til å skille mellom konvensjonelle og ikke-konvensjonelle våpen (atomvåpen, radiologiske våpen, biologiske og kjemiske våpen – NRBC-våpen eller spesialvåpen) kan lett settes i en samlekategori som masseødeleggelsesvåpen. Er kriteriet for å skille mellom disse våpnene basert på en forvokst ødeleggelseskapasitet eller en barbarisk, dødbringende mekanisme? Sagt med andre ord, dreier det seg om kvantitative eller kvalitative kriterier?

For enhver lege er en mekanisk klassifisering med utgangspunkt i våpensystemenes virkninger eller mekanismer ikke bare avskyelig med hensyn til de menneskelige lidelser de forårsaker, den er også uberettiget. Konvensjonelle våpen er like dødelige som såkalte spesialvåpen. Teppebombingen under flyangrep fra høye luftsfærer, som de siste femti år har vært en integrert del av den offisielle doktrinen til såkalte siviliserte stater, konkurrerer om å ha størst ødeleggende kapasitet med dagens NRBC-våpen. Men de mest uhyggelige av de konvensjonelle våpnene møter lite offentlig kritikk. Traktater og intensjonsavtaler er maktesløse når det gjelder å fjerne blant annet anti-personellminer eller sprengminer som river kroppsdelene av bønder og barn som våger seg ut på markene.

Terroristene er like pragmatiske som umenneskelige, og gjør på sin side gjerne bruk av konvensjonelle våpen som for lengst har bevist sin effektivitet: hjemmelagde bomber, kjøretøyer fullstappet med eksplosiver og rakettutskytingsramper. En selvmordsbomber som sprenger seg selv på et offentlig sted dreper flere mennesker enn de 39 scud-rakettene Irak sendte mot Israel under gulfkrigen i 1991. Et Sam 7-missil avfyrt av en enkelt person kan skyte ned et fly på vei opp og drepe flere hundre mennesker, et fly kapret av en liten gruppe selvmordsaksjonister kan ødelegge en skyskraper og drepe flere tusen.

Aum-sektens saringass-attentat på metroen i Tokyo den 20. mars 1995 drepte tolv personer, og brev med miltbrannbakterier drepte fem mennesker i USA høsten 2001, mens attentatene med konvensjonelle eksplosiver i Bali og Grozny drepte henholdsvis 192 og mer enn 80 personer. Timothy McVeigh trengte ingen «skitten bombe» for å utløse terror i Oklahoma i USA, en enkel eksplosjon var nok for å drepe mennesker på metrostasjonen Port-Royal i Paris og noen få kniver i cockpiten var nok til å skape blodbad i New York 11. september 2001.



Nei, den eneste gyldige klassifiseringen er faktisk en som tar i betraktning de lidelsene våpnene påfører mennesker. Hvorfor er en klassisk forbrenning som skyldes konvensjonell ammunisjon mindre avskrekkende enn en forbrenning som skyldes bruk av kjemiske våpen eller mikrobølgevåpen? Hvorfor er en bombe som for eksempel «fuel-air explosive» (FAE), et veritabelt gasskammer i friluft, lettere å tolerere enn en cyanurbombe som blokkerer cellenes opptak av oksygen? For en lege finnes det ingen konvensjonell måte å ta livet av et menneske på.

Virkemåten til de nyeste våpnene, utformet i statlige laboratorier, er fremdeles klassifisert som «hemmelig forsvar» (i virkeligheten «hemmelig angrep»). Myndighetene hadde helst sett at de kom inn under en «konvensjonell passerseddel». De nyeste atomvåpnene og radiologiske våpnene blir ikke en gang nevnt i traktatene, verken miniatyrvåpen med selektiv virkning, langtrekkende mikrobølgevåpen eller partikkelvåpen. Ved å spille på forminskning og manipulering av våpnenes rekkevidde, kan man la dem ligge i et klassifikatorisk ingenmannsland og slik gå utenom alle avtaler. De som oppfant mini-atombomben B 61-11 snakker åpent om den lette utgaven (som tilsvarer 0,3 kilotonn TNT), men tier stille om den kraftigste varianten som kan sammenliknes med en mangedoblet Hiroshima-bombe. Hvem avgjør hvor den kritiske terskelen ligger for når et anti-angrepsvåpen blir et anti-anleggsvåpen, og for når et taktisk våpen blir et pre-strategisk våpen og deretter et strategisk våpen?



Hva biologiske våpen angår har ingeniørkunsten gjort såpass store fremskritt at det nå er mulig å isolere og manipulere gener – som er skadelige for mennesket – i biologiske våpen. De såkalte fjerdegenerasjonsvåpnene som utelukkende kan tilvirkes i statlige laboratorier, har eller kan ha virkninger som vanskelig lar seg oppdage, beskrive eller klassifisere før det har gått en viss tid. Sannsynligvis sprer de verken pest eller kolera. De får trolig mer og mer selektive virkninger på visse funksjoner, spesielt hjernefunksjoner, stadig mer subtile virkninger som det er fristende å beskrive som mer og mer «naturlige». De kan ramme bestemte grupper, inaktivere helt presise gener, utløse tilfeller av fysiologisk celledød (apoptose). Hva slags traktat kan beskrive disse virkningene og hvilken konvensjon skal forby disse våpnene?

Kjemiske våpen drar på samme måte nytte av teknologiske fremskritt og den generelle vanskeligheten med å klassifisere nye våpen. I kjølvannet av militariseringen av biologiske våpen utgjør militariseringen av medikamenter et nytt påtvunget lån fra legevitenskapen. Det snakkes nå om «angrepsmedikamenter» som stilles til rådighet for anti-terrorisme, og de ligger midtveis mellom bedøvelsesgass og militærgass. Morgendagens kjemiske våpen skjuler seg kanskje allerede mellom linjene i Felleskatalogen. De fremstilles som ikke-dødelige, men er i virkeligheten i besittelse av en totrinns dødelig kapasitet: fienden lammes før han blir likvidert.



Under gisseldramaet i Moskva i oktober 2002, der minst 117 ble drept (pluss de 41 tsjetsjenske terroristene), var det vesentligste problemet å finne ut om gassen som ble brukt var forbudt eller ikke av den internasjonale konvensjonen om kjemiske våpen. Klassifisert i kategorien for halogener eller opiater ble produktet legitimt, og teaterdramaet i Doubrovkagaten kunne betraktes som en behandlingsfeil, siden de som utskrev «medisinen» hadde gjort en feil med doseringen av medikamentet. Slike teknologiske og semantiske krumspring tilslører terskelen for når våpnene blir forbudt, og man går over fra en binær klassifisering av våpensystemer – tillatte versus forbudte våpen – til et slags terrorkontinuum. Milevidt fra enhver medlidenhets- eller humanitetstanke dreier det seg nå om å erstatte menneskelig lidelse med teknologiske prosesser, og kjensgjerninger med ord. Skal hjemmelagde bomber fulle av spiker eller metallsplinter utelukkes fra kategorien for konvensjonelle våpen, og skal mikrobølgevåpen eller partikkelvåpen innlemmes i samme kategori?

Bruk av konvensjonelle bomber for å ødelegge et industriområde kan dessuten medføre en kjemisk, radiologisk eller biologisk forurensning av miljøet som kan få katastrofale helsemessige følger. President Clintons administrasjon planla på 1990-tallet å bombe reaktoren i Yongbyon i Nord-Korea. Under gulfkrigen i 1991 bombet de alliertes flystyrker den irakske atomvåpenfabrikken i Tuwaitha, industriområdet for biologiske våpen i Taji og fabrikken for kjemiske våpen i Fallujah. Under krigen mot Serbia i 1999 nølte ikke NATO med å bombe det petrokjemiske komplekset i Pancevo, noe som frigjorde produkter like giftige som enkelte militære gasser.

Denne sammenblandingen av virkninger kan brukes for å skjule bruken av ikke-konvensjonelle våpen innenfor en ramme av preventive angrep. Ingen vet om den smittespredningen som finner sted er et resultat av bomben eller det bombede anlegget. Og særlig dersom man har vært forutseende nok til å overbevise den internasjonale opinion om at staten som angripes har en rekke ikke-konvensjonelle våpen til rådighet! Terroristgrupper kan oppnå samme resultat ved å utløse en klassisk eksplosjon i et atomanlegg, et beskyttet bioteknologilaboratorium (P4-laboratorium) eller et kjemisk industrianlegg.



Hva tjener det til å klassifisere våpen gjennom konvensjoner som likevel systematisk omgås eller overskrides? Ved å få på plass en hel serie forminskede atomvåpen og lansere det nye rakettskjoldprogrammet, omgår USA både ikkespredningsavtalen for atomvåpen og våpenbegrensningsavtalen fra 1972 (ABM-avtalen – Anti Ballistic Missile Treaty). Ved å motsette seg enhver verifiseringsprosedyre på eget territorium innenfor konvensjonen av 1972 om forbud mot bakteriologiske våpen, har USA gjort denne konvensjonen uanvendelig (1). Andre land som har skrevet under denne konvensjonen har egne avanserte forskningsprogrammer for biologiske våpen under dekke av «forsvarsforskning».

En annen utbredt retorikk dreier seg om intelligente våpen som gjør det mulig å foreta kirurgiske inngrep og nå bestemte mål samtidig med at man begrenser utilsiktede virkninger. Dette kan sammenliknes med en elektrisk operasjonskniv som man kan regulere styrken på for å kutte i skadet vev uten å ødelegge friskt vev. De seneste krigene har vist oss at grensen mellom «anti-angreps»-angrep og «anti-anleggs»-angrep er uklart opptrukket og svært uoversiktlig. Sivilbefolkningene blir ikke spart, og kan til og med være erklærte skyteskiver. I løpet av krigene i andre halvdel av det 20. århundre har andelen sivile ofre steget fra 10 prosent til 90 prosent. Den «konvensjonelle» bombingen av Dresden og den «ikke-konvensjonelle» bombingen av Hiroshima var jevnbyrdige i grusomhet.

Ifølge Mitchell-doktrinen (2) som har vært virksom siden 1930-tallet, utgjør massive luftangrep det første skrittet i alle amerikanske militære angrep. Disse strategiske luftangrepene ødelegger først og fremst sivile og industrielle installasjoner, mens det militære utstyret forblir intakt. NATOs aksjonsregler bestemmer at flyangrep skal skje fra stor høyde (over 5000 meter) for å beskytte pilotene mot luftforsvar. Det er en illusjon å tro at man rent visuelt kan skille mellom sivile og militære fra en slik høyde. Begrepet «null militær død» kan settes i sammenheng med «90 prosent sivile ofre».

I krigen mot Serbia søkte de allierte styrkene utilslørt en «Dresden-effekt», dvs. en moralsk utmattelse hos befolkningen som ser sine egne boligblokker, broer, sykehus, elektriske anlegg, fabrikker, oljeraffinerier, telefonsentraler og fjernsynskabler bli bombet i stykker. Skillet mellom «anti-militære» angrep og «anti-anleggs»-angrep er utvisket. Man snakker nå om «legitime militære mål». Natten mellom 22. og 23. april 1999 siktet NATOs flystyrker på den nasjonale serbiske fjernsynskanalen (RTS) i sentrum av Beograd og drepte samtidig 16 journalister som var på jobb. Mediene inngikk her i definisjonen av et «legitimt militært mål».

Under gulfkrigen i 1991 ble drikkevannsforsyningene til Irak bevisst gjort til et angrepsmål. De økonomiske handelsblokadene tar et helt folk som gissel og fratar de aller fattigste de viktigste livsnødvendighetene, så som matvarer og medisiner. Handelsblokaden av Irak drepte flere mennesker enn Hiroshima-bomben, også hvis vi tar med de medisinske ettervirkningene ved begge tilfellene. Leger er svært skeptiske til forestillingen om at slike «kirurgiske» angrep reduserer uønskede sidevirkninger.

Det tvetydige begrepet «reduksjon i tilleggsskader» er sterkere knyttet til bevaringen av et lands økonomiske potensial enn til en reduksjon av tap i sivilbefolkningen. Nok en gang dreier det seg mer om semantiske krumspring og en manipulering av språket enn om de brutale kjensgjerningene. Terroristene gjør selvsagt det samme og nøler ikke med å ramme uskyldige ofre blindt.



Høyteknologiske våpen fremstilles som ufarlige for sivilbefolkningen fordi de hevdes å ha selektiv «anti-militær» virkning: de kan svekke fiendens kommunikasjonssystemer ved hjelp av grafittbomber eller elektromagnetiske bomber, lette inntrengningen i bunkere ved hjelp av forminskede atomvåpen og lette gjennomtrenging av stålpansere ved hjelp av utarmet uran. Men grafittbomben, en veritabel «finger på avtrekkeren», kan også kutte strømforsyningen til sykehus og fødeklinikker og slik indirekte være en trussel mot pasientene, slik vi så det i 1999. Ingen kjenner de helsemessige konsekvensene ved å inhalere grafittpartikler eller ved å være utsatt for radioaktive partikler fra miniatombomber eller utarmet uran. Det er ikke mange som bekymrer seg for de helsemessige konsekvensene for sivilbefolkningen i slike områder, spesielt ikke risikoen for utvikling av kreft.

Er det nødvendig å minne om at de amerikanske myndighetene under krigen i Vietnam forsikret om at spredningen av gift fra luften for å få trærne til å felle bladene var helt uskadelig for sivilbefolkningen? Skillet mellom «antimateriell» virkning og «antipersonell»-virkning er for øvrig temmelig flytende når det gjelder denne typen våpen. Eksempelvis kan et mikrobølgevåpen brukes for å nøytralisere elektroniske systemer, men det kan også brukes for å «grille» mennesker bare man regulerer styrken.

Særlig etter 11. september 2001 ser vi en overgang fra en forsvarsdoktrine basert på overtalelse til en offensiv doktrine. Og nok en gang ser vi at legene har deltatt i krigshandlingene, enten det er frivillig eller ikke. Begrepet om retten til humanitær bistand, mens det både faller bomber og matvarer fra himmelen, skaper en forvirring som tjener taktiske interesser.



Vitenskapens fremskritt har gjort det mulig å tilvirke stadig flere høyteknologiske våpen. Kort tid etter oppdagelsen av splittelsen av atomet, presenterte Frédéric Joliot, Lew Kowarski og Hans Heinrich von Halban et patent med tittelen «Perfeksjonering av eksplosiver». Ja, det tradisjonelle kruttvåpenet er blitt modernisert med en slående regelmessighet siden slaget ved Crécy i 1346… Fysikeren Edward Teller, som skapte A-bomben og tenkte ut H-bomben, slo fast at teknologien ville være i stand til å redde den frie verden. Nå konkurrerer genetikkspesialister med fysikere om å perfeksjonere NRBC-våpensystemene ytterligere og å finne opp nye former for apokalypse. De asymmetriske konfliktene vil spre seg, og ingen nasjonal helligdom kan være trygg. Verken vaksinasjon mot kopper eller rakettskjold kan forhindre selvmordsbombere bevæpnet med mer eller mindre konvensjonelle våpen fra å spre terror i samfunnet.






1) Susan Wright, «Double langage et guerre bactériologique», Le Monde diplomatique, november 2001.
2) William Mitchell (1879 <#150> 1936) skapte teorien om luftbombeangrep. Les også Sven Lindqvist, «La mort venait déjà du ciel», Le Monde diplomatique, mars 2002.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Et ulovlig angrep

Default thumbnail
Neste sak

Et tilbaketrukket tilbakeblikk

Andre saker om Våpenindustri

Lukrative tårer

I hundre år har sikkerhetsbransjen balansert på en tynn line i promoteringen av tåregass som et

Silicon Army

Bør produkter og tjenester fra Google, Apple og Amazon anses som våpen? Silicon Valley-selskapene har helt

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.