/

Det minst dårlige av alle redskaper for fred og sikkerhet

De forente nasjoner ble satt på prøve i forbindelse med Irak-krigen. For at FN skal fungere, må det også finnes regionale organisasjoner som arbeider med fred og sikkerhet. Den relativt nyopprettede afrikanske unionen (AU) ønsker å være en slik aktør.

Krigen i Irak er slutt, og dens hovedaktører retter nå oppmerksomheten mot «gjenoppbygging av landets infrastrukturer og institusjoner». Når denne fasen er over, skal det irakiske folket normalt få tilbake sin fulle selvbestemmelsesrett og nyte godt av hovedgevinsten de er blitt lovet, nemlig muligheten til å leve i en uavhengig, fri og demokratisk stat. Hvis disse livsviktige målene skal nås, må «gjenoppbyggings»-etappen på det nasjonale plan kombineres med en sindig behandling av Irak-saken i FN. Alle må ha klart for seg at den eneste prioriteten som gjelder, er det irakiske folkets interesser.
FNs historie viser at behandlingen av enhver krise og iverksettelsen av ethvert program fra FNs side, naturlig nok medfører ulike synspunkter fra de forskjellige medlemslandene. FN ville forøvrig ikke vært det eksepsjonelle forum det faktisk er, dersom det var basert på en helliggjøring av overensstemmelses- og enstemmighetsdogmet. Derfor arter hver resolusjon i Sikkerhetsrådet seg som et lite stykke historie, når den da ikke ganske enkelt er en leksjon i politisk etikk.
Derfor må FN også etter den siste tidens turbulens i forbindelse med Irak ubetinget gjenfinne sin enhet i mangfoldet. Dette kravet hviler i stor grad på Sikkerhetsrådets fem faste medlemmers og deres evne til ikke å blande sammen ny verdensorden og fristelsen om en ny verdensuorden.
Det irakiske folkets fremtid, spesielt når det gjelder å tilfredsstille sosiale rettigheter i forbindelse med utdanning, helse og bolig, for å nevne noe, avhenger av landets oljerikdom. Og et av FNs fremskritt den siste tiden er å ha etablert et gjensidig avhengighetsforhold mellom utnyttelse og forvaltning av et lands råstoffer, og opprettholdelsen av fred og sikkerhet. Det er ut fra dette postulatet at Sikkerhetsrådet har fordømt og sanksjonert politiske partiers bruk av gruverikdommer i Sierra Leone, Liberia, Angola og Den demokratiske republikken Kongo.

FN er en felles institusjon for 191 land. Men man vet også at innflytelsen som hver enkelt av disse statene øver, er proporsjonal med deres vekt på det internasjonale sjakkbrettet. Av den grunn avhenger opprettholdelsen av organisasjonens likevekt av at den fortsatt spiller en sentral rolle som redskap til beste for hele jordens befolkning.
Derfor ville en varig splittelse i Sikkerhetsrådet ikke bare ha som eneste og foruroligende konsekvens en økning av de trusler som allerede henger over vår kollektive sikkerhet og fred. Den ville også over hele verden ødelegge en rekke forsvarsverk hvis funksjon er å demme opp for, korrigere og bekjempe de viktigste faktorene som nører opp under krig, sivile konflikter og terrorisme – nemlig fattigdom, uvitenhet, likegyldighet, egoisme, hat eller manglende respekt for fundamentale menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. FNs barnefond (Unicef), FNs Aids-program (UNAIDS), Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs utviklingsprogram (UNDP), Verdens matvareprogram (WFP) eller FNs matvareprogram (FAO) er de fremste humanitære organisasjonene i verden. De er også FN-organer, som eksisterer og handler med basis i mandater bestemt av de 191 medlemslandene i FN.
FN-systemet kan utvilsomt forbedres, for dets funksjon og oppgaver må tilpasses utviklingen i verdens realiteter. FNs historie er utvilsomt ikke en lang, suksessrik vandring uten nederlag. Organisasjonen speiler verden, dens utvikling og de relasjoner de mektige regionene har med de svakeste og mest sårbare regionene. Men institusjonens bakvaskere, som generelt baserer sin kritikk på ideologisk forutinntatthet, tar fullstendig feil i å presentere FN som en falleferdig og ineffektiv byråkratikarikatur, en maskin som reduserer de mektigstes styrke for å gi de svakeste en overfladisk følelse av å bli sterkere.
Siden organisasjonen ble opprettet for et halvt århundre siden, i kaoset, ødeleggelsen og de ennå rykende ruinene etter andre verdenskrig, har FN gjort det mulig å vurdere hva som går galt i verden, og å iverksette tiltak og resolusjoner slik at ting går mindre galt. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0